Skatteetatens tjenesteeierarkiv i Altinn må i forhold til innsynskrav etter offentleglova anses å være en av Skatteetatens egne databaser. Selv om offentleglova skulle forstås slik at databasen er en, for Skatteetaten, «ekstern» database vil dokumenter fra Skatteetatens tjenesteeierarkiv, anses å ha kommet frem til, eller være lagt frem for Skatteetaten, senest på det tidspunkt Skatteetaten har overført alle opplysningene i dokumentet til sin egen database, jf. offentleglova § 4. Det aktuelle dokumentet vil derfor i hvert fall være å anse som et saksdokument for organet fra det tidspunkt opplysningene i det opprinnelige dokumentet er overført til organets database. Dersom opplysningene ikke lastes over i organets egen database, vil dokumentet være å anse som saksdokument for organet på det tidspunkt dokumentet benyttes i organets saksbehandling.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets praksis ved oversendelse av saksdokumenter til parten eller fullmektigen og Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en begjæring om partsinnsyn. Ombudsmannen har kommet til at Utlendingsdirektoratets praksis ved oversendelse av saksdokumenter er i strid med god forvaltningsskikk. Direktoratet er derfor bedt om å gjennomgå rutinene for oversendelse av saksdokumenter til parten eller fullmektigen, for å sikre at det ikke feilaktig gis et inntrykk av at det er et fullstendig kopisett av saksdokumentene som oversendes i situasjoner hvor det ikke er tilfellet. Ombudsmannen har videre kommet til at det er vanskelig å se at det er grunnlag for å opprettholde graderingen for ett av saksdokumentene i sin helhet. Justis- og beredskapsdepartementet er derfor bedt om å få vurdert omgradering av dokumentet. Tiden det tok å behandle innsynsbegjæringen, har for øvrig vært for lang – både i Utlendingsdirektoratet og i Justis- og beredskapsdepartementet.

Saken gjelder kriminalomsorgens ileggelse av en reaksjon til en innsatt på grunnlag av brudd på vilkår som var satt for en permisjon. Hovedspørsmålet knytter seg til forståelsen av vilkåret og om dette ble brutt. Videre gjelder saken behandlingen av en innsynsbegjæring fra den innsattes advokat og nedtegning av opplysninger fra muntlig kontakt mellom ulike nivåer i kriminalomsorgen. Det knytter seg flere svakheter til kriminalomsorgens behandling av saken. Behandlingen av innsynsbegjæringen kan tyde på svakheter ved kriminalomsorgens håndtering av krav om partsinnsyn. Kriminalomsorgen har for øvrig ikke hatt tilstrekkelig bevissthet omkring kravene til nedtegning av opplysninger fra muntlig kontakt, og har heller ikke sikret at saken var tilstrekkelig opplyst. Det knytter seg begrunnet tvil til direktoratets vurdering av om det forelå brudd på permisjonsvilkåret, og konklusjonen direktoratet har kommet til i vedtaket. Kriminalomsorgsdirektoratet er derfor bedt om å behandle saken på nytt.

Sakens spørsmål er om et museum hadde handlet i strid med forskrift til tjenestemannsloven § 9 da en søker med nedsatt funksjonsevne ikke ble innkalt til intervju til utlyst stilling.

Saken gjelder lukking av et kommunestyremøte 12. februar 2014 i Brønnøy kommune. Ombudsmannen har kommet til at Brønnøy kommune ikke fulgte saksbehandlingsreglene ved lukking av deler av møtet i kommunestyret. Verken avgjørelsen om å lukke dørene eller hjemmelen for avgjørelsen var ført i møteboken.

Saken gjelder lukking av formannskaps- og kommunestyremøte i Lødingen kommune. Ombudsmannen har kommet til at Lødingen kommune ikke fulgte saksbehandlingsreglene ved lukking av deler av møtene i formannskapet og kommunestyret. Av møteprotokollen fra formannskapsmøtet fremgikk ikke hjemmelen for avgjørelsen om å lukke deler av møtet. Videre hadde kommunestyret ikke i tilstrekkelig grad spesifisert hjemmelsgrunnlaget for lukkingen i møteprotokollen.

Under henvisning til tidligere uttalelser i samme sak la ombudsmannen til grunn at saken nå var kommet inn i en fase der det syntes å være behov for en bindende avgjørelse. Han ba likevel  kommunen vurdere innløsningsspørsmålet ut fra nye anførsler klageren hadde fremmet, sammen med de generelle synspunktene som det var gjort rede for i ombudsmannens brev. Dersom kommunen endret syn og erkjente at det forelå innløsningsrett, ville neste skritt være at kommunen begjærte skjønn.  Fastholdt kommunen sitt standpunkt, ville klageren være henvist til å anlegge søksmål dersom hun ønsket å forfølge saken videre.

Saken gjelder spørsmål om en kommune hadde rettslig adgang til å gi en ansatt lege en skriftlig tilrettevisning på bakgrunn av legens uttalelser i lokalavisen om kommunens budsjett- og økonomiprosess. Ombudsmannen har kommet til at As ytringer i lokalavisen ikke kan anses fremsatt på vegne av kommunen, og at ytringene derved ikke var i strid med det interne regelverket kommunen har vist til. Slik saken er opplyst, var de heller ikke i strid med den alminnelige lojalitetsplikten. Det er derved ikke grunnlag for tilrettevisningen, og den må anses som en urettmessig begrensning av As ytringsfrihet.

Saken gjelder spørsmål om en kommunes interne regelverk om ansattes rett til å ytre seg offentlig, er i samsvar med gjeldende rett. Ombudsmannen har kommet til at kommunens interne regelverk på enkelte punkter går for langt i å begrense de ansattes ytringsfrihet, og at enkelte bestemmelser er uformet på en uheldig måte. Kommunen er derfor bedt om å endre de aktuelle bestemmelsene i mediereglementet og de etiske retningslinjene.

Saken gjelder dispensasjon fra kommuneplanens krav om reguleringsplan for oppføring av dobbelgarasje. Ombudsmannen er kommet til at det er tvilsomt om de fordelene departementet har trukket frem, kan begrunne en dispensasjon i denne saken. Sandefjord kommune ga dispensasjon fra kommuneplanens arealformål for oppføring av dobbelgarasje. Fylkesmannen omgjorde kommunens vedtak og avslo søknaden.