En kontrollkommisjon for et sykehus’ avviste en klage fra en pasient (A) på vedtak om overføring av ham til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, jf. psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 4-10. Pasienten var på tidspunktet for sykehusets vedtak underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. I avvisningsvedtaket viste kommisjonen både til at det var uklart om det faktisk forelå en klage fra pasienten og at den uansett ikke lenger var aktuell fordi han igjen var utskrevet til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Pasientens advokat (B) klaget til ombudsmannen og anførte at det knyttet seg en rekke feil til kommisjonens behandling av klagesaken.
På bakgrunn av klagen og saksdokumentene innhentet fra kommisjonen ble det funnet grunn til å undersøke enkelte sider av saken nærmere. Kommisjonen ble bedt om å gi en skriftlig redegjørelse for behandlingen av klagen over vedtaket om overføring til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold. Kommisjonen ble herunder bedt om å redegjøre nærmere for synspunktet om at det fremsto som uklart om det forelå en klage. Det ble også bedt om en kommentar til advokatens anførsel om at både institusjonen og kommisjonen på forhånd var innforstått med at klagen skulle behandles. Videre ble kommisjonen bedt om å redegjøre for hvilket rettslig grunnlag avvisningen bygget på.
Kommisjonen fastholdt i sitt svar at det var riktig å avvise klagen, samtidig som det ble pekt at det til tross for den formelle avvisningen var foretatt en vurdering av det materielle spørsmålet om overføring. Pasientens advokat bemerket til det sistnevnte at kommisjonens vedtak i så fall ikke tilfredsstilte kravene til begrunnelse.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning – kommisjonens begrunnelse
Av kommisjonens vedtak 18. mars 2009 fremgår blant annet følgende begrunnelse for avvisningen av klagen:
«Under henvisning til at det er opplyst at pasienten ikke klager på det tvungne vernet og at han nå faktisk er utskrevet til THP uten døgn avvises klagen, både fordi det er uklart om det faktisk foreligger en klage og fordi den heller ikke lenger er aktuell».
Kommisjonens synes i vedtaket å ha lagt opp til at den videre behandling av klagen både forutsatte at det forelå en klage på overføringsvedtaket og at den fortsatt var «aktuell» etter utskrivningen. Grunnlagene for avvisningen behandles i det følgende under punkt 2 og 3.
2. Avvisning på grunnlag av at det var «uklart» om det forelå en klage
Det fremgår av vedtaket 18. mars 2009 at advokat B opplyste overfor kommisjonen at A opprettholdt klagen på vedtaket om overføring. Siden A tidligere hadde gitt uttrykk for et ønske om å trekke klagen, jf. utskrivningsnotatet fra 16. mars 2009, la kommisjonen til grunn at det var «uklart» om A ønsket å klage på vedtaket. Kommisjonen avviste klagen blant annet med denne begrunnelsen.
Det følger av psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 1-7, jf. også § 6-4 første ledd om uttalerett, at en pasient kan la seg bistå av advokat i klagesaksbehandlingen for kontrollkommisjonen. Slik saken er opplyst, synes det ikke å foreligge uenighet om dette. Kommisjonen sier seg i svaret hit enig i at «advokaten kan representere pasienten og gi uttrykk for pasientens syn på saken». Av kommisjonens svar hit fremgår det imidlertid også at det vil være vanskelig å få saken tilstrekkelig opplyst når pasienten ikke er til stede, særlig når det foreligger «motstridende utsagn om pasientens standpunkt».
Det vil i enkelte tilfeller kunne oppstå uklarhet med hensyn til om en pasient ønsker å fremme en klage eller ikke. Dersom advokatens handlemåte ikke er i samsvar med pasientens ønske, vil pasientens standpunkt måtte være styrende for hvorvidt klagen skal behandles. Forutsetningen for å se bort fra et uttalt standpunkt fra advokaten må imidlertid være at det er brakt klart på det rene at pasienten har et annet syn.
Klageorganet har en selvstendig plikt til å foreta nødvendige undersøkelser for å avklare uklarheter som oppstår under behandlingen av en klagesak. Etter psykisk helsevernloven § 6-4 annet ledd har kommisjonen ved sin behandling plikt til å sørge for at «saken er best mulig opplyst». Tilsvarende fremgår også av forvaltningsloven 10. februar 1967 § 33 siste ledd, jf. § 17.
