Saken gjelder innsyn i en upublisert kronikk skrevet av en tidligere forsker og professor, som nå er ansatt i en kapitalforvaltningsinstitusjon. Kronikken ble skrevet etter forespørsel fra Finansdepartementet, og ble oversendt departementet for oversettelse. Spørsmålet er om den upubliserte kronikken inneholder opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Ombudsmannen er kommet til at det ikke foreligger taushetsplikt for opplysninger om personlige forhold. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, er det for øvrig vanskelig å se at det foreligger taushetsplikt for næringsopplysninger. Departementet er derfor bedt om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder ilagt eiendomsskatt på en reindriftshytte i Porsanger kommune. Det sentrale spørsmålet er om reindriftshytta er fritatt fra eiendomsskatt på grunnlag av det såkalte landbruksunntaket for gårdsdrift i eigedomskattelova § 5 bokstav h. Ombudsmannen kom til at eigedomsskattelova § 5 bokstav h har en ordlyd og historikk som ikke gir eiendomsskattefritak for reindriftshytter. Videre viste ombodsmannen til at det nok kan anføres argumenter for at reindriftshytter bør være unntatt fra eiendomsbeskatning på lik linje med gårdsbruk, men at en endring av eiendomsskatteregelverket for reindriftsbygninger er et politisk spørsmål som hører under de lovgivende myndigheter.

Saken gjelder kvalifikasjonskrav ved tilsetting av brannsjef i en kommune. Søkeren som ble tilsatt i stillingen hadde bl.a. ikke gjennomført beredskapsutdanning trinn III og yrkesutdanning i forebyggende brannvern. Ombudsmannen er kommet til at det var i strid med dimensjoneringsforskriften § 7-11 å tilsette en søker som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene på tilsettingstidspunktet i stillingen som brannsjef, når det var en kvalifisert søker til stillingen. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, kan det ikke utelukkes at det har skjedd en forbigåelse av klageren. Kommunen bes derfor vurdere hva som kan gjøres overfor klageren for å bøte på den feilen som har blitt begått. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om utfallet av denne vurderingen.

Uttalelsen gjelder spørsmålet om opplysningene i en fratredelsesavtale helt eller delvis kan unntas offentlighet som taushetsbelagt etter offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. A klaget 13. september 2014 til Sivilombudsmannen over at Fylkesmannen i X i klagevedtak 26. mai 2014 ikke hadde gitt innsyn i «fratredelsesavtalen mellom avdelingssjef for beredskap i Y og hans arbeidsgiver, Y». Vedtaket stadfestet Ys avslag 15. april 2014.

Saken gjelder spørsmålet om personer som har vært til samtale om en stilling, skal anses som søkere og dermed føres opp på søkerlisten. Ombudsmannen er kommet til at formålet med de samtalene som ble gjennomført, var å få klarlagt hvem som var best kvalifisert for stillingen, og at samtalene dermed gikk lengre enn å avklare om de aktuelle personene kunne være interessert i å bli vurdert for stillingen. Personene skulle derfor ha vært ført opp på søkerlisten. Den valgte fremgangsmåten bryter med offentleglovas grunnleggende prinsipp om åpenhet i tilsettingssaker, og det bes om at fremtidig tilsettingspraksis innrettes i tråd med ombudsmannens syn.

Saken gjelder Fylkesmannen i Rogalands opprettholdelse av Y kommunes avslag på en søknad om permisjon fra en eldre mannlig pasient, som var tvangsinnlagt ved en helse- og omsorgsinstitusjon i kommunen. Bakgrunnen for permisjonssøknaden var at pasienten ønsket å tilbringe tid utenfor institusjonen sammen med sin sønn. Den aktuelle avgjørelsen om å avslå permisjon, kan ikke anses som et enkeltvedtak. I samsvar med blant annet alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk må imidlertid også søknader om permisjon undergis en forsvarlig saksbehandling og vurdering. Hvis en søknad avslås, må det gis en begrunnelse for avslaget. I dette tilfellet har ikke kommunen i tilstrekkelig grad begrunnet sin avgjørelse, og dette er ikke rettet opp gjennom Fylkesmannens behandling. Manglene ved behandlingen av søknaden om permisjon gjør at det foreligger begrunnet tvil knyttet til resultatet i saken. Ombudsmannen ber derfor om at saken behandles på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands avgjørelse om ikke å opprette tilsynssak på bakgrunn av en anmodning fra en mor om å få vurdert helsehjelpen som ble gitt til sønnen etter en trafikkulykke. Fylkesmannen har som hovedregel plikt til å opprette tilsynssak, og ta stilling til realiteten i saken, etter å ha mottatt en henvendelse om mulig pliktbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Etter ombudsmannens syn burde Fylkesmannen i dette tilfellet ha innhentet opplysninger om helsehjelpen som ble gitt til klagerens sønn og tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om pliktbrudd. Fylkesmannen burde videre ha gitt en konkret begrunnelse for sin vurdering overfor klageren. Manglene ved saksbehandlingen har ført til tvil om resultatet i saken er riktig, og Fylkesmannen bes på denne bakgrunn om å vurdere saken på nytt. Ombudsmannens bes holdt orientert om utfallet av den nye vurderingen.

I et brev til en advokat har ombudsmannen uttalt at han i likhet med Riksskattenemnda mener at ligningsloven ikke har egne selvstendige fristbestemmelser for endring av endringsvedtak. Fristen i ligningsloven § 9-6 nr. 5 b må forstås som en tilleggsfrist til fristene fastsatt i nr. 1 til 4 som kan komme til anvendelse hvis skattekontoret eller Skattedirektoratet ønsker å få et endringsvedtak overprøvet.

Fylkesmannen i Hordaland stadfestet et vedtak av Bergen kommune der eier av en eiendom hadde fått innvilget dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om utnyttelsesgrad, for fradeling av to parseller. Fylkesmannen la i sin vurdering til grunn at reguleringsplanens bestemmelse hadde mistet sin funksjon som styringsredskap, og viste til at flere andre eiendommer hadde fått dispensasjon fra utnyttelsesgrad, samt at kommunen hadde vedtatt en fortettingsstrategi. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om dispensasjon kan gis med denne begrunnelsen. Overskridelse av utnyttelsesgrad i dette omfang bør skje gjennom reguleringsplan og ikke gjennom enkeltvise dispensasjoner.

Saken gjelder politiets vedtak om innlevering av pass (passnektelse) etter passloven § 7 første ledd bokstav b, jf. § 5 tredje ledd bokstav b. Politidirektoratet har ikke sørget for en tilfredsstillende opplysning av saken. Manglende innhenting av sentral dokumentasjon innebærer at det er vanskelig å se at direktoratet har hatt et tilstrekkelig faktisk grunnlag til å vurdere vilkårene i passloven på en forsvarlig måte. Videre er den vurderingen som er gjort av vilkåret om «skjellig grunn», for snever. Det er i all hovedsak bygget på straffbare forhold som ligger mange år tilbake i tid. Opplysninger og omstendigheter fra tiden etter dette er i for liten grad trukket inn i vurderingen. Dette er ikke tilfredsstillende ved en slik fremoverrettet vurdering som det her er tale om. I den konkrete vurderingen av om tungtveiende hensyn taler for innlevering, fremkommer det ikke at passets betydning for passinnehaveren har vært vurdert. Dette er heller ikke tilfredsstillende. Det bes om at direktoratet behandler saken på nytt.