Saken gjelder retten til skoleskyss ved særlig farlig skolevei på vinteren. Mor hadde søkt om skoleskyss for sine to barn på 4. trinn fordi hun mente en del av skoleveien var særlig farlig på vinteren. Statsforvalteren i Vestland mente at barna kunne gå i et tråkk ved siden av veibanen. Avslaget var særlig begrunnet med at fartsgrensen på stedet var 40 km/t, og at fri sikt la til rette for at kjørende kunne ivareta fotgjengeres sikkerhet på veistrekket. Mor klaget til ombudet fordi hun blant annet mente at veistrekningen var farligere enn det Statsforvalteren hadde lagt til grunn, og viste til mengden tungtrafikk og hvordan tråkket så ut. Hun sendte inn et bilde av den aktuelle veistrekningen som viste større snømengder og et barn som gikk i tråkket. Sivilombudet er kommet til at det er relevant å legge vekt på forventet snømengde ved den objektive vurderingen av om en skolevei er «særlig farleg» etter opplæringslova § 7-1 første ledd tredje punktum. Ombudet har ikke vesentlige innvendinger mot den objektive farevurderingen av veistrekningen i vintersesongen, og er enig i at enkeltdagene med snø ikke gjør at veistrekningen når opp til terskelen for hva som er særlig farlig eller vanskelig i vintersesongen som helhet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Nordlands avgjørelse om å avslå krav om innsyn i et brev om innhenting av opplysninger i en undersøkelsessak etter barnevernsloven. Statsforvalteren mente at en rekke opplysninger i dokumentet var underlagt taushetsplikt. Dokumentet ble unntatt innsyn i sin helhet, fordi taushetsbelagte opplysninger utgjorde den vesentligste delen av dokumentet. Sivilombudet kom til at opplysninger om bakgrunnen for innhentingen av opplysningene og de spesifikke punktene opplistet i brevet, samt saksbehandlers telefonnummer, ikke var opplysninger underlagt taushetsplikt etter barnevernsloven § 13-1. Videre kom sivilombudet til at det var tvil om opplysninger om avsenderkommuen var underlagt taushetsplikt etter bestemmelsen. Det var derfor også tvil om dokumentet kunne unntas fra innsyn i sin helhet, jf. offentleglova § 12 bokstav c. Sivilombudet ba Statsforvalteren behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Det vises til tidligere korrespondanse i saken, sist brev 18. mars 2024 herfra. Sametingsrådet vurderte saken på nytt 20. desember 2023. I den nye vurderingen fastholdt Sametingsrådet at det ikke skal gis innsyn i opplysningen om at noen har blitt eller har begjært seg innført i Sametingets valgmanntall. Etter en gjennomgang av Sametingsrådets nye vurdering holder ombudet fast ved standpunktet som kom til uttrykk i uttalelsen 23. november 2023 (SOM-2023-2552).

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens behandling av tilsynssak etter varsel om alvorlig hendelse der en pasient døde dagen etter å ha blitt innlagt på sykehus. Avdødes nærmeste pårørende henvendte seg i tillegg til Statsforvalteren med ønske om tilsynssak. Etter å ha mottatt tilbakemelding fra sykehuset, vurderte Statsforvalteren at virksomheten hadde fulgt opp forholdet i tråd med krav i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Det tok 18 måneder fra varslet ble mottatt til saken først ble avsluttet. I en ny henvendelse fremla pårørende sakkyndigerklæringer med vurderinger om at konkrete forhold ikke var i tråd med god praksis og at dødsfallet mest sannsynlig kunne ha vært unngått. Statsforvalteren oversendte disse erklæringene til virksomheten for oppfølging som ledd i deres kvalitetsarbeid. I uttalelsen redegjorde ombudet for sitt syn på vilkårene for at statsforvalteren skal følge opp en anmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 med egne undersøkelser. Ombudet uttalte seg også om hva som ligger i begrepene «foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten» og «grunn til å anta» i § 7-4 a annet ledd annet punktum. Ombudet tok dessuten stilling til hva som ligger i å «undersøke» et forhold. Videre kom ombudet til at statsforvalteren alltid må vurdere om det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten ved valg av oppfølging (behandlingsmåte) av en anmodning om tilsyn. Vurderingen skal fremgå av begrunnelsen som gis til den som har anmodet om tilsyn. I den aktuelle saken kom ombudet til at saksbehandlingstiden på 18 måneder klart var i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Statsforvalteren overholdt heller ikke plikten til å gi de etterlatte et foreløpig svar, jf. § 11 a annet ledd. Ombudet mente videre at avdødes nærmeste pårørende hadde anmodet om tilsyn etter regelen i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4, slik at saksbehandlingsreglene i § 7-4 a kom direkte til anvendelse ved Statsforvalterens behandling av saken. Etter ombudets syn var det uklart om Statsforvalteren på bakgrunn av opplysningene som framkom i sakkyndigerklæringene hadde vurdert om det var grunn til å anta at det forelå forhold som var til fare for pasient- og brukersikkerheten. Hvorvidt dette var gjort, fremgikk ikke av tilbakemeldingen til pårørende eller saksdokumentene for øvrig. Ombudet ba derfor Statsforvalteren i Oslo og Viken behandle saken på nytt. Ombudet ba også Statsforvalteren merke seg ombudets syn på saksbehandlingskravene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet og femte ledd ved behandlingen av fremtidige anmodninger om tilsyn etter § 7-4 første ledd.

