Saken gjelder en kommunes tildeling av to avtalehjemler for fysioterapeuter. Ombudet har kommet til at manglende begrunnelse for avslag på anmodning av utsatt iverksettelse var i strid med forvaltningsloven § 42 annet ledd. Videre ble ikke klagerens henvendelser besvart uten ugrunnet opphold, i strid med forvaltningsloven § 11 a og kravene til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder begrunnelsesplikt etter forvaltningsloven §§ 24 og 25 og vurdering av hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 i en sak om omfanget av et avlastningstilbud. Familien saken gjelder har fått vedtak om avlastningstilbud for deres datter på fire timer i uken. Familien søkte om økt avlastning, og viste til at mer avlastning ville være et gode for jenta og for familien for øvrig. Kommunen avslo søknaden om økt avlastning, og dette ble stadfestet hos Statsforvalteren i Vestland. I saker om avlastning må Statsforvalteren ta stilling til om tjenestetilbudet er forsvarlig etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. I Statsforvalterens vedtak ble problemstillingen formulert til å gjelde om kommunens tildeling var åpenbart urimelig, og begrunnelsen inneholdt ingen vurderinger av om tjenestetilbudet var forsvarlig. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens vedtak ikke var i overenstemmelse med begrunnelsesplikten i forvaltningsloven §§ 24 og 25, siden begrunnelsen ikke ga klageren mulighet til å forstå reglene og problemstillingen vedtaket bygget på. Videre kom Sivilombudet til at barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 om hensynet til barnets beste ikke ble fulgt i saken. I vedtaket foretok ikke Statsforvalteren en tilstrekkelig konkret og individuell vurdering av om tjenestetilbudets omfang var til jentas beste, og Statsforvalteren vurderte ikke hensynet til lillebrors beste. Sivilombudet ba også Statsforvalteren merke seg at et utgangspunkt om å tildele hjelp på lavest mulig nivå når barn er små, for så å øke tjenestenivået i takt med barnets alder, alltid må suppleres med en vurdering av om en slik løsning er til barnets beste i konkrete klagesaker.

Saken gjelder Nærings- og fiskeridepartementets omgjøring av et vedtak om utviklingstillatelser i akvakultursektoren, og spørsmålet om omgjøringen var gyldig. Et selskap hadde klaget til departementet over Fiskeridirektoratets avslag på søknaden deres om tillatelser. Selskapet fikk medhold i klagen og departementet opphevet avslagsvedtaket. Departementet mente at enkelte sider ved prosjektet ikke var tilstrekkelig godt dokumentert, og selskapet ble gitt en seks måneders frist for å inngi ytterligere dokumentasjon. Direktoratet skulle deretter vurdere om vilkårene for å innvilge tillatelser var oppfylt basert på den nye dokumentasjonen. Departementet hadde i denne sakstypen tidligere hatt praksis for å avslå søknader som ikke ble ansett tilstrekkelig dokumentert ved klagebehandling. I opphevingsvedtaket ble det lagt opp til å endre denne praksisen slik at det ble tillatt å etter-dokumentere enkelte forhold. Departementet omgjorde senere sitt eget vedtak ettersom departementet mente det manglet hjemmel til å gi slik utvidet dokumentasjonsfrist. Hjemmelsmangelen gikk etter departementets syn ut på at vedtaket om å oppheve avslaget på søknaden om utviklingstillatelser, bygget på en uriktig tolkning av et av vilkårene for å tildele utviklingstillatelser – at prosjektet måtte innebære «betydelig innovasjon». Bakgrunnen for omgjøringen var også at sivilombudet hadde gitt en uttalelse om denne tildelingsordningen (SOM-2022-1461 Viewpoint Seafarm AS). Departementet oppfattet at ombudet i uttalelsen hadde lagt til grunn at departementet bygget på en ny og uriktig lovforståelse ved praksisendringen. I praksis innebar omgjøringen at selskapets søknad om utviklingstillatelser ble avslått. Sivilombudet har kommet til at Nærings- og fiskeridepartementets opprinnelige vedtak om å oppheve direktoratets avslag på selskapets søknad om utviklingstillatelser, ikke var ugyldig. Etter ombudets syn innebar vedtaket en endring i saksbehandlingspraksis og ikke en ny tolkning av vilkåret om «betydelig innovasjon». Vedtaket var dermed ikke ugyldig som følge av en innholdsmangel. Ombudet kan heller ikke se at vedtaket var ugyldig på annet grunnlag. Verken forvaltningens utrednings- og veiledningsplikt, eller prinsippet om likebehandling, synes å sette skranker for å tillate utsatt dokumentasjonsfrist. Det forelå dermed ikke grunnlag for omgjøring. Ombudet ba derfor om at departementet vurderer hvordan feilen kan rettes opp.

