Ansatte i en kommunes barne- og familieetat reagerte blant annet på nedleggelsen av en barnevernsinstitusjon, og sendte brev til kommunens helse- og sosialkomite for å belyse kritikkverdige forhold. Kommunen fant at klagernes innhenting av opplysninger og oversendelsen av brevet innebar brudd på henholdsvis tjenesteplikt og lovbestemt taushetsplikt. Klagerne ble derfor ilagt tjenestepåtaler. Ombudsmannen fant at de aktuelle reaksjonene i saken var av slik karakter at det burde ha vært stilt tydelige krav til klarhet og sikkerhet hva gjaldt så vel de faktiske forhold som de rettslige utgangspunkter. Den begrunnelse som var gitt for tjenestepåtalene etterlot i lys av dette berettiget tvil både om hvilke vurderinger som lå til grunn for ileggelsene, og om faktiske forhold som kunne være av betydning. Kommunen ble derfor bedt om å se på saken på nytt. Klagenemnda foretok en ny vurdering av saken, men fant ikke grunn til å endre vedtaket.  

Fylkesmannen i Rogaland stadfestet Stavanger kommunes pålegg om retting av dørbredder i prosjektet Y. Minst en dør til rom for varig opphold, og minst en dør til bad/toalett, ble pålagt en bredde på 9 M (0,9 meter – «M» tilsvarer 0,10 meter). Fylkesmannen mente pålegget hadde hjemmel i forskrift 22. januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK), heretter omtalt som TEK 1997. Ombudsmannen kom til at pålegget ikke hadde hjemmel i TEK 1997 og ba om at fylkesmannen behandlet saken på nytt. Det ble blant annet lagt vekt på at det av ordlyden i TEK 1997 ikke kunne utledes et konkret krav om dørbredde på 9 M. Veiledningen til forskriften kunne ikke tas til inntekt for et absolutt krav om dørbredder på 9 M. Ombudsmannen uttalte at pålegg om retting kan være tyngende og kostnadskrevende for tiltakshavere, og at hjemmelsgrunnlaget i slike tilfeller i alle fall bør være klarere enn i den foreliggende situasjonen. Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak og opphevet kommunens pålegg om retting av dører  

Saken gjaldt Skien kommunes behandling av sak om fornyelse av parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Ombudsmannen kom til at det var flere feil ved klageorganets vedtak, både ved saksbehandlingen og ved rettsanvendelsen. Undersøkelsene viste at kommunens rutiner i klagesaksbehandlingen av søknader om parkeringstillatelser var mangelfulle. Helsetjenestens klageorgan ble bedt om å behandle klagen på nytt. Videre ble Skien kommune bedt om å gjennomgå rutinene for å sikre at kommunens saksbehandling er i samsvar med forvaltningsloven, kommuneloven og god forvaltningsskikk forøvrig. Skien kommune behandlet saken på nytt og innvilget klageren parkeringstillatelse for forflytningshemmede.  

Kommuneplan for Frogn 2005 – 2017 ble godkjent uten at dokumenter knyttet til konsekvensutredningen hadde vært lagt ut til offentlig ettersyn. Ombudsmannen ba kommunen om å behandle saken på ny. Etter at dokumentene var lagt ut til nytt offentlig ettersyn, fattet kommunestyret nytt kommuneplanvedtak 20. september 2010 med hjemmel i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77. A klaget på nytt og viste til at den nye plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 med tilhørende konsekvensutredningsforskrift skulle vært lagt til grunn ved det nye kommuneplanvedtaket. Ombudsmannen mente at det var plan- og bygningsloven av 2008 som skulle vært benyttet, og anbefalte at kommunen gjennomgikk saksbehandlingen ut fra denne forutsetningen.

