Saken gjelder Mattilsynets avslag på innsyn i navn og ID-nummer på 13 hunder som er omtalt i en rapport fra tilsynet. Rapporten er omtalt i en straffedom om seksuell misbruk av hunder. Som begrunnelse for avslaget viste Mattilsynet til at opplysninger om at en hund har vært utsatt for seksuelle overgrep, er opplysninger om hundens nåværende eller tidligere eiers personlige forhold, og som derfor er omfattet av taushetsplikten. Mattilsynet opplyste imidlertid om ett hundenavn med begrunnelsen at hunden var omtalt med navn i dommen, og derfor var offentlig kjent. Sivilombudet har ikke innvendinger til Mattilsynets vurdering av at opplysninger om at en hund har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan være en opplysning det er vanlig for eier eller tidligere eier, å ville holde for seg selv, og som dermed er omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven. Etter en gjennomgang av dokumentene er imidlertid ombudet i tvil om også andre hunder som er omfattet av innsynskravet er nevnt i straffedommen, og dermed alminnelig kjent, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. På denne bakgrunn ber ombudet Mattilsynet vurdere innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klagesak om flytting av brukerens tjenestetilbud fra en bemannet bolig i en kommune til en omsorgsbolig drevet av en privat tilbyder i en annen kommune, ca. 45 mil fra hjemstedet. Brukeren har omfattende hjelpebehov som følge av sin helsetilstand. Etter ombudets syn oppfylte ikke Statsforvalterens begrunnelse kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. En av brukerens mest sentrale anførsler var at vedtaket var i strid med EMK artikkel 8, og det burde også ha kommet klart frem at Statsforvalteren hadde vurdert dette, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Sivilombudet mente at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren i vurderingen av om kommunens nye tjenestetilbud til brukeren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, hadde tatt riktig rettslig utgangspunkt og om de hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering. Retten til brukermedvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 samt utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 var heller ikke oppfylt ved behandlingen av saken. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker, særlig ved behandlingen av en eventuell ny klage i denne saken, over forlengelsen av vedtaket.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks opprettholdelse av X kommunes avslag på søknad om å få beholde skoleplassen i nabokommunen etter flytting. Fordi kommunens vurdering av barnets beste var mangelfull, opphevet Statsforvalteren vedtaket og fattet ny realitetsavgjørelse med samme resultat. Statsforvalteren la avgjørende vekt på økonomiske hensyn ved vektingen mot barnets beste. I kommunes vedtak var det ikke synliggjort at økonomiske hensyn var vurdert eller vektlagt. Ombudet er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da Statsforvalteren avgjorde klagen. Kommunens saksbehandling ga ikke grunnlag for å kunne legge vekt på at økonomiske hensyn hadde vært avgjørende for skjønnsutøvelsen. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken om skoleplassering for skoleåret 2024/2025 på nytt.

Saken gjelder avslag på bruk av en fremtidsfullmakt for tilgang til helsenorge.no (Helsenorge). Norsk helsenett, som drifter Helsenorge, godtok ikke fremtidsfullmakten under henvisning til at kun egne fullmaktsskjema – eller legeerklæring som dokumenterer varig manglende samtykkekompetanse – blir akseptert for å få tilgang til helseplattformen på vegne av andre. Sivilombudet uttalte at Norsk helsenett – i likhet med andre offentlige og private aktører – må akseptere fremtidsfullmakter. Videre mente ombudet at Norsk helsenett ikke kan forutsette at tilgang til Helsenorge er uttrykkelig nevnt i fullmakten, men at de må tolke fremtidsfullmakten for å vurdere om den gir fremtidsfullmektigen rett til tilgang. Det fremgår klart av forarbeidene til vergemålsloven at hvilken kompetanse en fremtidsfullmakt gir – også på helse- og sosialområdet – beror på en tolkning av fullmakten. Et krav om uttrykkelig samtykke i fullmakten kan heller ikke utledes av personvernforordningen (GDPR). Sivilombudet ber Norsk helsenett vurdere den fremlagte fremtidsfullmakten på nytt i lys av ombudets merknader. Videre ber Sivilombudet Norsk helsenett behandle fremtidige saker om fremtidsfullmakter i samsvar med føringene gitt i denne uttalelsen.

Saken gjelder en klager som ikke fikk svar på sin henvendelse i papirform til Utlendingsdirektoratet (UDI). Ombudet viste til at private i skriftlig kommunikasjon med forvaltningen i utgangspunktet kan henvende seg i papirform, og at man ikke har en plikt til å kommunisere digitalt med forvaltningen. Avvik fra dette utgangspunktet krever et rettslig grunnlag, normalt lovhjemmel. Ombudet forutsatte at UDI ville forholde seg likt til henvendelser i papirform som til digitale henvendelser, så lenge det ikke er rettslig grunnlag for å avvike det nevnte utgangspunktet.

Saken gjelder behandlingen av en søknad om skoleskyss på grunn av lang skolevei etter opplæringslova § 7-1 første ledd. Eleven hadde fått innvilget skolebytte til en skole i nabokommunen noen år tidligere. I skolebyttevedtaket var det satt vilkår om at foreldrene betaler merkostnaden til skyss selv. Dette vedtaket ble ikke påklaget av foreldrene. I kommunens og Statsforvalterens vedtak om avslag på gratis skoleskyss ble det vist til kommunens adgang til å stille vilkår om egenbetaling i et vedtak om skolebytte der skolebyttet ikke har sammenheng med retten til opplæring. Videre ble det vist til at skolebyttevedtaket ikke var påklaget og at den absolutte klagefristen på ett år etter forvaltningsloven var utløpt. Sivilombudet er kommet til at søknaden om skoleskyss må realitetsbehandles ut fra nåsituasjonen, og at vurderingstemaet knyttet til vilkåret om egenbetaling er om elevens rett til opplæring kan oppfylles på nærskolen. Ombudet har ingen innvendinger til at kommunen har behandlet søknaden i førsteinstans.

Saken gjaldt flere formelle feil som ble begått av Universitetet i Stavanger overfor en student som gjennomførte et praksisstudium. Studenten besto ikke studiet. Studenten ble ikke varslet om at han var i fare for å ikke bestå praksisstudiet, slik det skulle ha blitt gjort etter det interne praksisreglementet. Veilederen til studenten ville heller ikke medvirke til sensuren. Nemnda ved universitetet mente at feilene kunne rettes ved at det ble foretatt ny sensur av den gjennomførte praksisperioden. Sivilombudet mente at feilene ikke kunne rettes ved ny sensur av den allerede gjennomførte praksisperioden. Prosedyren om varsling ved tvil om ikke bestått skulle sørge for at studenten fikk mulighet til å forbedre seg. Når studenten ikke hadde fått denne muligheten må det gjennomføres en ny praksisperiode. Sivilombudet ba universitetet om å merke seg at feil ved et praksisstudium kan ha store konsekvenser for den det gjelder. Det ble bedt om en tilbakemelding fra universitetet på hvordan feilen kan rettes opp i overfor studenten, og hvordan slike feil unngås for fremtiden.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i Skatteklagenemnda. Saksbehandlingstiden har over flere år vært svært lang. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2023 var 23 måneder. Per april 2024 var antall saker som hadde vært til behandling i mer enn to år 855. Dette utgjorde mer enn halvparten av totale klagesaker til behandling. Både Sivilombudet og Riksrevisjonen ga i 2022 uttrykk for at den lange saksbehandlingstiden innebar et brudd på skatteforvaltningslovens krav til behandlingstid. Verken saksrestansene eller saksbehandlingstiden var blitt redusert siden dette. Sivilombudet mente at Skatteklagenemnda over flere år hadde brutt det lovfestede kravet til behandlingstid. Det var svært kritikkverdig at saksbehandlingstiden ikke var blitt redusert etter at det allerede i 2022 ble konstatert lovbrudd. Sivilombudet tok Skattedirektoratets uttalelser om nye resultatforventninger og tiltak til etterretning og ville fortsette å følge utviklingen i saksbehandlingstidene. Sivilombudet mente også at Skatteklagenemnda måtte prioritere behandlingen av klager i saker som skattemyndighetene hadde anmeldt til politiet og som var under etterforskning.

Saken gjaldt saksbehandlingstiden i Kriminalomsorgen region sør ved behandlingen av en klage over avslag på søknad om straffavbrudd for å være sammen med familien etter et dødsfall. Regionen brukte over åtte måneder på å behandle klagen, og parten mottok ikke foreløpig svar med informasjon om forventet behandlingstid. Regionen beklaget den lange behandlingstiden og at det ikke var blitt gitt informasjon om forventet behandlingstid, og uttalte at behandlingen ikke var i samsvar med forvaltningsloven. Sivilombudet var enig i det. Ressurshensyn kunne ikke begrunne den lange behandlingstiden. Ombudet la til grunn at regionen i fremtiden vil sende foreløpig svar, og om nødvendig forsinkelsesmeldinger. Ombudet fant det sannsynlig at forvaltningslovens krav til behandlingstid har vært brutt i en rekke saker de siste to årene. Det er alvorlig. At regionen har styrket saksbehandlingskapasiteten er derfor positivt. Ombudet vil følge med på den videre utviklingen gjennom vår klagebehandling.

Saken gjelder behandlingstiden hos førsteinstansen i Nav i en sak om arbeidsavklaringspenger. Klageren søkte om arbeidsavklaringspenger 7. januar 2022. Han fikk avslag og valgte å klage. Da ombudet mottok klagen på lang saksbehandlingstid 12. februar 2024, var saken fortsatt ikke blitt oversendt til klageinstansen. Ombudet har kommet til at saken ikke har vært behandlet uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11 a, og at saken skulle ha vært prioritert av Nav på et tidligere tidspunkt.