Saken gjaldt flere formelle feil som ble begått av Universitetet i Stavanger overfor en student som gjennomførte et praksisstudium. Studenten besto ikke studiet. Studenten ble ikke varslet om at han var i fare for å ikke bestå praksisstudiet, slik det skulle ha blitt gjort etter det interne praksisreglementet. Veilederen til studenten ville heller ikke medvirke til sensuren. Nemnda ved universitetet mente at feilene kunne rettes ved at det ble foretatt ny sensur av den gjennomførte praksisperioden. Sivilombudet mente at feilene ikke kunne rettes ved ny sensur av den allerede gjennomførte praksisperioden. Prosedyren om varsling ved tvil om ikke bestått skulle sørge for at studenten fikk mulighet til å forbedre seg. Når studenten ikke hadde fått denne muligheten må det gjennomføres en ny praksisperiode. Sivilombudet ba universitetet om å merke seg at feil ved et praksisstudium kan ha store konsekvenser for den det gjelder. Det ble bedt om en tilbakemelding fra universitetet på hvordan feilen kan rettes opp i overfor studenten, og hvordan slike feil unngås for fremtiden.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i Skatteklagenemnda. Saksbehandlingstiden har over flere år vært svært lang. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2023 var 23 måneder. Per april 2024 var antall saker som hadde vært til behandling i mer enn to år 855. Dette utgjorde mer enn halvparten av totale klagesaker til behandling. Både Sivilombudet og Riksrevisjonen ga i 2022 uttrykk for at den lange saksbehandlingstiden innebar et brudd på skatteforvaltningslovens krav til behandlingstid. Verken saksrestansene eller saksbehandlingstiden var blitt redusert siden dette. Sivilombudet mente at Skatteklagenemnda over flere år hadde brutt det lovfestede kravet til behandlingstid. Det var svært kritikkverdig at saksbehandlingstiden ikke var blitt redusert etter at det allerede i 2022 ble konstatert lovbrudd. Sivilombudet tok Skattedirektoratets uttalelser om nye resultatforventninger og tiltak til etterretning og ville fortsette å følge utviklingen i saksbehandlingstidene. Sivilombudet mente også at Skatteklagenemnda måtte prioritere behandlingen av klager i saker som skattemyndighetene hadde anmeldt til politiet og som var under etterforskning.

Saken gjaldt saksbehandlingstiden i Kriminalomsorgen region sør ved behandlingen av en klage over avslag på søknad om straffavbrudd for å være sammen med familien etter et dødsfall. Regionen brukte over åtte måneder på å behandle klagen, og parten mottok ikke foreløpig svar med informasjon om forventet behandlingstid. Regionen beklaget den lange behandlingstiden og at det ikke var blitt gitt informasjon om forventet behandlingstid, og uttalte at behandlingen ikke var i samsvar med forvaltningsloven. Sivilombudet var enig i det. Ressurshensyn kunne ikke begrunne den lange behandlingstiden. Ombudet la til grunn at regionen i fremtiden vil sende foreløpig svar, og om nødvendig forsinkelsesmeldinger. Ombudet fant det sannsynlig at forvaltningslovens krav til behandlingstid har vært brutt i en rekke saker de siste to årene. Det er alvorlig. At regionen har styrket saksbehandlingskapasiteten er derfor positivt. Ombudet vil følge med på den videre utviklingen gjennom vår klagebehandling.

Saken gjelder behandlingstiden hos førsteinstansen i Nav i en sak om arbeidsavklaringspenger. Klageren søkte om arbeidsavklaringspenger 7. januar 2022. Han fikk avslag og valgte å klage. Da ombudet mottok klagen på lang saksbehandlingstid 12. februar 2024, var saken fortsatt ikke blitt oversendt til klageinstansen. Ombudet har kommet til at saken ikke har vært behandlet uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11 a, og at saken skulle ha vært prioritert av Nav på et tidligere tidspunkt.

Saken gjelder retten til skoleskyss ved særlig farlig skolevei på vinteren. Mor hadde søkt om skoleskyss for sine to barn på 4. trinn fordi hun mente en del av skoleveien var særlig farlig på vinteren. Statsforvalteren i Vestland mente at barna kunne gå i et tråkk ved siden av veibanen. Avslaget var særlig begrunnet med at fartsgrensen på stedet var 40 km/t, og at fri sikt la til rette for at kjørende kunne ivareta fotgjengeres sikkerhet på veistrekket. Mor klaget til ombudet fordi hun blant annet mente at veistrekningen var farligere enn det Statsforvalteren hadde lagt til grunn, og viste til mengden tungtrafikk og hvordan tråkket så ut. Hun sendte inn et bilde av den aktuelle veistrekningen som viste større snømengder og et barn som gikk i tråkket. Sivilombudet er kommet til at det er relevant å legge vekt på forventet snømengde ved den objektive vurderingen av om en skolevei er «særlig farleg» etter opplæringslova § 7-1 første ledd tredje punktum. Ombudet har ikke vesentlige innvendinger mot den objektive farevurderingen av veistrekningen i vintersesongen, og er enig i at enkeltdagene med snø ikke gjør at veistrekningen når opp til terskelen for hva som er særlig farlig eller vanskelig i vintersesongen som helhet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Nordlands avgjørelse om å avslå krav om innsyn i et brev om innhenting av opplysninger i en undersøkelsessak etter barnevernsloven. Statsforvalteren mente at en rekke opplysninger i dokumentet var underlagt taushetsplikt. Dokumentet ble unntatt innsyn i sin helhet, fordi taushetsbelagte opplysninger utgjorde den vesentligste delen av dokumentet. Sivilombudet kom til at opplysninger om bakgrunnen for innhentingen av opplysningene og de spesifikke punktene opplistet i brevet, samt saksbehandlers telefonnummer, ikke var opplysninger underlagt taushetsplikt etter barnevernsloven § 13-1. Videre kom sivilombudet til at det var tvil om opplysninger om avsenderkommuen var underlagt taushetsplikt etter bestemmelsen. Det var derfor også tvil om dokumentet kunne unntas fra innsyn i sin helhet, jf. offentleglova § 12 bokstav c. Sivilombudet ba Statsforvalteren behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Det vises til tidligere korrespondanse i saken, sist brev 18. mars 2024 herfra. Sametingsrådet vurderte saken på nytt 20. desember 2023. I den nye vurderingen fastholdt Sametingsrådet at det ikke skal gis innsyn i opplysningen om at noen har blitt eller har begjært seg innført i Sametingets valgmanntall. Etter en gjennomgang av Sametingsrådets nye vurdering holder ombudet fast ved standpunktet som kom til uttrykk i uttalelsen 23. november 2023 (SOM-2023-2552).

