Saken gjelder manglende svar fra Lindesnes kommune på krav om innsyn i alle dokumenter mellom kommunen og eksterne parter i Sodevika-saken, om regulering og utbygging av Sodevika havn og industriområde. Klageren hadde gjentatte ganger tatt opp med kommunen at innsynskravet ikke var fullt ut besvart. Kommunen var uenig med klageren, og mente at innsynskravet var besvart i sin helhet. Sivilombudet er kommet til at innsynskravet ikke er besvart i sin helhet. Kommunens håndtering av den delen av kravet som gjelder «arkivverdige-dokumenter» og som ikke allerede ligger i postlisten, er ikke i samsvar med offentleglova § 30 første ledd om hvordan organet skal gi innsyn og gjøre et dokument tilgjengelig. Ombudet ber kommunen vurdere på nytt hvordan innsyn skal gis i disse dokumentene, og om å gi klageren innsyn i tråd med det som blir bestemt. Fordi kommunen ikke har fattet noen avgjørelser om avslag på innsyn under henvisning til at dokumentene ikke finnes hos kommunen, står store deler av den delen av innsynskravet som gjelder «ikke-arkivverdige dokumenter», ubesvart. Ombudet ber kommunen behandle denne delen av saken. Som ledd i behandlingen må kommunen klarlegge hvilke dokumenter og dokumenttyper som er etterspurt, og undersøke om dokumentene eksisterer hos kommunen eller kommunens representanter. Hvis dokumentene ikke eksisterer, må kommunen utarbeide avslag i tråd med offentleglova § 31 første ledd. Kommunens tidsbruk i saken er ikke i tråd med offentleglova § 29 første ledd andre setning. Videre har kommunen ikke overholdt veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Ombudet ber om å bli holdt orientert om hvordan kommunen følger opp innsynssaken videre. Hensett til tiden som har gått siden innsynskravet ble fremsatt, forutsettes det at sakens gis prioritet.

Saken gjelder spørsmålet om Statsforvalteren kunne etterkomme en anmodning fra NRK om å formidle en henvendelse til pårørende etter et pasientdødsfall. Sivilombudet var enig med Statens Helsetilsyn i at Statsforvalteren ikke kunne videreformidle henvendelsen til den/de pårørende uten på komme i konflikt med forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, om taushetsplikt for noens personlige forhold. All den tid anmodningen var avslått under henvisning til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, mente ombudet at Helsetilsynet skulle ha vurdert hvilken betydning prinsippet i helsepersonelloven § 24 første ledd har for vurderingen etter forvaltningsloven § 13 a, om begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse. Helsetilsynet ble bedt om å merke seg dette for fremtidige saker og søke å sikre at ikke tilsvarende feil skjer igjen.I forbindelse med Sivilombudets undersøkelse vurderte Helsetilsynet helsepersonelloven § 24 første ledd, og kom til at momentene i bestemmelsen hverken hver for seg eller samlet tilsa at vilkårene i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 var oppfylt. Ombudet har ikke rettslige innvendinger mot konklusjonen.

Klageren hadde bedt Statsforvalteren om innsyn i to saker om spesialisthelsetjenester. Han ble nektet innsyn i enkelte dokumenter og klaget på dette. Departementet brukte omtrent tre måneder på å behandle sakene etter at de var oversendt fra Statsforvalteren, og spørsmålet var om dette var «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven krever. Sivilombudet kom til at klagesakene ikke var behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Verken det økte omfanget av klagesaker om partsinnsyn eller departementets arbeidsmengde knyttet til sine øvrige oppgaver, kunne begrunne en så lang behandlingstid. Det er videre grunn til å tro at lovens krav til behandlingstid har blitt overskredet også i andre klagesaker om partsinnsyn. Ombudet ba om en orientering om Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets oppfølging av behandlingstidene i klagesaker om partsinnsyn innen 15. september 2024.

Saken gjelder Helseklages vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, jf. folketrygdloven § 25-6 første ledd bokstav a. Sivilombudet mener det er tvil om hvorvidt Helseklage foretok en selvstendig vurdering av om det forelå uberettigede utbetalinger fra trygden. Ombudet er kommet til at Helseklage i vurderingen av om klageren skulle tape retten til å praktisere for trygdens regning ikke uten videre kunne legge til grunn vurderingene i et tidligere vedtak om tilbakekreving av feilutbetalinger. Ombudet mener videre at Helseklage ikke har grunnlag for standpunktet om at etterfølgende dokumentasjon fremskaffet i forbindelse med en kontroll av refusjonskrav, på generelt grunnlag ikke tillegges vekt. Bevisverdien av den fremlagte dokumentasjonen må fastsettes konkret. Når det gjelder utøvelsen av «kan-skjønnet» etter folketrygdloven § 25-6 første ledd, mener ombudet at også uaktsom opptreden kan vektlegges, selv om bestemmelsen gjelder forsettlige eller grovt uaktsomme handlinger. Det bør imidlertid utvises varsomhet med å legge stor vekt på slike forhold.