Barnevernstjenesten fattet vedtak om frivillig hjelpetiltak i form av utredning ved et senter for foreldre og barn. Barnets mor medvirket til gjennomføringen, men påklaget likevel vedtaket dagen før hun og barnet skulle flytte inn på senteret. Det gikk over 10 uker før barnevernstjenesten svarte på klagen ved et brev til klager. Mor og barn hadde da flyttet hjem igjen. Selv om Statsforvalteren i Oslo og Viken stod oppført som kopimottaker i svaret på klagen, fremgikk det ikke at saken var ment oversendt til klagebehandling. Barnevernstjenesten skulle ha sørget for at saken ble oversendt til Statsforvalteren på en slik måte at det klart fremgikk at et vedtak fattet av kommunen skulle klagebehandles av Statsforvalteren. Barnevernstjenestens behandlingstid i klagesaken var i strid med forvaltningsloven §§ 11 a og 33 fjerde ledd. Klagen gjaldt et pågående tiltak, og barnevernstjenesten skulle derfor ha prioritert å sende klagen til Statsforvalteren så snart som mulig. Siden behandlingen av klagen ble forsinket, skulle barnevernstjenesten videre ha sendt klager et foreløpig svar. Barnevernstjenesten ble bedt om å merke seg ombudets syn til senere saker.

Saken gjelder Nærings- og fiskeridepartementets omgjøring av et vedtak om utviklingstillatelser i akvakultursektoren, og spørsmålet om omgjøringen var gyldig. Et selskap hadde klaget til departementet over Fiskeridirektoratets avslag på søknaden deres om tillatelser. Selskapet fikk medhold i klagen og departementet opphevet avslagsvedtaket. Departementet mente at enkelte sider ved prosjektet ikke var tilstrekkelig godt dokumentert, og selskapet ble gitt en seks måneders frist for å inngi ytterligere dokumentasjon. Direktoratet skulle deretter vurdere om vilkårene for å innvilge tillatelser var oppfylt basert på den nye dokumentasjonen. Departementet hadde i denne sakstypen tidligere hatt praksis for å avslå søknader som ikke ble ansett tilstrekkelig dokumentert ved klagebehandling. I opphevingsvedtaket ble det lagt opp til å endre denne praksisen slik at det ble tillatt å etter-dokumentere enkelte forhold. Departementet omgjorde senere sitt eget vedtak ettersom departementet mente det manglet hjemmel til å gi slik utvidet dokumentasjonsfrist. Hjemmelsmangelen gikk etter departementets syn ut på at vedtaket om å oppheve avslaget på søknaden om utviklingstillatelser, bygget på en uriktig tolkning av et av vilkårene for å tildele utviklingstillatelser – at prosjektet måtte innebære «betydelig innovasjon». Bakgrunnen for omgjøringen var også at sivilombudet hadde gitt en uttalelse om denne tildelingsordningen (SOM-2022-1461 Viewpoint Seafarm AS). Departementet oppfattet at ombudet i uttalelsen hadde lagt til grunn at departementet bygget på en ny og uriktig lovforståelse ved praksisendringen. I praksis innebar omgjøringen at selskapets søknad om utviklingstillatelser ble avslått. Sivilombudet har kommet til at Nærings- og fiskeridepartementets opprinnelige vedtak om å oppheve direktoratets avslag på selskapets søknad om utviklingstillatelser, ikke var ugyldig. Etter ombudets syn innebar vedtaket en endring i saksbehandlingspraksis og ikke en ny tolkning av vilkåret om «betydelig innovasjon». Vedtaket var dermed ikke ugyldig som følge av en innholdsmangel. Ombudet kan heller ikke se at vedtaket var ugyldig på annet grunnlag. Verken forvaltningens utrednings- og veiledningsplikt, eller prinsippet om likebehandling, synes å sette skranker for å tillate utsatt dokumentasjonsfrist. Det forelå dermed ikke grunnlag for omgjøring. Ombudet ba derfor om at departementet vurderer hvordan feilen kan rettes opp.

Saken gjelder oppnevning av ny fast (heretter kalt profesjonell) verge for en ung voksen vergehaver. Spørsmålet i saken var om vedtaket var tilfredsstillende begrunnet, og om Statsforvalteren i Innlandet hadde oppfylt veiledningsplikten overfor vergehavers nærmeste familie om hva som skal til for å bli vurdert egnet som verge. Ombudet kom til at vedtaket ikke var tilfredsstillende begrunnet. Det fremgikk ikke av begrunnelsen hvorfor Statsforvalteren mente det var best for vergehaveren å ha profesjonell verge. Ombudet viste i den forbindelse til uttalelser i forarbeidene til vergemålsloven, der det er understreket at frivillige verger skal være hovedløsningen. Ombudet hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at veiledningsplikten var brutt, men hadde merknader om hva som må kunne forventes av Statsforvalteren i tilfeller der nærstående ber om informasjon om hva som ligger i egnethetskriteriet. Statsforvalteren i Innlandet ble bedt om å følge ombudets merknader i fremtidige saker om vergeoppnevning.