En eldre kvinne hadde hjemmetjenester fra kommunen. Hun ble innlagt på sykehus i dårlig forfatning og døde like etterpå. De etterlatte mente at kommunen skulle ha ivaretatt kvinnen bedre, både hva gjaldt helse og de uhygieniske forholdene i hjemmet og ba Statsforvalteren om å føre tilsyn med kommunen. Statsforvalteren ba kommunen om å gå igjennom saken selv. Senere forsøk fra de etterlatte på å få Statsforvalteren til å føre tilsyn, førte ikke frem. I uttalelsen redegjorde ombudet for sitt syn på vilkårene for at statsforvalteren skal følge opp en anmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 med egne undersøkelser. Ombudet uttalte seg også om hva som ligger i begrepene «foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten» og «grunn til å anta» i § 7-4 a annet ledd annet punktum. Ombudet tok dessuten stilling til hva som ligger i å «undersøke» et forhold. Videre kom ombudet til at statsforvalteren alltid må vurdere om det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten ved valg av oppfølging (behandlingsmåte) av en anmodning om tilsyn. Vurderingen skal fremgå av begrunnelsen som gis til den som har anmodet om tilsyn. I den aktuelle saken var det usikkert om Statsforvalteren hadde vurdert anmodningen fra de etterlatte slik loven krever, og om saken var tilstrekkelig utredet. Videre var begrunnelsen som ble gitt til de etterlatte, mangelfull. Ombudet fant det ikke hensiktsmessig å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, men ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn på saksbehandlingskravene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet og femte ledd ved behandlingen av fremtidige anmodninger om tilsyn etter § 7-4 første ledd.

Saken gjelder for det første et abonnementsgebyr som Holtålen kommune ila for et anneks i tillegg til selve boligen på en boligeiendom. For det andre gjelder saken en endring kommunen gjorde i gebyrregulativet for år 2024, hvor det ble åpnet opp for å ilegge gebyrer for alle enheter som er koblet til vann, herunder anneks og garasje. Ombudet er kommet til at kommunen ikke har rettslig grunnlag, når det gjelder boligeiendommer, til å kreve gebyrer for annet enn hele eiendommen under ett eller separat for enkelte boenheter, jf. forurensningsforskriften § 16-2 første ledd. Det knytter seg derfor tvil til om kommunen kunne ilegge gebyret for annekset i den konkrete saken. Ombudet ber kommunen om å vurdere gebyret for annekset i saken på nytt. Videre bes kommunen om å endre gebyrregulativet for år 2024 og fremtidig praksis i tråd med forurensningsforskriften § 16-2 første ledd.

