Saken gjelder Porsanger kommunes underretning om klageadgang og klagefrist ved utskriving av eiendomsskatt. Ombudsmannen er kommet til at Porsanger kommunes praksis med å underrette om klageadgang og klagefrist på eiendomsskattevedtak ved kunngjøring i lokalavisene, neppe vil oppfylle kravene til underretning om vedtak som stilles i forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Informasjon om blant annet klageadgang og klagefrist må etter ombudsmannens syn fremgå av den enkelte eiendomsskatteseddel, for at underretningen om vedtaket skal oppfylle kravene som stilles i forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Over flere år har ombudsmannen fulgt særskilt med på saksbehandlingstiden ved Nav Internasjonalt. Nav Internasjonalt har også det siste året pekt seg ut som et av de Nav-organene ombudsmannen mottar flest klager på, og da særlig knyttet til saksbehandlingstiden i sykepengesaker og saker om uføretrygd der bruker er bosatt i utlandet. På denne bakgrunn ble Nav Internasjonalt bedt om å gi en oversikt over saksbehandlingstiden på disse saksfeltene. Det ble videre blant annet bedt opplyst om Nav Internasjonalt oppgir reell forventet saksbehandlingstid i de foreløpige svarene og hvorvidt det sendes ut forsinkelsesmeldinger. Ombudsmannen uttalte at den lange saksbehandlingstiden vanskelig kunne kritiseres når forsinkelsen skyldtes ressurssituasjonen og sakene undergis en forsvarlig prioritering. Imidlertid kunne ikke brukerens rett til å bli orientert om saksbehandlingstiden og forsinkelser underveis settes til side som følge av manglende ressurser. Nav Internasjonalt ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om behandlingen av uføretrygdsaker bosatt utland mottatt før 1. januar 2015, og om muligheten for å orientere disse brukerne om videre saksbehandlingstid. Nav Internasjonalt opplyste at i løpet av januar 2016 ble de aktuelle brukerne orientert om videre saksbehandlingstid.

Saken gjaldt avslag på krav om dekning av sakskostnader påløpt ved klage på eiendomsskattetaksten for en næringsseksjon eid av et eiendomsselskap. Det ble også klaget over avslag på krav om tilbakebetaling av innbetalt eiendomsskatt for årene 2011- 2013. I 2014 påklaget et eiendomsselskap eiendomsskattetaksten fra 2005 for en eiendom. Som følge av dette ble taksten endret fra og med 2014. Eiendomsselskapet krevde deretter å få dekket sakskostnadene, men fikk avslag. Vurderingen var om det var «urimelig om skattyteren måtte dekke [kostnadene] selv», jf. ligningsloven § 9-11 nr. 4. Ombudsmannen mente at det skal foreligge spesielle forhold før kommunen blir ansvarlig for sakskostnader i eiendomsskattesaker der det ikke blir funnet feil ved det opprinnelige eiendomsskattevedtaket, men eiendomsskattetaksten likevel blir endret. Slik saken var opplyst tydet det på at det var endringer i faktiske omstendigheter som førte til en endring av taksten fra og med 2014, og ikke at det forelå en feil ved takseringen i 2005. Ombudsmannen kom til at det ikke var grunnlag for rettslige innvendinger mot klagenemndas avslag på kravet om sakskostnader og tilbakebetaling.

Ombudsmannen har av eget tiltak tatt opp spørsmål om offentlige ansattes ytringsfrihet med Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen i staten. Undersøkelsene har blant annet vist at Etiske retningslinjer for statstjenesten går for langt i å begrense offentlig ansattes ytringsfrihet, og at det er tvilsomt om disse retningslinjene er i overenstemmelse med Grunnloven § 100. Ombudsmannen mener det er behov for konkrete tiltak for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet, og at dette mest hensiktsmessig kan skje gjennom en mer aktiv veiledning fra departementets side. Anbefalte tiltak er å revidere/opprette rundskriv til kommunene om de ansattes ytringsfrihet, samt revidere Etiske retningslinjer for statstjenesten.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i medhold av forvaltningsloven § 36 etter Hordaland fylkeskommunes endring av en tillatelse til lokalitet for akvakultur. Fylkeskommunen avslo kravet fordi tillatelsen ikke var endret til gunst for en part, og fordi endringen av tillatelsen skyldes forhold utenfor fylkeskommunens kontroll. Ombudsmannen er kommet til at fylkeskommunen ikke kan avslå sakskostnadskravet med den begrunnelsen som er gitt. Klagerne må anses som part etter forvaltningsloven § 36, og tillatelsen er endret til gunst for dem. Videre var fylkeskommunens opprinnelige tillatelse ugyldig. Sakskostnadskravet kan dermed ikke avslås med grunnlag i kontrollunntaket i forvaltningsloven § 36.