Saken gjelder Navs behandlingstid ved opphør av barnebidrag etter barnelova § 69 fordi barnet ble plassert i beredskapshjem. Mor mottok løpende barnebidrag fra far. Barnet ble plassert frivillig i beredskapshjem høsten 2021 og frem til mars 2022. I mors søknad om nedsettelse av barnebidrag i februar 2022 fikk Nav informasjon om at barnet hadde vært plassert i beredskapshjem. Nav ba barneverntjenesten om opplysninger i mars 2022 som var nødvendige for å ta stilling til om barnebidraget etter barnelova skulle opphøre. Opplysningene Nav mottok var mangelfulle, men Nav fulgte ikke opp med å be om ytterligere opplysninger. Fra Nav fikk opplysninger om beredskapshjem til opphørsvedtaket ble fattet gikk det åtte måneder. I fem måneder lå saken inaktiv hos Nav. Sivilombudet har kommet til at saken ikke har vært behandlet uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11 a, og at fremdriften ikke har vært forsvarlig når Nav unnlot å be om ytterligere opplysninger fra barneverntjenesten.

Saken gjelder Landbruks- og matdepartementets saksbehandlingstid ved behandling av en klage på innsynsavslag. Klageren ble gjennom foreløpig svar forespeilet en saksbehandlingstid som innebærer en samlet behandlingstid på over åtte måneder etter at departementet mottok klagen. Den lange saksbehandlingstiden ble begrunnet med stor saksmengde og at det konkrete innsynskravet var omfattende og krevde grundige vurderinger. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid er for lang og i strid med offentleglova § 32 tredje ledd. Ressurssituasjonen og det at innsynskravet krever vanskelige vurderinger kan ikke forsvare den forespeilede saksbehandlingstiden på over åtte måneder. Ombudet er også kommet til at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden på 72 dager ved behandlingen av andre innsynsklager, er uakseptabelt lang. Departementet bes om å iverksette tiltak for å få ned saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklagene.

Saken gjelder utlevering av foresattes kontaktinformasjon fra en skole i Bergen kommune til skolens nabo etter at noen elever ved skolen angivelig ødela en port på naboeiendommen. Selv om foresattes kontaktinformasjon ikke i seg selv er taushetsbelagte opplysninger, satte kontaktinformasjonen naboen i stand til å identifisere hvilke elever det var som var involvert i hendelsen. Ombudet er kommet til at kommunens vurdering av om utleveringen av kontaktinformasjonen innebar et brudd på reglene om taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13, er mangelfull og at det knytter seg begrunnet tvil til kommunens vurdering. Ombudet ber kommunen om å foreta en ny vurdering, og eventuelt også vurdere adgangen til likevel å utlevere taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 a og § 13 b.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter i Innbyggerpanelet i Røros kommunes digitale plattform «Decidim». Innsyn ble avslått etter offentleglova § 14 første ledd, om organinterne dokumenter. Panelet er vedtatt opprettet av kommunestyret, og består av 18 deltakere, som alle er innbyggere i kommunen, og som i en toårs-periode skal komme med innspill og råd til kommunens politikere i saker bestemt av enten kommunestyret eller formannskapet. Statsforvalteren stadfestet avslaget. Det ble lagt til grunn at dokumentene besto av intern saksforberedelse, og at Innbyggerpanelet var en del av Røros kommune. I forbindelse med Sivilombudets undersøkelse mente Statsforvalteren at panelet ikke må defineres som et folkevalgt organ etter kommuneloven. Gitt at panelet måtte anses som et folkevalgt organ, var ingen av dokumentene «saksframlegg med vedlegg» etter offentleglova § 16 første ledd bokstav a. Statsforvalteren mente derfor at dokumentene i alle tilfeller kunne unntas fra innsyn etter § 14. Sivilombudet kom til at Innbyggerpanelet må defineres som et folkevalgt organ etter kommuneloven i relasjon til reglene om offentlighet og innsyn, og at panelet derfor er en del av organet Røros kommune i tilknytning til offentleglova. Ombudet mente at vilkårene for unntak etter offentleglova § 14, jf. § 16 isolert sett var oppfylt, men at dette ikke automatisk ledet til at klageren ikke hadde rett til innsyn. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere om dokumentene i plattformen inneholder aktivitet som skulle vært gjort i et møte etter kommuneloven § 11-2, jf. også § 11-5 om møteoffentlighet, og hvilken betydning dette eventuelt har for klagerens rett til innsyn i dokumentene. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt.