Fylkesmannen i Rogaland mottok informasjon fra politiet om at en lege var ilagt et forelegg og var under etterforskning for en straffbar handling. Etter å ha innhentet mer informasjon valgte Fylkesmannen å varsle legens arbeidsgiver. Sammen med varselet ble det oversendt utskrift fra strafferegisteret, uttømmende bøteattest og et ikke vedtatt forelegg. Ombudsmannen har kommet til at det var anledning til å varsle arbeidsgiveren, men at oversendelsen av utskriften fra strafferegisteret, bøteattesten og forelegget gikk lenger enn begrunnelsen for å varsle tilsa. Dette innebar et brudd på taushetsplikten fra Fylkesmannens side.

Nav har erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag på grunn av feil fra Navs side. Bidragspliktige gis likevel ikke erstatning etter feilaktig å ha blitt krevet og betalt barnebidrag i en periode. Nav mener at det ikke foreligger økonomisk tap før det er avklart om han får eventuell utbetaling i bidragsmottakerens gjeldsordning. Ombudsmannen er kommet til at et konstaterbart økonomisk tap måtte anses å foreligge da kunnskapen om feilinnkrevingen ble kjent for bidragsmyndighetene og deretter stanset. Det bes om at saken behandles på nytt.

Kommunen har uriktig lagt til grunn at møtet mellom ordfører og gruppelederne om mulige løsninger på kommunens økonomiske problemer ikke var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommunelovens bestemmelser. Møtet skulle derfor som hovedregel vært åpent for offentligheten, og det skulle ha vært ført møtebok. Dersom møtet skulle ha vært lukket for offentligheten, måtte det ha skjedd etter reglene i kommuneloven. I så tilfelle skulle det ha blitt truffet en formell beslutning om å lukke dørene for allmennheten. Hjemmelen for lukkingen skulle også ha blitt ført i møteboken. Kommunen bes merke seg ombudsmannens kritikk og innrette sine rutiner slik at reglene om møteoffentlighet blir fulgt.

Ombudsmannen har gjennomført en undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets behandling av innsynssaker. Undersøkelsen viser at departementets behandling av innsynssaker i mange tilfeller er tilfredsstillende. Det er likevel noen mangler ved departementets behandling av slike saker. De interne rutinene og skriftlige retningslinjene er på noen områder mangelfulle, og til dels misvisende. Saksbehandlingstiden for innsynsbegjæringer og innsynsklager er dessuten noen ganger for lang. I to saker har departementet gitt mangelfulle opplysninger om hjemmelshenvisning og det er noe uklart om departementet alltid har foretatt reelle meroffentlighetsvurderinger. Departementets behandling av klagesaker har også et forbedringspotensial, både gjennom mer aktiv oppfølging av underinstansen og ved at departementet gir bedre begrunnelser til de som klager over departementets egne avslag på innsyn. Departementet har opplyst at det på bakgrunn av ombudsmannens undersøkelser vil prioritere å foreta en gjennomgang av de interne rutinene og skriftlige retningslinjene for behandling av innsynsbegjæringer, klager over avslag på begjæring om innsyn og tilsvarende interne rutiner i de enkelte avdelingene. Videre er det opplyst at departementets interne kurs reflekterer ombudsmannens funn og anbefalinger. Ombudsmannen anser de foreslåtte tiltakene som fornuftige.

Saken gjelder legitimasjonskravene for inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 15-10 første ledd, når kjøper er utenlandsk næringsdrivende som driver avgiftspliktig virksomhet i Norge uten å ha noe hjemsted/forretningssted her, og derfor er registrert i Merverdiavgiftsregisteret ved representant, jf. merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd. Ombudsmannen er kommet til at avgiftsmyndighetene synes å praktisere legitimasjonskravene hjemlet i merverdiavgiftsloven § 15-10 første ledd med tilhørende regelverk for strengt i forhold til denne gruppen avgiftspliktige. Det bes om at Skattedirektoratet gjør det som skal til for at skattekontorene forstår og praktiserer dette regelverket i tråd med ombudsmannens synspunkter i denne uttalelsen.

Uttalelsen gjelder styret for Domstoladministrasjonens behandling av en begjæring om innsyn i journalen/dokumentlisten til og dokumenter i en personalsak. Hovedspørsmålet i saken er om det forelå tilstrekkelig hjemmel for å sladde opplysninger i journalen og for å avslå innsyn i hele eller deler av dokumentene i saken. Saksbehandlingstiden i Domstoladministrasjonen er også undersøkt. Som følge av setteombudsmannens to undersøkende brev til Domstoladministrasjonen ble det foretatt en fornyet vurdering av Laagendalspostens innsynsbegjæring. Dette resulterte i at det ble gitt mer innsyn i saksdokumentene og ytterligere opplysninger i journalen/dokumentlisten. Setteombudsmannen er kommet til at det ikke er grunn til rettslig kritikk av at de resterende dokumentene fortsatt er unntatt offentlighet. Domstoladministrasjonen er derimot bedt om å foreta en fornyet vurdering av behovet for å skjerme opplysninger om avsender av dokument 5 i journalen og skjermingen av opplysningene i de offentlig tilgjengelige brevene til ombudsmannen. Setteombudsmannen kritiserer Domstoladministrasjonen for manglende arkivering av saksdokumenter i saken, og for den lange saksbehandlingstiden, både av innsynsbegjæringene og av ombudsmannens henvendelser.