En av søkerne til stillingene som brann- og underbrannmester heltid beredskap ved en kommunal brann- og redningstjeneste, klaget over forbigåelse ved tilsettingen. Han viste bl.a. til at noen av dem som ble tilsatt i stillingen ikke oppfylte de forskriftsmessige kravene til utrykningsleder. Ombudsmannen mente at utdanningskravet for utrykningsledere i forskrift 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen, ikke var et absolutt krav for å bli tilsatt i stillingen som brannmester/underbrannmester. Brann- og redningstjenestens praksis med å tilsette søkere som brannmester/underbrannmester kunne ikke kritiseres, selv om søkerne ikke oppfylte de forskriftsmessige kravene til utrykningsleder på tilsettingstidspunktet, dersom de fullførte det nødvendige kurset før de skulle fungere i denne delen av stillingen. Tjenestens praksis med å søke dispensasjon fra dimensjoneringsforskriften, når det samtidig fantes søkere som oppfylte forskriftskravene på tilsettingstidspunktet, var derimot ikke i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps praksis med å innvilge slike dispensasjonssøknader var heller ikke i tråd med kvalifikasjonsprinsippet. Dersom direktoratet mente at det skulle kunne gis dispensasjon på lempeligere grunnlag enn ordlyden i forskriften tilsa, burde direktoratet vurdere å endre forskriften. Det ble også påpekt at behandlingen av søkerens innsynsbegjæring skulle vært vurdert etter forvaltningsloven og ikke offentlighetsloven.

En avis ba om innsyn i en arbeidsmiljørapport gjennomført i en kommune. Bakgrunnen var en pressemelding fra kommunen der det fremkom at rådmannen umiddelbart ville gå over i en ny stilling i kommunen. Fylkesmannen opplyste at resultatet fra arbeidsmiljøundersøkelsen kun var samlet i noen lysark som var brukt ved presentasjonen til formannskapet. Innsyn i lysarkene var avslått under henvisning til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 om taushetsplikt for «noens personlige forhold». Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om alle opplysningene i lysarkene var undergitt taushetsplikt, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i lysark fem-seks og ni på nytt.  

Kommunen krevde inn feieavgiften sammen med innkreving av vann- og avløpsavgiften. Innkrevingen av avgiftene var delt opp i fire terminer og medførte at klageren måtte betale totalt kr 200 i fakturagebyr for å betale feieavgiften på kr 212. Begrunnelsen for oppdelingen var økt betalingsvilje. Ombudsmannen uttalte at det forelå åpenbare muligheter for besparelse ved å innkreve feieavgiften én gang i året, og ettersom kommunens forutsetning om økt betalingsvilje neppe kunne gjelde for oppdelingen av feieavgiften, ble den foretatte oppdelingen ansett «klart urimelig». Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt.

En søker til et utlyst 50 % driftstilskudd til fysioterapi ble ikke innkalt til intervju og ikke tildelt tilskuddet. Hun mente seg forbigått og kom med en rekke innsigelser mot kommunens saksbehandling, blant annet manglende oversendelse av søkerlisten og mangelfull informasjon. Ombudsmannen kom til at behandlingen av tildelingssaken var utilfredsstillende på flere sentrale punkter, blant annet knyttet til retten til innsyn i saksdokumenter. Kommunen syntes å ha mangelfull kjennskap til sentrale saksbehandlingsregler og ble anmodet om å gjennomgå egne rutiner for behandling av forvaltningssaker generelt og saker om innsyn spesielt. Om feilene også kunne hatt betydning for selve tildelingen av driftstilskuddet, kunne ombudsmannen ikke ta stilling til.

En afrikansk familie med seks mindreårige barn fikk avslag på søknad om kommunal bolig. Ombudsmannen stilte spørsmål ved kommunens vurdering av om familien oppfylte vilkåret om «ikke å være i stand til å skaffe seg egnet bolig selv». Kommunens rutiner for klagesaksbehandlingen ble tatt opp, særlig om ordningen med å la saksbehandleren fra førsteinstans møte under klagenemndas behandling var i samsvar med inhabilitetsregelen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c), og om kravet til begrunnelse av vedtak. Ombudsmannen fant at det var mangler ved vurderingen av om klagerne var å anse som vanskeligstilte personer, og ba om at saken ble behandlet på nytt. Flere forhold ved saksbehandlingen ga grunn til kritiske merknader, og ombudsmannen ba kommunen gjennomgå rutinene for klagesaksbehandlingen.

Vinje kommune ga ramme- og igangsettingstillatelse på vilkår om at tiltakshaveren inngikk avtale om å betale et såkalt anleggsbidrag. Vilkåret ble stadfestet av Fylkesmannen i Telemark. Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde adgang til å oppstille et slikt vilkår uten uttrykkelig hjemmel i lov eller forskrift. En avtale inngått ved bruk av tillatelsen som pressmiddel kunne etter ombudsmannens syn ikke være bindende for tiltakshaveren. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen se på saken på nytt, og herunder vurdere om betalingsplikt kunne anses tilstrekkelig hjemlet i vann- og kloakkavgiftsloven med forskrift og den kommunale forskriften om vann- og avløpsgebyr.