Saken gjelder spørsmålet om en klager hadde anmodet Statsforvalteren i Trøndelag om omgjøring av deres avgjørelse i en sak om rett til nødvendig helsehjelp, og om Statsforvalteren behandlet henvendelsen som en omgjøringsanmodning. Ombudet kom til at klageren hadde anmodet om omgjøring, slik han har adgang til. Videre mente ombudet at det ikke gikk klart fram av svarene til klageren, eller sakens øvrige dokumenter, at Statsforvalteren hadde oppfattet henvendelsene som anmodning om omgjøring, eller vurdert om det forelå nye opplysninger som ga grunn til en annen vurdering av saken. Ombudet mente derfor at Statsforvalterens håndtering av omgjøringsanmodningene ikke var i tråd med grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere klagerens henvendelser på nytt.

Saken gjelder en innsatt som ønsket å studere under soning. Kriminalomsorgen region nord avslo søknaden hans om frigang for å studere, og fengselet kunne ikke tilrettelegge for studier fra fengslet. Regionen avslo søknaden fordi de mente frigang ikke var sikkerhetsmessig forsvarlig. I vurderingen viste regionen til at domfelte hadde «truet og forsøkt å oppvigle innsatte til opprør». Sivilombudet uttalte at hendelsene, som begrunnet avslaget på søknaden om frigang, var gjengitt på en slik måte i vedtaket, at det var uklart hvilket faktum som lå til grunn for regionens vurdering og hvordan hendelsene var vurdert. Det skulle også kommet tydeligere frem av vedtaket, at klagerens idømte handlinger var en viktig del av regionens begrunnelse. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om regionens vedtak var i tråd med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Ombudet uttalte også at regionen burde vurdert betydningen av at fengselet likevel ikke kunne tilrettelegge for utdanningen i fengselet. Ombudet ber regionen merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om frigang til studier og andre saker der tilrettelegging for høyere utdanning i fengsler er relevant.

Saken gjelder Arbeids- og inkluderingsdepartementets og Arbeids- og velferdsdirektoratets avvikling av en tidligere praksis med å gradere tiltakspenger mot andre ytelser. Etter endringen fikk klager avslag på tiltakspenger istedenfor å få innvilget graderte tiltakspenger i kombinasjon med gradert uføretrygd. Sivilombudet mente at arbeidsmarkedsloven § 13 ikke gav en rett til graderte tiltakspenger, selv om et av formålene bak lovbestemmelsen kunne tilsi det. Den tidligere praksisen med å gradere tiltakspenger mot andre ytelser hadde ikke tilstrekkelig forankring i loven, slik at endringen av praksisen kunne skje uten lovendring og ved departementets instruks til direktoratet. Praksisendringen ble gjennomført på en måte som ikke tok hensyn til behovet for forutberegnelighet og innrettelse for mottakerne av tiltakspenger. Den tidligere praksisen var i liten grad klarlagt og undersøkt før den ble endret, mottakerne av tiltakspengene ble ikke informert om endringen, og endringen ble ikke fullstendig gjennomført i rundskrivet. Klager mottok ikke informasjon om praksisendringen da han på ny søkte om tiltakspenger, og praksisendringen ble ikke nevnt i førsteinstansens avslag. Departementet og direktoratet ble bedt om å rette gjeldende rundskriv slik at det kommer frem at praksis er endret, samt bedre saksbehandlingen ved fremtidige praksisendringer.

Saken gjelder lang saksbehandlingstid for behandling av søknader om akkreditering av utdanningsprogrammer i NOKUT og spørsmål om rekkefølgen for behandling av søknadene. To utdanningsinstitusjoner leverte søknader om akkreditering i mars og september 2023. De fikk beskjed av NOKUT om at søknadene ikke ville bli behandlet før i 2025 på grunn av manglende ressurser. NOKUT orienterte også om at søknader om masterstudier ville bli prioritert foran studier på bachelornivå. Sivilombudet kom til at en forventet saksbehandlingstid i NOKUT for akkreditering av studieprogrammer innen høyere utdanning (høyskoler og universiteter) på mer enn to år var i strid med kravene til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 a. Sivilombudet mente også at det stred mot det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet å foreta en generell nedprioritering over et helt år av søknader om akkreditering av bachelorstudier når prioriteringen fikk klare uheldige følger for saksbehandlingstiden. Etter ombudets syn måtte NOKUT gi søkerne informasjon om forventet saksbehandlingstid så fort de hadde mulighet til å estimere dette.