Sakens bakgrunn
Sivilombudsmannen mottar jevnlig klager på folkeregistrenes avgjørelser – både over at forhold ikke blir registrert og over forhold borgerne mener er registrert feil. Melding om flytting, endring av fødselsdato, rekvisisjon om D-nummer, sivilstand, foreldreansvar, farskap, endring av flyttedato og statsborgerskap er eksempler på forhold klagene kan gjelde.
Noen avgjørelser om registrering anses av Skattedirektoratet å være enkeltvedtak, slik at det er klageadgang til overordnet instans. Andre avgjørelser anses ikke som enkeltvedtak, med det til følge at det ikke gis klageadgang.
Sivilombudsmannen har i flere saker som har vært behandlet her, ikke funnet grunn til å rette innvendinger mot forvaltningens standpunkt om at avgjørelsene om registrering ikke er enkeltvedtak, eller har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å ta opp spørsmålet om enkeltvedtak og klageadgang med Skattedirektoratet.
Klagesakene hit viser likevel at registreringssakene oppleves å ha stor betydning for mange personer, og registreringene kan få stor praktisk betydning for dem det gjelder. Det ble på denne bakgrunn funnet grunn til å ta opp spørsmålet om klageadgang med Skattedirektoratet på generelt grunnlag.
Undersøkelsene herfra
Skattedirektoratet ble tilskrevet i brev 22. august 2017. Fra brevet gjengis:
«1. Registreringer med klageadgang
I forskrift 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering er det gitt særlige regler om klageadgang når det gjelder flytting, jf. § 7-3 om flytting innenlands, § 7-9 om flytting til utlandet, § 7-11 om innflytting fra utlandet og § 7-13 om melding fra utleier. Det er bestemt at skattekontorenes avgjørelser om registreringer etter disse bestemmelsene er enkeltvedtak og at klageorganet er Skattedirektoratet.
I forskriften § 2-4 er det videre bestemt at skattekontorene fatter vedtak i saker om endring av fastsatt fødselsdato og at Skattedirektoratet er klageorgan. Også avslag på rekvisisjon om D-nummer kan påklages til Skattedirektoratet, jf. forskriften § 2-8.
Det bes også opplyst hva som er begrunnelsen for at det er klagerett på disse registreringene.
2. Registreringer uten klageadgang
Når det gjelder andre registreringer, som for eksempel sivilstand, foreldreansvar, farskap, endring av flyttedato og statsborgerskap er det lagt til grunn at slike registreringer ikke er enkeltvedtak og dermed ikke kan påklages. Etter det ombudsmannen har erfart, har Skattedirektoratet likevel behandlet flere slike saker, om enn ikke som ledd i en klagebehandling, men blant annet etter at en region har tatt opp spørsmål som det har vært knyttet tvil om.
Begrunnelsen for at Skattedirektoratet ikke anser de nevnte registreringene som enkeltvedtak, oppfattes å være at de ikke anses «bestemmende for rettigheter eller plikter», jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, jf. bokstav b. Det vil si at registreringene i folkeregisteret ikke er avgjørende for det underliggende forholdet, for eksempel om et farskap. Skattedirektoratet har fremhevet at folkeregisteret ikke har positiv troverdighet, slik at det ikke uten videre kan legges til grunn at opplysninger i folkeregisteret er korrekte.
Ombudsmannen har i flere saker som har vært til behandling her, ikke funnet grunn til å rette innvendinger mot Skattedirektoratets standpunkt om at avgjørelsene om registrering ikke er enkeltvedtak, eller funnet tilstrekkelig grunn til å ta opp spørsmålet om enkeltvedtak og klagerett med direktoratet.
Det er nå likevel funnet grunn til å ta opp spørsmålet på generelt grunnlag. Klagesakene hit viser at registreringsavgjørelsene oppleves å ha stor betydning for mange personer. Selv om en registrering i folkeregisteret ikke innebærer en endelig avgjørelse av opplysningen det er tale om, kan registreringen i seg selv få relativt stor praktisk betydning for den det gjelder. Andre instanser, private og offentlige, gjør oppslag i folkeregisteret for å få svar på nødvendige spørsmål, og ofte gjøres det ikke ytterligere undersøkelser. I mange praktiske situasjoner får derfor registreringen avgjørende betydning.
Ombudsmannen mener derfor at det kan være grunn til å stille spørsmål ved om ikke denne betydningen i seg selv kan sies å være bestemmende for rettigheter og plikter.