Saken gjelder en kommunes tildeling av to avtalehjemler for fysioterapeuter. Ombudet har kommet til at manglende begrunnelse for avslag på anmodning av utsatt iverksettelse var i strid med forvaltningsloven § 42 annet ledd. Videre ble ikke klagerens henvendelser besvart uten ugrunnet opphold, i strid med forvaltningsloven § 11 a og kravene til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder begrunnelsesplikt etter forvaltningsloven §§ 24 og 25 og vurdering av hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 i en sak om omfanget av et avlastningstilbud. Familien saken gjelder har fått vedtak om avlastningstilbud for deres datter på fire timer i uken. Familien søkte om økt avlastning, og viste til at mer avlastning ville være et gode for jenta og for familien for øvrig. Kommunen avslo søknaden om økt avlastning, og dette ble stadfestet hos Statsforvalteren i Vestland. I saker om avlastning må Statsforvalteren ta stilling til om tjenestetilbudet er forsvarlig etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. I Statsforvalterens vedtak ble problemstillingen formulert til å gjelde om kommunens tildeling var åpenbart urimelig, og begrunnelsen inneholdt ingen vurderinger av om tjenestetilbudet var forsvarlig. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens vedtak ikke var i overenstemmelse med begrunnelsesplikten i forvaltningsloven §§ 24 og 25, siden begrunnelsen ikke ga klageren mulighet til å forstå reglene og problemstillingen vedtaket bygget på. Videre kom Sivilombudet til at barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 om hensynet til barnets beste ikke ble fulgt i saken. I vedtaket foretok ikke Statsforvalteren en tilstrekkelig konkret og individuell vurdering av om tjenestetilbudets omfang var til jentas beste, og Statsforvalteren vurderte ikke hensynet til lillebrors beste. Sivilombudet ba også Statsforvalteren merke seg at et utgangspunkt om å tildele hjelp på lavest mulig nivå når barn er små, for så å øke tjenestenivået i takt med barnets alder, alltid må suppleres med en vurdering av om en slik løsning er til barnets beste i konkrete klagesaker.

Saken gjelder Nærings- og fiskeridepartementets omgjøring av et vedtak om utviklingstillatelser i akvakultursektoren, og spørsmålet om omgjøringen var gyldig. Et selskap hadde klaget til departementet over Fiskeridirektoratets avslag på søknaden deres om tillatelser. Selskapet fikk medhold i klagen og departementet opphevet avslagsvedtaket. Departementet mente at enkelte sider ved prosjektet ikke var tilstrekkelig godt dokumentert, og selskapet ble gitt en seks måneders frist for å inngi ytterligere dokumentasjon. Direktoratet skulle deretter vurdere om vilkårene for å innvilge tillatelser var oppfylt basert på den nye dokumentasjonen. Departementet hadde i denne sakstypen tidligere hatt praksis for å avslå søknader som ikke ble ansett tilstrekkelig dokumentert ved klagebehandling. I opphevingsvedtaket ble det lagt opp til å endre denne praksisen slik at det ble tillatt å etter-dokumentere enkelte forhold. Departementet omgjorde senere sitt eget vedtak ettersom departementet mente det manglet hjemmel til å gi slik utvidet dokumentasjonsfrist. Hjemmelsmangelen gikk etter departementets syn ut på at vedtaket om å oppheve avslaget på søknaden om utviklingstillatelser, bygget på en uriktig tolkning av et av vilkårene for å tildele utviklingstillatelser – at prosjektet måtte innebære «betydelig innovasjon». Bakgrunnen for omgjøringen var også at sivilombudet hadde gitt en uttalelse om denne tildelingsordningen (SOM-2022-1461 Viewpoint Seafarm AS). Departementet oppfattet at ombudet i uttalelsen hadde lagt til grunn at departementet bygget på en ny og uriktig lovforståelse ved praksisendringen. I praksis innebar omgjøringen at selskapets søknad om utviklingstillatelser ble avslått. Sivilombudet har kommet til at Nærings- og fiskeridepartementets opprinnelige vedtak om å oppheve direktoratets avslag på selskapets søknad om utviklingstillatelser, ikke var ugyldig. Etter ombudets syn innebar vedtaket en endring i saksbehandlingspraksis og ikke en ny tolkning av vilkåret om «betydelig innovasjon». Vedtaket var dermed ikke ugyldig som følge av en innholdsmangel. Ombudet kan heller ikke se at vedtaket var ugyldig på annet grunnlag. Verken forvaltningens utrednings- og veiledningsplikt, eller prinsippet om likebehandling, synes å sette skranker for å tillate utsatt dokumentasjonsfrist. Det forelå dermed ikke grunnlag for omgjøring. Ombudet ba derfor om at departementet vurderer hvordan feilen kan rettes opp.

