I sak om tilbakekall av tillatelse til å drive personbefordring mot vederlag, var det spørsmål om dette skulle vært avgjort av domstolene eller om det kunne gjøres administrativt av politiet. Spørsmål om selve skikkethetsvurderingen og varigheten av tilbakekallet ble også undersøkt. Ombudsmannen kom til at det var adgang til å tilbakekalle kjøreseddelen administrativt og hadde noen generelle merknader knyttet til dette, som Politidirektoratet ble bedt om å være oppmerksom på. Den foretatte skikkethetsvurderingen og spørsmålet om tilbakekallets varighet hadde ombudsmannen ingen særskilte merknader til. 

En reguleringsplan innebar blant annet at en rekke hytter som kommunen hadde vurdert å være «til nedfalls», var blitt regulert til friluftsområde uten rett for eierne til å kreve innløsning. Ombudsmannen mente det forelå tvil med hensyn til om reguleringsplanen var motivert ut fra saklige hensyn, og kom til at reguleringsplanen ikke kunne opprettholdes for disse eiendommenes vedkommende. Fylkesmannens vedtak fremsto dessuten som mangelfullt begrunnet. Fylkesmannen ble bedt om at saken ble behandlet på nytt. 

En kommune lyste ut to vikarstillinger som lærere. Kun to interne søkere ved skolen ble innkalt til intervju. Kommunen erkjente overfor ombudsmannen at tilsettingsprosessen kunne vært håndtert bedre. Ombudsmannen uttalte at saksbehandlingen ga grunnlag for kritikk. 

Saken reiste spørsmål om Larvik kommune hadde benyttet sin kompetanse til å endre eget vedtak i klagesak eller om den kun hadde oversendt saken til fylkesmannen for behandling med en tilrådning om å ta klagen til følge. Ombudsmannen tolket kommunens beslutning slik at den omgjorde sitt tidligere vedtak på bakgrunn av klagen. Ettersom kommunens siste vedtak ikke var påklaget, var fylkesmannens etterfølgende vedtak å anse som et nytt førsteinstansvedtak i saken, som det var klagerett på. Fylkesmannen i Vestfold ble bedt om å behandle spørsmålet om sin vedtakskompetanse på nytt, herunder spørsmål om klagerett. Etter å ha foretatt en ny vurdering av saken la fylkesmannen ombudsmannens forståelse til grunn. 

Saken gjaldt beviskrav ved ileggelse av 40 % tilleggsmerverdiavgift og prinsipper for fastsettelse av merverdiavgiftsgrunnlaget ved import av fire hester for videresalg i Norge. Under sakens behandling hos ombudsmannen endret toll- og avgiftsmyndighetene sine retningslinjer i samsvar med ombudsmannens uttalelse 24. januar 2012 i sak med referanse 2011/871, slik at det straffeprosessuelle beviskravet også skal komme til anvendelse ved ileggelse av administrative sanksjoner på toll- og avgiftsområdet når tilleggssatsen overstiger 30 prosent. Toll- og avgiftsdirektoratet opplyste at det vil vurdere tilleggsmerverdiavgiften i saken på nytt ut fra de endrede beviskravene. Tollvesenets fastsettelse av merverdiavgiftsgrunnlaget i saken ble gjort ved anvendelse av bestemmelsen om alternativ tollverdi i dagjeldende tollverdiforskrift § 8, som nå er inntatt i tolloven § 7-16. Bestemmelsen om alternativ tollverdi skal anvendes når ingen av de øvrige fastsettelsesmetodene angitt i tollverdiforskriftens §§ 2-7 får direkte anvendelse. I denne saken tok Tollvesenets fastsettelse av alternativ tollverdi etter § 8 utgangspunkt i salgssummen i Norge uten å vurdere verdifastsettingsprinsippene i forskriftens § 6, som angir en egen metode for beregning av tollverdien ut fra salgssum i Norge. Etter ombudsmannens syn skulle Tollvesenet vurdert fastsettelsesprinsippene i tollverdiforskriften § 6, selv om disse ikke gjelder direkte ved verdifastsettelse etter § 8. 

Saken gjelder spørsmålet om en ansatt hadde varslet om kritikkverdige forhold og om en påfølgende skriftlig irettesettelse var gjengjeldelse etter varsling. Ombudsmannen kom til at irettesettelsen var en ulovlig gjengjeldelse for varsling om kritikkverdige forhold. Kommunen ble bedt om å vurdere saken på nytt, herunder rett til økonomisk kompensasjon. 

To skoler ble slått sammen, og rektorene konkurrerte om hvem som skulle være rektor for den nye skolen. A fikk ikke stillingen, og klaget over at han var forbigått, at det forelå brudd på ansiennitetsprinsippet og at valget berodde på et uriktig faktisk grunnlag. Det ble også reist spørsmål om saken var behandlet i tråd med kommunens delegasjonsreglement. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til deler av kommunens avgjørelse. Tvilen gjaldt blant annet hvilke momenter kommunen hadde vektlagt, og hvordan ansiennitetsprinsippet var veid opp mot andre momenter. 

A mente Nav Klageinstans Oslo og Akershus brukte unødvendig lang tid på å forberede og oversende hans ankesak til Trygderetten. Ombudsmannen aksepterte at forberedelsen av en ankesak for Trygderetten generelt kan ta lenger tid enn det tar å fatte klagevedtak i samme sak, og da særlig i uoversiktlige og komplekse saker. En saksbehandlingstid på cirka ti måneder fra As anke ble mottatt til oversendelsesbrevet til Trygderetten var ferdigstilt, fremsto likevel som for lang. Ombudsmannen hadde også kritiske merknader til at klageinstansens informasjon om forventet saksbehandlingstid i foreløpige svar til A fremsto som lite realistiske tidsangivelser. 

Fiskeridirektoratet ble i tidligere uttalelse bedt om å vurdere på nytt vedtak om ileggelse av gebyr for overtredelse av laksetildelingsforskriften § 29, jf. akvakulturloven § 30 første ledd, jf. akvakulturreaksjonsforskriften § 11. Det var foretatt endring av oppdrettsanlegget før tillatelsen forelå. Ombudsmannen kom til at gebyrets størrelse ikke var beregnet i samsvar med regelverket, da det ikke ble foretatt konkrete undersøkelser om foretakets fortjeneste ved overtredelsen. I nytt vedtak fastholdt direktoratet tidligere avgjørelse. Ombudsmannen kom til at det fortsatt var tvil om alle relevante forhold var vurdert, og direktoratet ble på nytt bedt om å behandle utmålingen av gebyret. 

En etatssjef fikk en skriftlig advarsel etter å sendt ut en e-post til alle deltakerne i et internt møte som hadde funnet sted dagen før. Arbeidsgiver mente innholdet berettiget en skriftlig advarsel. Ombudsmannen kom til at den aktuelle e-posten var innenfor det klager kunne ytre seg om i den aktuelle situasjonen, og arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å reagere med en skriftlig advarsel.