Det vises til Prop. 164 L (2015-2016) Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven) der forholdet til andre lover er omtalt på side 13, punkt 5.5. I punkt 5.5.1 om forvaltningsloven står det at den gjelder, med enkelte særlige forvaltningsregler i eller med hjemmel i folkeregistreringsloven.
I punkt 2.2 på side 7 er det sitert fra Prop. 1 S (2015-2016) (statsbudsjettet). I Finansdepartementets forslag for egen sektor er det på side 20 skrevet:
«Ei korrekt oppføring i Folkeregisteret er ein viktig føresetnad for dei rettane og pliktane den einskilde borgar har i samfunnet». …
For øvrig kan det ikke ses at spørsmålet om klageadgang er diskutert i forarbeidene til den nye loven om folkeregistrering.
Det bes om Skattedirektoratets synspunkter. Om mulig bes direktoratet gi en oversikt over saksområdene hvor registrering kan få praktisk betydning og det ikke er klageadgang.»
Direktoratet svarte i brev 3. oktober 2017 at begrunnelsen for at det er klagerett på avgjørelsene vist til i punkt 1 i brevet fra ombudsmannen, er at dette er avgjørelser som er enkeltvedtak etter forvaltningslovens definisjon i § 2 første ledd bokstav a, jf. bokstav b. Dette ble tatt inn i forskriften i forskriftsrevisjonen av 1979 for å minne om at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak kom til anvendelse. Direktoratet skrev at dette i hovedsak anses å være «håndbokstoff» for landets folkeregistre, der mange den gang hadde 1-3 ansatte og forvaltningsloven for mange ansatte fortsatt var «fremmed». I den nye folkeregisterforskriften er det gått bort fra denne praksisen.
Til punkt 2 i brevet herfra svarte Skattedirektoratet at Folkeregisteret er en registreringsmyndighet og at registeret, med unntak av flyttinger og navn, er basert på meldinger fra andre offentlige myndigheter. Det ble vist til at dette er regulert i folkeregisterforskriften § 7-1-1 og diverse særlover, som for eksempel barnelova §§ 1 og 39 og vigselforskriften § 4.
Etter direktoratets oppfatning må adgangen som folkeregistermyndigheten har til å fatte enkeltvedtak, gjelde på områder den har myndighet/kompetanse, som for eksempel i bostedssaker, navnesaker og prøvingssaker (ekteskap). Selv om andre myndigheters registrering som Folkeregisteret legger til grunn kan ha betydning for borgerne, mener direktoratet at det blir feil ut fra forvaltningslovens definisjon av enkeltvedtak å tillegge folkeregistermyndigheten kompetanse til å fatte enkeltvedtak her, da den ikke har myndighet på vedkommende forvaltningsområde. Det er den underliggende avgjørelsen for vedkommende melding som er det rettsstiftende faktum. Dersom borgeren mener at registreringen i Folkeregisteret er feil eller mangelfull, har Folkeregisteret plikt til å rette feilen hvis den kan dokumenteres, jf. den generelle bestemmelsen i personopplysningsloven § 27 og folkeregisterloven § 9-2 og forskriften § 9-2-1 om retting av feil i registeret.
Videre skrev direktoratet at der folkeregistermyndigheten etter folkeregisterloven § 9-2 på selvstendig grunnlag skal vurdere retting, er i saker hvor borgeren er meldingsavgiver, med unntak av saker om fødselsdato, fødested og statsborgerskap for personer som trenger oppholdstillatelse, jf. forskriften § 9-2-1.
Direktoratet opplyste at det hadde fått informasjon fra Skatt øst om at saksområder der registreringer kan få betydning og det ikke er klageadgang, i hovedsak er i saker om endring av fødested/-land og endring av flyttedato.
For personer som trenger oppholdstillatelse, er det i folkeregisterforskriften fastsatt at det er utlendingsmyndigheten som har hjemmel til å endre fødested. Faktisk flyttedato er den dagen borgeren selv opplyser på flyttemeldingen, og meldingen er bindende, jf. forskriften § 6-5-2. Det ble vist til at anmodning om endring av flyttedato kan ha sin årsak i at boligen skal selges, for slik å dokumentere faktisk bruk i forhold til fritaksregelen for gevinstbeskatning, jf. skatteloven § 9-3. I og med at skatteloven § 9-3 bygger på faktisk bruk, vil ikke den registrerte flyttedatoen være bestemmende for personens rettsstilling.