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens behandling av tilsynssak etter varsel om alvorlig hendelse der en pasient døde dagen etter å ha blitt innlagt på sykehus. Avdødes nærmeste pårørende henvendte seg i tillegg til Statsforvalteren med ønske om tilsynssak. Etter å ha mottatt tilbakemelding fra sykehuset, vurderte Statsforvalteren at virksomheten hadde fulgt opp forholdet i tråd med krav i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Det tok 18 måneder fra varslet ble mottatt til saken først ble avsluttet. I en ny henvendelse fremla pårørende sakkyndigerklæringer med vurderinger om at konkrete forhold ikke var i tråd med god praksis og at dødsfallet mest sannsynlig kunne ha vært unngått. Statsforvalteren oversendte disse erklæringene til virksomheten for oppfølging som ledd i deres kvalitetsarbeid. I uttalelsen redegjorde ombudet for sitt syn på vilkårene for at statsforvalteren skal følge opp en anmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 med egne undersøkelser. Ombudet uttalte seg også om hva som ligger i begrepene «foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten» og «grunn til å anta» i § 7-4 a annet ledd annet punktum. Ombudet tok dessuten stilling til hva som ligger i å «undersøke» et forhold. Videre kom ombudet til at statsforvalteren alltid må vurdere om det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten ved valg av oppfølging (behandlingsmåte) av en anmodning om tilsyn. Vurderingen skal fremgå av begrunnelsen som gis til den som har anmodet om tilsyn. I den aktuelle saken kom ombudet til at saksbehandlingstiden på 18 måneder klart var i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Statsforvalteren overholdt heller ikke plikten til å gi de etterlatte et foreløpig svar, jf. § 11 a annet ledd. Ombudet mente videre at avdødes nærmeste pårørende hadde anmodet om tilsyn etter regelen i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4, slik at saksbehandlingsreglene i § 7-4 a kom direkte til anvendelse ved Statsforvalterens behandling av saken. Etter ombudets syn var det uklart om Statsforvalteren på bakgrunn av opplysningene som framkom i sakkyndigerklæringene hadde vurdert om det var grunn til å anta at det forelå forhold som var til fare for pasient- og brukersikkerheten. Hvorvidt dette var gjort, fremgikk ikke av tilbakemeldingen til pårørende eller saksdokumentene for øvrig. Ombudet ba derfor Statsforvalteren i Oslo og Viken behandle saken på nytt. Ombudet ba også Statsforvalteren merke seg ombudets syn på saksbehandlingskravene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet og femte ledd ved behandlingen av fremtidige anmodninger om tilsyn etter § 7-4 første ledd.

En eldre kvinne hadde hjemmetjenester fra kommunen. Hun ble innlagt på sykehus i dårlig forfatning og døde like etterpå. De etterlatte mente at kommunen skulle ha ivaretatt kvinnen bedre, både hva gjaldt helse og de uhygieniske forholdene i hjemmet og ba Statsforvalteren om å føre tilsyn med kommunen. Statsforvalteren ba kommunen om å gå igjennom saken selv. Senere forsøk fra de etterlatte på å få Statsforvalteren til å føre tilsyn, førte ikke frem. I uttalelsen redegjorde ombudet for sitt syn på vilkårene for at statsforvalteren skal følge opp en anmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 med egne undersøkelser. Ombudet uttalte seg også om hva som ligger i begrepene «foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten» og «grunn til å anta» i § 7-4 a annet ledd annet punktum. Ombudet tok dessuten stilling til hva som ligger i å «undersøke» et forhold. Videre kom ombudet til at statsforvalteren alltid må vurdere om det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten ved valg av oppfølging (behandlingsmåte) av en anmodning om tilsyn. Vurderingen skal fremgå av begrunnelsen som gis til den som har anmodet om tilsyn. I den aktuelle saken var det usikkert om Statsforvalteren hadde vurdert anmodningen fra de etterlatte slik loven krever, og om saken var tilstrekkelig utredet. Videre var begrunnelsen som ble gitt til de etterlatte, mangelfull. Ombudet fant det ikke hensiktsmessig å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, men ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn på saksbehandlingskravene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet og femte ledd ved behandlingen av fremtidige anmodninger om tilsyn etter § 7-4 første ledd.

Saken gjelder for det første et abonnementsgebyr som Holtålen kommune ila for et anneks i tillegg til selve boligen på en boligeiendom. For det andre gjelder saken en endring kommunen gjorde i gebyrregulativet for år 2024, hvor det ble åpnet opp for å ilegge gebyrer for alle enheter som er koblet til vann, herunder anneks og garasje. Ombudet er kommet til at kommunen ikke har rettslig grunnlag, når det gjelder boligeiendommer, til å kreve gebyrer for annet enn hele eiendommen under ett eller separat for enkelte boenheter, jf. forurensningsforskriften § 16-2 første ledd. Det knytter seg derfor tvil til om kommunen kunne ilegge gebyret for annekset i den konkrete saken. Ombudet ber kommunen om å vurdere gebyret for annekset i saken på nytt. Videre bes kommunen om å endre gebyrregulativet for år 2024 og fremtidig praksis i tråd med forurensningsforskriften § 16-2 første ledd.