Saken gjelder dekning av påløpte sakskostnader i tilfeller der en part bringer en uttalelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda og får endret ombudets uttalelse (får et annet resultat) til sin gunst. Ombudsmannen har – etter en samlet vurdering av rettskildene – tatt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets redegjørelse for dets syn på dekning av sakskostnader i brev hit 12. november 2015 til etterretning. Dermed legger ombudsmannen til grunn at departementets syn på dekning av sakskostnader i saker der en part bringer saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda og får «endret» ombudets uttalelse til sin gunst, er gjeldende rett. Det innebærer at sakskostnadsdekning bare innrømmes når ombudet treffer vedtak i motsetning til å avgi en uttalelse. Departementets standpunkt nå innebærer imidlertid en erkjennelse av at rettskildesituasjonen tidligere var uklar. I tillegg har nemnda i sin praksis behandlet krav om sakskostnadsdekning ut fra det som fremstår som en forsvarlig anvendelse av forvaltningsloven § 36. God forvaltningsskikk tilsier da at en mer restriktiv sakskostnadsdekning bare implementeres med virkning for fremtiden. Partskrav om dekning av sakskostnader som er fremmet før nemnda kommuniserer utad departementets syn på gjeldende rett, bør etter ombudsmannens syn imøtekommes ut fra en analogisk anvendelse av forvaltningsloven § 36.

Saken gjelder Skatt vests veiledningspraksis overfor pensjonister som ber om veiledning om skattemessige konsekvenser av å flytte ut av landet. Det sentrale spørsmål var om skattekontorets praksis oppfyller veiledningsplikten etter ligningsloven § 3-1 og kravene til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen påpekte at dersom arbeidssituasjonen gjør det vanskelig å gi et fullt ut dekkende svar på en slik forespørsel, må Skatt vest gjøre tydelig oppmerksom på de begrensningene veiledningen har.

I 2000 ble det gitt dispensasjon fra gjeldende arealplan for å opparbeide en vei. Dispensasjonen ble gitt på vilkår av at veien på vinterstid kun skulle benyttes som skiløype og dermed ikke kunne brøytes. Det er nå søkt om dispensasjon for å kunne vinterbrøyte veien. Ringebu kommune innvilget søknaden om dispensasjon, men Fylkesmannen i Oppland omgjorde og avslo denne. Det fremgikk ikke av Fylkesmannens vedtak hva det var vurdert og avslått dispensasjon fra. Dette ble senere opplyst å være vilkårene i dispensasjonsvedtaket fra 2000 om forbud mot vinterbrøyting. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens vedtak ikke oppfyller lovens krav til begrunnelse. Videre mener ombudsmannen det ligger utenfor anvendelsesområdet for plan- og bygningslovens dispensasjonsbestemmelse å vurdere dispensasjon fra vilkår satt i et dispensasjonsvedtak. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Volda kommunes utskriving av eiendomsskatt på en seter/stølshytte som brukes i gårdsdriftsøyemed. Spørsmålet er om støls/seterhytta er omfattet av eiendomsskattefritaket i eigedomsskattelova § 5 bokstav h. Ombudsmannen er kommet til at den aktuelle støls/seterhytta er unntatt fra eiendomsskatt etter fritaksbestemmelsen for gårdsdrift i eigedomsskattelova § 5 bokstav h. Volda kommune bes om å behandle saken på nytt i lys av ombudsmannens merknader og konklusjon. Videre bes Volda kommune – fra og med skatteåret 2016 – om å endre sin praksis for utskriving av eiendomsskatt på støls/seterhytter i kommunen.

Saken gjelder saksbehandlingen ved innsyn i dokumenter knyttet til møter i forberedende byråd og byrådskonferanser. Begjæringen om innsyn ble fremsatt før vedtakelsen og ikrafttredelsen av en lovendring som ga hjemmel for å unnta de aktuelle dokumentene. Spørsmålet er om innsynsbegjæringen skal behandles etter regelverket på begjæringstidspunktet eller vedtakstidspunktet. Ombudsmannen er kommet til at kommunens behandling av innsynskravet ikke har vært i tråd med kravene i offentleglova om at innsynskrav skal behandles uten ugrunnet opphold. Konsekvensen av kommunens saksbehandlingstid er at kravet ble avgjort etter en ny unntaksbestemmelse i offentleglova. En endret rettssituasjon kan ikke anvendes til skade for den private part når saken ikke ble avgjort på det tidspunktet loven krevde. Ombudsmannen legger derfor til grunn at det riktige må være å benytte regelverket som gjaldt da saken rettelig skulle vært behandlet. Fylkesmannen er bedt om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.