Skattedirektoratet skrev også at andre saksforhold er registrering av rettslige og faktiske forhold som finner sted i utlandet. Dette er nå regulert i folkeregisterforskriften kapittel 8, der det er klare regler for godkjenning av utenlandske attester og dokumentasjon. Direktoratet mente at avgjørelser om slike forhold ikke kan regnes som enkeltvedtak, da uenighet vil være knyttet til at man reellt sett er uenig i forskriftsinnholdet, noe som ikke kan påklages.
Om bruk av dispensasjonsadgangen i forskriften § 8-4-21 bemerket direktoratet at det å ikke gi dispensasjon, ikke kan være gjenstand for klage da det ikke foreligger noen rett for parten til å få vurdert dispensasjon.
I brev 17. oktober 2017 til Skattedirektoratet ble det herfra stilt noen oppfølgingsspørsmål. Fra brevet gjengis:
«1. Registreringer med klageadgang
På spørsmål herfra om bakgrunnen for klageretten på registreringer om flytting, endring av fastsatt fødselsdato og avslag på rekvisisjon om D-nummer etter forskriften 9. november 2007 nr. 1268 svarte direktoratet at dette er avgjørelser som er enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2. Videre skrev direktoratet at dette ble tatt inn i forskriften i forskriftsrevisjonen av 1979 for å minne om at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak kom til anvendelse. Direktoratet anser dette hovedsakelig å være «håndbokstoff» for landets folkeregistre, der mange den gang hadde 1-3 ansatte og forvaltningsloven for mange ansatte fortsatt var «fremmed». Avslutningsvis skrev direktoratet at i «den nye folkeregisterforskriften har man imidlertid gått bort fra denne praksis».
Det bes opplyst hva som menes med at man har «gått bort fra denne praksis» i den nye folkeregisterforskriften. Betyr det at de aktuelle registreringene ikke lenger anses som enkeltvedtak, at det ikke lenger er ansett nødvendig å gi eksplisitte regler om klageadgang eller eventuelt annet?
Dersom registreringene om flytting, endring av fastsatt fødselsdato og avslag på rekvisisjon om D-nummer anses som «bestemmende for rettigheter og plikter», bes dette utdypet.
2. Andre registreringer
Ombudsmannen oppfatter direktoratet slik at folkeregisteret i enkelte tilfeller har kompetanse til å fatte enkeltvedtak, slik som i saker om bosted, navn og prøvingssaker (ekteskap). I andre saker er det den underliggende avgjørelsen (fra andre myndigheter) som er rettsstiftende, og folkeregisterets registrering er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.
Direktoratet viser likevel til folkeregisterets plikt til å rette feil, jf. blant annet folkeregisterloven § 9-2. Det er i tilfeller der borgeren er avgiver av en melding at folkeregisteret på selvstendig grunnlag skal vurdere retting, med ett unntak. Ombudsmannen finner grunn til å stille spørsmål om et avslag på anmodning om retting i noen tilfeller vil kunne være et enkeltvedtak. Et eksempel kan være at førsteinstansen har en uriktig forståelse om når retting skal kunne skje.
Om flyttedato skrev direktoratet at faktisk dato for dette er den datoen borgeren selv har oppgitt på flyttemeldingen, og at denne er bindende. Betyr dette at en eventuell skrivefeil fra borgerens side ikke kan rettes opp i registeret?
Standpunktet om at registrering av rettslige og faktiske forhold som finner sted i utlandet, ikke er enkeltvedtak bes også utdypet. Direktoratet viste til kapittel 8 i forskriften, som gir klare regler for godkjenning av utenlandske attester/dokumentasjon, og at uenighet her vil være knyttet til at man reelt sett er uenig i forskriftsinnholdet. Betyr det at det ikke kan tenkes tilfeller der det kan være uenighet om faktum/regelverk og som bør kunne være gjenstand for klage?
Det bes også nærmere redegjort for at det ikke foreligger en rett for noen til å få vurdert dispensasjonsadgangen etter § 8-4-1. Kan det heller ses slik at en anmodning som avslås, er en avgjørelse om ikke å benytte dispensasjonsadgangen og at det er et enkeltvedtak?»
Skattedirektoratet svarte i brev 8. november 2017 at det var gått bort fra praksisen med å presisere i forskriften at avgjørelser er enkeltvedtak som kan påklages, og at det skyldes at definisjonen av hva som er enkeltvedtak følger av forvaltningsloven § 2. Det synes derfor unødvendig å ha det inntatt i folkeregisterforskriften.
