Saken gjelder Utlendingsnemndas vurdering av foreldreansvar i forbindelse med et barns søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med sin mor i Norge. Ved vurderingen av hvem som har overtatt foreldreansvaret etter fars død, kan ikke nemnda utelukkende se hen til generelle opplysninger om somaliske tradisjoner. Dette gjelder ikke minst tradisjoner som går ut på at farens familie automatisk får foreldreansvaret. Hvem som faktisk utøver omsorgen for barnet etter dødsfallet, må utredes og være en sentral faktor ved vurderingen av hvem som anses for å ha foreldreansvaret ved anvendelsen av bestemmelsen i utlendingsloven § 42 annet ledd annet punktum. Det knytter seg begrunnet tvil til den vurderingen nemnda har foretatt. Nemnda bes derfor om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder tilsetting av utrykningsleder ved X brann- og redningstjeneste som ikke hadde gjennomført beredskapsutdanning i henhold til dimensjoneringsforskriften. Ombudsmannen er kommet til at det er i strid med dimensjoneringsforskriften § 7-7 å tilsette en søker som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene på tilsettingstidspunktet når det var en kvalifisert søker til stillingen. Kommunen er bedt om å skjerpe gjeldende rutiner for skriftlighet i tilsettingsprosesser.

Saken gjelder spørsmål om Helse- og omsorgsdepartementet kunne oppstille sperrefrist for publisering av opplysninger i et dokument som vilkår for å gi media innsyn i dokumentet, og avslå innsyn med hjemmel i offentleglova § 15 annet ledd, når sperrefristen ikke ble akseptert. Ombudsmannen har kommet til at det ikke var hjemmel for å nekte innsyn. Det var da heller ikke anledning til å oppstille sperrefrist som betingelse for innsyn. Departementets saksbehandling av innsynsbegjæringen har heller ikke vært slik den skulle.

Saken gjelder avslag fra Utlendingsnemnda på søknad om beskyttelse (asyl) til en afghansk borger som hadde konvertert til kristendom. Avslaget var begrunnet med at den opprinnelige kontakten med kirken ble ansett strategisk motivert. Etter ombudsmannens syn kan unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd vanskelig anvendes i tilfeller hvor grunnlaget for beskyttelsesbehovet er en reell konvertering fra islam til kristendom. Det avgjørende er at det har skjedd en reell konvertering, ikke om den innledende kontakt med kirken var strategisk begrunnet.

Saken gjelder Universitetssykehuset X HFs tilsetting av spesialsykepleier. Ombudsmannen har kommet til at den manglende skriftligheten i tilsettingssaken er i strid med god forvaltningsskikk og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Mangelen har blant annet bidratt til tvil om tilsettingssaken var tilstrekkelig opplyst før vedtak ble fattet, og har også vanskeliggjort ombudsmannskontrollen. Det foreligger dermed begrunnet tvil om forhold av betydning for saken, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Stillingen ble ikke kunngjort internt før tilsetting, og sykehuset har erkjent at arbeidsmiljøloven ikke ble fulgt på dette punktet. Sykehuset er bedt om å gjennomgå sine rutiner og endre tilsettingsreglementet, slik at de hensyn det er redegjort for i denne uttalelsen, blir bedre ivaretatt i fremtiden. Når det gjelder den konkrete kvalifikasjonsvurderingen, er det ikke gitt en tilstrekkelig redegjørelse for om den tilsatte oppfylte kravene til praksis for å kunne inneha denne type spesialsykepleierstilling.

Saken gjelder forvaltningens kompetanse og plikt til å omgjøre eget ugyldig vedtak. Omgjøringsplikt kan følge av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Dette beror på en konkret helhetsvurdering. Fylkesmannen hadde her ikke materiell kompetanse til å gi tillatelse til terrengoppfylling inntil nabogrensen. I vurderingen av om det ugyldige vedtaket må omgjøres, kan det bare legges begrenset vekt på hensynet til tiltakshavers innrettelse, fordi tiltaket var utført allerede på søknadstidspunktet. Ombudsmannen er kommet til at fylkesmannen plikter å omgjøre det ugyldige vedtaket.

Saken gjelder videreføring av vergeoppdrag – etablert etter vergemålsloven fra 1927 – etter ikrafttredelsen 1. juli 2013 av den nye loven fra 2010. I overgangsbestemmelsen i § 101 nr. 2 er det bestemt at hjelpevergeoppdraget fortsetter som et vergeoppdrag etter reglene i den nye loven og med det innholdet som er besluttet for hjelpevergemålet. Statens sivilrettforvaltning legger til grunn at fortsettelsen av vergemålet er begrenset til  hvilke formål vergemålet skal ivareta - økonomiske eller personlige forhold. Andre beslutninger om oppdraget, som for eksempel godtgjøringen, reguleres av den nye loven. Dette innebærer at tidligere oppnevnte advokater, som ble honorert med den offentlige salærsats, ikke lenger skal ha slik godtgjøring, dersom oppdraget etter ny vergemålsmyndighets oppfatning ikke fordrer juridisk kompetanse. Ombudsmannen har kommet til at vergeoppdrag som er videreført, også omfatter godtgjøringen, dersom endring ikke var avklart med vergen før ikrafttredelsen av den nye loven.

Saken gjelder vedtak om å innvilge rammetillatelse til fradeling av tomt til boligformål. Etter ombudsmannens syn er dokumentasjonskravet i plan- og bygningsloven §§ 27-1, 27-2 og 27-4 om «sikret» rett til vann, avløp og atkomst over annens grunn det samme etter de tre bestemmelsene. Ombudsmannen er kommet til at kravet ikke var oppfylt for vann og avløp da fylkesmannen stadfestet delingstillatelsen.

Hovedspørsmålet i saken er om vilkårene forelå for å tilbakekalle førerett som følge av manglende edruelighet, jf. vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlaget for tilbakekallet var to bøteleggelser for kjøp og bruk av narkotika og opplysninger gitt av innehaveren av føreretten.

Saken gjelder X kommunes taushetsplikt om opplysninger fra Skatteetaten i en sak om salgsbevilling for alkoholholdig drikk. Ombudsmannen har kommet til at kommunen har brutt sin taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 da kommunen oversendte Skatteetatens uttalelse om selskap B/A til en butikkjede, som ikke var part i saken. Kommunen bør gjennomgå sine rutiner slik at kommunikasjonen i fremtidige saker skjer til partene i saken eller etter fullmakt.