Sivilombudsmannen har undersøkt Utlendingsdirektoratets behandling av søknader om familieinnvandring. Bakgrunnen for undersøkelsen var en betydelig økning i antall henvendelser til ombudsmannen om behandlingen av slike saker. Hovedtemaene i ombudsmannssaken har vært direktoratets organisering av arbeidet, saksbehandlingstiden og den informasjonen som gis til søkerne og deres fullmektiger under søknadsbehandlingen. Direktoratets behandlingstid er i dag svært lang for mange søkergrupper. Dette er uheldig med tanke på den store betydningen saker om familieinnvandring har for søkerne og deres familier. Situasjonen har i liten grad bedret seg i løpet av 2015, og det synes heller ikke å være utsikt til noen vesentlig bedring i nærmeste fremtid. Tiltakene som direktoratet har iverksatt synes bare i mindre grad å kunne bedre den vanskelige situasjonen, som i hovedsak skyldes manglende ressurser. Det er i første rekke Justis- og beredskapsdepartementet som må ta initiativ overfor Stortinget for å få bevilget tilstrekkelige ressurser til saksbehandling i direktoratet. Uten økte bevilgninger er det vanskelig å se at situasjonen vil kunne bedre seg i vesentlig grad. Det er fortsatt rom for forbedring når det gjelder informasjonen direktoratet gir til søkerne og deres fullmektiger under sakens gang. Dersom behandlingen av en sak blir forsinket, bør årsaken til forsinkelsen oppgis. Direktoratet bør også gi så konkret og realistisk informasjon som mulig om ny forventet saksbehandlingstid.

Saken gjelder spørsmålet om en blind kvinne hadde krav på utvidet, normal eller redusert reiserett etter forskrift for transporttjeneste for funksjonshemmede i Akershus. I forskriften § 5 fjerde ledd angis flere grupper, herunder blinde og synshemmede, som «gis utvidet reiserett». Disse gis dobbelt så mye reisestøtte som personer med «normal reiserett». Det er tvilsomt om reiseretten til disse gruppene kan begrenses ut fra bestemmelsen i § 5 annet ledd om begrenset reiserett til personer med et «periodisk behov». Fylkeskommunen bør klargjøre dette spørsmålet i den varslede revideringen av forskriften. Ombudsmannen kom til at reisestøtten til klageren uansett ikke kan begrenses ut fra bestemmelsen i annet ledd, da hun neppe kan anses for å ha et «periodisk behov». Ombudsmannen bad fylkeskommunen om å vurdere den aktuelle søknaden på nytt.

Saken gjelder innsyn i offentlig søkerliste til stillingen som 2. visesentralbanksjef i Norges Bank. Spørsmålet er om det var adgang for to av søkerne til å trekke søknadene sine med virkning for søkerlisten. Finansdepartementet offentliggjorde først en søkerliste hvor det fremgikk at det var fire søkere til stillingen. Tre av navnene var unntatt offentlighet. Etter at Dagens Næringsliv ba om fullt innsyn i søkerlisten, trakk to av søkerne seg. Navnene deres ble da fjernet fra listen. Deretter ble en ny søkerliste som besto av to navn, offentliggjort. Ombudsmannen uttalte at søkere som hovedregel ikke kan trekke søknaden sin med virkning for søkerlisten etter at denne er gjort offentlig første gang. For at hensynene bak reglene om offentlige søkerlister skal kunne ivaretas, må det kun være i særlige tilfeller at dette kan skje. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere departementet for å ha latt den ene søkeren trekke søknaden, men det var vanskelig å se at det forelå omstendigheter som kunne gi grunnlag for å trekke den andre søknaden fra listen.

Saken gjelder hvilke utgifter som skal dekkes og konsekvensen av dokumentasjonskravet som følger av opplæringsforskriftens regler om dekning av utgifter til skoleskyss, når transporten skjer ved bruk av egen bil. Da eleven gikk på ungdomstrinnet, ble utgiftene dekket etter Statens særavtale for reise og kost innenlands. På videregående skole blir transportutgiftene refundert etter opplæringsforskriften § 10-2, som henviser til satsene i syketransportforskriften. Utgifter ut over minstesatsen dekkes bare hvis det fremlegges kvittering. Selv om ordlyden i forskriftens bestemmelse om «full skyssgodtgjersle» ved bruk av egen bil ikke  strider mot ordlyden i opplæringslova § 7-2, finner ombudsmannen grunn til å stille spørsmål ved om dekningsmodellen som er valgt i forskriften til opplæringslova, i praksis bidrar til å ivareta plikten til full skyssgodtgjørelse på en tilfredsstillende måte. Ombudsmannen ber derfor departementet om å foreta en ny vurdering av regelverket. Det bes om at ombudsmannen innen 2. januar 2017 blir orientert om departementets oppfølging. Fylkeskommunen må i fremtidige saker legge til grunn de retningslinjene som fremkommer i departementets uttalelser i denne saken.