Når det gjaldt flytting, endring av fastsatt fødselsdato og avslag på rekvisisjon av D-nummer, skrev direktoratet at avgjørelsene om dette anses som enkeltvedtak fordi de på en eller annen måte regulerer vedkommendes rettsstilling. Det gjelder for eksempel jordkonsesjon, kommunale ytelser som er avhengig av bosted, valgbarhet, rett til for eksempel pensjon og å kunne ta førerkort avhenger av alder. D-nummer er nødvendig for å få gjennomført offentlige handlinger som skattebetaling og tinglysing.
Til spørsmålene i punkt 2 i ombudsmannens brev 17. oktober 2017 skrev direktoratet at det er av den oppfatning at med unntak av de registreringene som er basert på vedtak fattet av folkeregistermyndigheten, så er ikke avslag på anmodninger om retting av feil å anse som enkeltvedtak. Etter folkeregisterloven § 9-2 annet og tredje ledd skal registreringer basert på meldinger fra andre offentlige myndigheter, rettes i samsvar med korrigert melding fra vedkommende myndighet. Folkeregisteret opptrer i slike tilfeller bare som registreringsmyndighet, og registreringen vil være basert på underliggende vedtak hos aktuell offentlig myndighet.
Videre skrev Skattedirektoratet at oppgitt flyttedato fra borgeren er bindende, unntatt i de spesielle tilfellene der det opplagt foreligger en feilskrift, for eksempel 31. april. Oppgitt flyttedato er som det ligger i begrepet, den datoen som borgeren etter folkeregisterforskriften § 6-5-2 siste ledd har oppgitt på flyttemeldingen, og «det ligger i saken at denne dato da er låst». Direktoratet kunne vanskelig se at å nekte å godta en ny dato enn det personen selv først har oppgitt, i seg selv kan være gjenstand for klage. Det borgeren eventuelt kan gjøre, er å klage på at flyttemeldingen er blitt godtatt slik at vedtaket om å godta denne blir opphevet. For øvrig er oppgitt flyttedato tatt inn på flyttemeldingen av hensyn til fra hvilken dato en person skal tas opp i skattemanntallet. Direktoratet er ikke kjent med at oppgitt flyttedato på andre forvaltningsområder genererer noen rettigheter. Skatterettslig er det den faktiske og ikke den oppgitte flyttedatoen som er avgjørende, se skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b, hvoretter det er den faktiske bruken av boligen som er avgjørende. Når det gjelder skattested, har skatteloven egne regler i § 3-1. Direktoratet antar at skattemyndighetene i praksis vil legge inn den oppgitte flyttedatoen som et moment i vurderingen, men rettslig sett er det den faktiske flyttedatoen som er avgjørende for skattested.
Til spørsmålet om eventuell klageadgang i saker om registrering av opplysninger etter folkeregisterforskriften kapittel 8, skrev Skattedirektoratet at uenighet om regelverket vil være som å klage på forskriftsinnholdet. Hvis det er uenighet om det faktum som er lagt til grunn, så vil det være et vedtak.
Det er Skattedirektoratet som kan benytte dispensasjonsadgangen etter forskriften § 8-4-21, og direktoratet mener at parten ikke har noen rett til å få vurdert dispensasjon. En avgjørelse om ikke å gi dispensasjon vil derfor ikke kunne defineres som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.
Ombudsmannens syn
1. Rettslig utgangspunkt
Lov 9. desember 2016 nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven), som trådte i kraft 1. oktober 2017, har regler om folkeregisteret og registreringer i registeret. Loven gir ingen bestemmelser om klageadgang på avgjørelser om registreringer.
I den tidligere forskriften 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering var det i enkelte bestemmelser tatt inn at avgjørelsene om registrering kunne påklages til Skattedirektoratet. Dette gjaldt ulike avgjørelser om flytting, om endring av fastsatt fødselsdato og avslag på rekvisisjon om D-nummer.
I den nye forskriften 14. juli 2017 nr. 1201 er det ikke tatt inn bestemmelser om klageadgang. Skattedirektoratet begrunnet dette med at det syntes unødvendig, siden forvaltningsloven i § 2 første ledd bokstav a, jf. bokstav b, har en definisjon av hva som er enkeltvedtak.
2. Registreringer med klageadgang
Avgjørelser som gjelder flytting, endring av fødselsdato og tildeling av D-nummer blir av direktoratet ansett som enkeltvedtak, fordi de på en eller annen måte regulerer den registrertes materielle rettsstilling.
Etter direktoratets oppfatning må folkeregisterets adgang til å fatte enkeltvedtak gjelde på områder etaten har myndighet/kompetanse, som for eksempel i saker om bosted, navn og prøving i ekteskapssaker. Det oppfattes sIik at direktoratet legger til grunn at det dermed også er klageadgang over registreringer i disse sakstypene.
Videre oppfattes det Skattedirektoratet skrev i brevet 8. november 2017 i nest siste avsnitt, slik at det vil være et vedtak, dersom borgeren mener at det er lagt feil faktum til grunn. Som eksempel ble det vist til at «far er vurdert som ugift (se §§ 8-4-5 og 8-4-6), men senere påstår at han er gift med barnemoren ved å legge frem en vigselsattest som er godkjent etter § 8-4-10». Det antas at Skattedirektoratet også mener at det i slike saker er klageadgang.
Oppsummert vil dette si at det foreligger klageadgang over registreringer om flytting, fødselsdato, D-nummer, bosted, navn og prøving av ekteskapsvilkår. I saker etter forskriftens kapittel 8 om dokumentasjon fra utlandet er det klageadgang ved uenighet om faktum.
3. Registreringer uten klageadgang og registreringer der det kan være tvil om klageadgang
3.1 Som forklaring på at mange registreringer ikke kan påklages, har direktoratet vist til at Folkeregisteret er en registreringsmyndighet og at registeret, med unntak av meldinger om flyttinger og navn, er basert på meldinger fra andre offentlige myndigheter.
Til dette bemerkes at det vanskelig kan ses å være riktig at ikke også andre meldinger enn flytting og navn gis fra private til Folkeregisteret. I barnelova § 1 annet ledd er det bestemt at moren selv skal melde fra til Folkeregisteret, blant annet dersom et barn blir født uten at lege eller jordmor er til stede. Når det gjelder foreldreansvar, skal avtale om foreldreansvar gis til Folkeregisteret etter barnelova § 39.
Det kan også stilles spørsmål ved om melding om vigsel etter forskriften om registrering og melding av vigsel bare gis av offentlige myndigheter. Etter forskriften § 1 b, c og d kan vigsler utføres av prest eller forstander i registrert trossamfunn med vigselsrett, vigselssamfunn med vigselsrett og særskilt oppnevnt vigsler etter ekteskapsloven § 12. Selv om disse etter lovverket kan utføre vigsler, betyr det ikke at de uten videre er offentlige myndigheter. En lege eller jordmor behøver heller ikke være offentlig myndighet, jf. barnelova § 1 om deres meldeplikt.
Etter ombudsmannens mening kan det være grunn for Skattedirektoratet å utrede spørsmålet om klageadgang for registreringer etter barnelova og ekteskapsloven.
3.2 Når det gjelder andre registreringer enn på de områdene Folkeregisteret har vedtakskompetanse, skrev direktoratet at det blir feil, ut fra forvaltningslovens definisjon av enkeltvedtak, å tillegge folkeregistermyndigheten kompetanse til å fatte enkeltvedtak i slike saker, da de ikke har myndighet på de aktuelle forvaltningsområdene. Det ble vist til at folkeregistermyndigheten har plikt til å rette feil, dersom feilene kan dokumenteres, jf. personopplysningsloven § 27 og folkeregisterloven § 9-2 og forskriften § 9-2-1 om retting av feil.
Folkeregistermyndighetens avslag på anmodninger om retting av feil er etter direktoratets oppfatning heller ikke enkeltvedtak, annet enn i tilfellene av registrering basert på vedtak fattet av folkeregistermyndigheten. Det ble vist til at registreringer basert på meldinger fra andre offentlige myndigheter skal rettes i samsvar med korrigert melding fra aktuelle myndighet, jf. folkeregisterloven § 9-2 annet og tredje ledd. Folkeregistermyndigheten vil bare opptre som registreringsmyndighet, og registreringen vil være basert på et underliggende vedtak hos aktuell offentlig myndighet.