Barnevernstjenesten fattet vedtak om frivillig hjelpetiltak i form av utredning ved et senter for foreldre og barn. Barnets mor medvirket til gjennomføringen, men påklaget likevel vedtaket dagen før hun og barnet skulle flytte inn på senteret. Det gikk over 10 uker før barnevernstjenesten svarte på klagen ved et brev til klager. Mor og barn hadde da flyttet hjem igjen. Selv om Statsforvalteren i Oslo og Viken stod oppført som kopimottaker i svaret på klagen, fremgikk det ikke at saken var ment oversendt til klagebehandling. Barnevernstjenesten skulle ha sørget for at saken ble oversendt til Statsforvalteren på en slik måte at det klart fremgikk at et vedtak fattet av kommunen skulle klagebehandles av Statsforvalteren. Barnevernstjenestens behandlingstid i klagesaken var i strid med forvaltningsloven §§ 11 a og 33 fjerde ledd. Klagen gjaldt et pågående tiltak, og barnevernstjenesten skulle derfor ha prioritert å sende klagen til Statsforvalteren så snart som mulig. Siden behandlingen av klagen ble forsinket, skulle barnevernstjenesten videre ha sendt klager et foreløpig svar. Barnevernstjenesten ble bedt om å merke seg ombudets syn til senere saker.

Saken gjelder Nærings- og fiskeridepartementets omgjøring av et vedtak om utviklingstillatelser i akvakultursektoren, og spørsmålet om omgjøringen var gyldig. Et selskap hadde klaget til departementet over Fiskeridirektoratets avslag på søknaden deres om tillatelser. Selskapet fikk medhold i klagen og departementet opphevet avslagsvedtaket. Departementet mente at enkelte sider ved prosjektet ikke var tilstrekkelig godt dokumentert, og selskapet ble gitt en seks måneders frist for å inngi ytterligere dokumentasjon. Direktoratet skulle deretter vurdere om vilkårene for å innvilge tillatelser var oppfylt basert på den nye dokumentasjonen. Departementet hadde i denne sakstypen tidligere hatt praksis for å avslå søknader som ikke ble ansett tilstrekkelig dokumentert ved klagebehandling. I opphevingsvedtaket ble det lagt opp til å endre denne praksisen slik at det ble tillatt å etter-dokumentere enkelte forhold. Departementet omgjorde senere sitt eget vedtak ettersom departementet mente det manglet hjemmel til å gi slik utvidet dokumentasjonsfrist. Hjemmelsmangelen gikk etter departementets syn ut på at vedtaket om å oppheve avslaget på søknaden om utviklingstillatelser, bygget på en uriktig tolkning av et av vilkårene for å tildele utviklingstillatelser – at prosjektet måtte innebære «betydelig innovasjon». Bakgrunnen for omgjøringen var også at sivilombudet hadde gitt en uttalelse om denne tildelingsordningen (SOM-2022-1461 Viewpoint Seafarm AS). Departementet oppfattet at ombudet i uttalelsen hadde lagt til grunn at departementet bygget på en ny og uriktig lovforståelse ved praksisendringen. I praksis innebar omgjøringen at selskapets søknad om utviklingstillatelser ble avslått. Sivilombudet har kommet til at Nærings- og fiskeridepartementets opprinnelige vedtak om å oppheve direktoratets avslag på selskapets søknad om utviklingstillatelser, ikke var ugyldig. Etter ombudets syn innebar vedtaket en endring i saksbehandlingspraksis og ikke en ny tolkning av vilkåret om «betydelig innovasjon». Vedtaket var dermed ikke ugyldig som følge av en innholdsmangel. Ombudet kan heller ikke se at vedtaket var ugyldig på annet grunnlag. Verken forvaltningens utrednings- og veiledningsplikt, eller prinsippet om likebehandling, synes å sette skranker for å tillate utsatt dokumentasjonsfrist. Det forelå dermed ikke grunnlag for omgjøring. Ombudet ba derfor om at departementet vurderer hvordan feilen kan rettes opp.

Saken gjelder oppnevning av ny fast (heretter kalt profesjonell) verge for en ung voksen vergehaver. Spørsmålet i saken var om vedtaket var tilfredsstillende begrunnet, og om Statsforvalteren i Innlandet hadde oppfylt veiledningsplikten overfor vergehavers nærmeste familie om hva som skal til for å bli vurdert egnet som verge. Ombudet kom til at vedtaket ikke var tilfredsstillende begrunnet. Det fremgikk ikke av begrunnelsen hvorfor Statsforvalteren mente det var best for vergehaveren å ha profesjonell verge. Ombudet viste i den forbindelse til uttalelser i forarbeidene til vergemålsloven, der det er understreket at frivillige verger skal være hovedløsningen. Ombudet hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at veiledningsplikten var brutt, men hadde merknader om hva som må kunne forventes av Statsforvalteren i tilfeller der nærstående ber om informasjon om hva som ligger i egnethetskriteriet. Statsforvalteren i Innlandet ble bedt om å følge ombudets merknader i fremtidige saker om vergeoppnevning.