Dette synes å være et riktig utgangspunkt. Det bemerkes likevel at det i loven § 9-2 annet ledd står at registrerte opplysninger skal rettes når det foreligger dokumentasjon som gir sannsynlighetsovervekt for at de nye opplysningene er korrekte. Eventuell retting av en opplysning som er meldt inn fra offentlig myndighet eller virksomhet, forelegges denne dersom rettingen har betydning for vedkommende myndighet eller virksomhet. Det synes således ikke å være en automatikk i at krav om endring alltid skal forelegges den myndigheten som har meldt inn opplysningen. Det synes da å kunne bli spørsmål om Folkeregisterets negative vurdering av om fremlagt dokumentasjon fra en privatperson er tilstrekkelig, er gjenstand for klage.
3.3 Direktoratet skrev i brevet 3. oktober 2017 at registrering av rettslige og faktiske forhold som finner sted i utlandet, ikke er enkeltvedtak. Det ble vist til kapittel 8 i forskriften, som gir klare regler for godkjenning av utenlandske attester og dokumentasjon og at uenighet her vil være knyttet til at man reelt sett er uenig i forskriftsinnholdet. Til oppfølgende spørsmål herfra om det kan tenkes tilfeller der det er uenighet om faktum /regelverk som bør kunne være gjenstand for klage, svarte direktoratet at uenighet om regelverket innebærer det samme som å klage på forskriftsinnholdet.
Spørsmålet herfra siktet ikke mot den typen uenighet om regelverket, men mot at det kan være uenighet om hvordan forskriften er å forstå, hvilket er noe annet. Skattedirektoratet bes derfor vurdere om det kan være klageadgang i slike tilfeller.
Til illustrasjon kan nevnes en sak (som riktignok gjaldt registrering av avtaler om foreldreansvar behandlet i ombudsmannssak 2012/256 – direktoratets referanse 2011/437464) som viser at det i enkeltsaker kan oppstå tvil om hvorledes regelverket er å forstå. Skattedirektoratet kom til at en formell registrering av separasjon ikke var et nødvendig vilkår for å registrere en avtale om foreldreansvar og at manglende registrering, begrunnet med at det bare forelå faktisk separasjon, skyldtes feiltolkning av den aktuelle bestemmelsen i barnelova.
3.4 Til spørsmålet om retting av flyttedato skrev direktoratet at definisjonen av begrepet flyttedato, er den datoen som borgeren selv har oppgitt i flyttemeldingen, slik at denne da er «låst». Som utgangspunkt gir dette ikke grunn til merknader. Der det er en opplagt skrivefeil, for eksempel 31. april, eller det er uenighet om hva som faktisk er oppgitt, kan det likevel stilles spørsmål om det da kan være klageadgang på Folkeregisterets «valg» av registreringsdato, selv om det som er registrert, ikke er avgjørende for eksempel for gevinstbeskatning av bolig.
3.5 Når det gjelder dispensasjon fra kravene til dokumentasjon i forskriften kapittel 8, jf. § 8-4-21, slår Skattedirektoratet fast at det er direktoratet som kan dispensere, og at parten ikke har noen rett til å få vurdert dispensasjon. Dette standpunktet fremstår som lite underbygget. Etter alminnelig forvaltningsrett vil et avslag på en anmodning om dispensasjon være et enkeltvedtak med klagerett. Klagen vil da gå til overordnet forvaltningsorgan. Dette gjelder selv om klageorganet da eventuelt vil være et departement.
Oppsummering
Ombudsmannen konstaterer at det for en del registreringer er på det rene at det er klageadgang og at det for noen registreringer er på det rene at det ikke er det.
Det gjenstår en gruppe registreringer der spørsmålet om det foreligger enkeltvedtak og derav også klageadgang, fremstår som usikkert. Det kan være registreringer av meldinger etter barnelova og ekteskapsloven. Videre kan det være avgjørelser etter anmodning om retting av registreringer, som ikke skal forelegges den myndigheten som har meldt inn opplysningen, og saker med uenighet om forståelsen av regelverket. I saker med åpenbare skrivefeil i borgerens opplysning om flyttedato kan det stilles spørsmål om folkeregisterets «valg» av dato er gjenstand for klage. Ombudsmannen mener også at direktoratets standpunkt om at ingen har krav på å få vurdert dispensasjon etter forskriften kapittel 8, jf. § 8-4-21, er tvilsomt.
Skattedirektoratet bes gjennomgå merknadene ovenfor og foreta en vurdering av om det kan foreligge adgang til å påklage Folkeregisterets registreringer i større omfang enn det som har vært lagt til grunn.
Finansdepartementet er gjort kjent med saken ved oversendelse av kopi av denne uttalelsen.
Resultatet av direktoratets vurdering bes oversendt ombudsmannen innen 1. mai 2018.