Kommisjonen viser til at det var motstrid mellom opplysningen advokat B kom med og opplysningen som fremgikk av utskrivningsnotatet datert to dager tidligere. Advokat B har på sin side anført at både institusjonen og kommisjonen skal ha vært «innforstått med at klagen skulle behandles». Dette er ikke uttrykkelig kommentert av kommisjonen i svaret hit. Jeg har ikke vært i direkte kontakt med A og kan vanskelig konkludere med hensyn til hva som var hans uttalte ønske med hensyn til klagen på vedtakstidspunktet. Dette er imidlertid av mindre betydning. Ettersom advokat B i møtet opplyste til kommisjonen at A ønsket å klage på vedtaket om overføring, kunne kommisjonen uansett ikke uten videre avvise klagen med den begrunnelse at det var «uklart om det faktisk foreligger en klage». Når en advokat gir uttrykk for at klienten ønsker å få en klage behandlet, er det en sterk presumsjon for at dette faktisk er tilfellet. For at kommisjonen skulle ha kunnet legge noe annet til grunn, måtte det i første omgang ha vært gjort nærmere undersøkelser for å få avklart spørsmålet. Etter omstendighetene kunne det ha vært aktuelt å be advokaten fremlegge skriftlig dokumentasjon fra klageren vedrørende hans ønske, men det mest aktuelle ville formodentlig ha vært å ta direkte muntlig kontakt med pasienten. Hvis det ikke hadde vært mulig å få nødvendig avklaring innenfor rammene for det pågående møtet, kunne det vært en mulig løsning å utsette behandlingen av klagen.
Ut fra svaret hit forstår jeg kommisjonen slik at uklarheten med hensyn til klageønsket ikke var den sentrale begrunnelsen for avvisningen. Jeg går derfor ikke nærmere inn på konsekvensene av det som er uttalt om dette i vedtaket, men ber kommisjonen merke seg det jeg har gitt uttrykk for.
3. Avvisning på grunnlag av at klagen «ikke lenger er aktuell»
I svaret hit skriver kommisjonen blant annet følgende:
«Det som først og fremst ligger til grunn for kontrollkommisjonens beslutning om avvisning av saken er at kontrollkommisjonen mener at en pasient ikke har en eksplisitt rett etter lov om psykisk helsevern til å kreve realitetsbehandling av en klage på overføring, etter at pasienten er utskrevet fra institusjonen han ble søkt overført til».
Kommisjonen viser i svaret også til enkelte forskriftsbestemmelser hvor det fremgår at kommisjonen skal behandle en klage selv om tvangen har opphørt. Det er blant annet vist til forskrift 21. desember 2000 nr. 1408 om kontrollkommisjonens virksomhet § 2-2 annet ledd, som omhandler frist for klage på vedtak om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, og forskrift 24. november 2000 nr. 1173 om bruk av tvangsmidler m.v. § 9 tredje ledd, som fastsetter at klage på tvangsbruk skal behandles selv om bruken har opphørt.
På bakgrunn av at det ikke er gitt noen tilsvarende bestemmelse om overføringsvedtak skriver kommisjonen:
«Dette tilsier at lovgiver ikke har ment at klage på overføringsvedtak skal behandles etter at pasienten er utskrevet. Ordlyden og formålet med lov om psykisk helsevern § 4-10 tilsier også at dette er en bestemmelse som er ment å løse en konkret og aktuell situasjon, dvs å hindre en forestående overføring som er urimelig overfor pasienten».
Etter psykisk helsevernloven § 4-10 annet ledd har en pasient under tvungent psykisk helsevern rett til å påklage vedtak om overføring. Dette omfatter blant annet vedtak om overføring mellom tvungent vern i og utenfor institusjon, og overføring mellom forskjellige institusjoner for tvungent vern. En klage har i utgangspunktet oppsettende virkning, jf. tredje ledd, noe som antas å ha sammenheng med den store betydningen slike vedtak kan ha for pasienten.
Spørsmålet som er tatt opp i denne saken er om pasientens klagerett/klageinteresse må anses som bortfalt fra tidspunktet for utskrivning, med den konsekvens at kontrollkommisjonen uten videre har anledning til å avvise en allerede fremsatt klage uten realitetsbehandling med henvisning til at den «ikke lenger er aktuell».
Ordlyden i psykisk helsevernloven § 4-10 gir ikke i seg selv noen avklaring av om klageretten på selve overføringen er i behold eller ikke etter utskrivning. Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) synes heller ikke å inneholde uttalelser om dette.
I forbindelse med etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 siste ledd og § 3-7 siste ledd, er det fastsatt særskilte frister for å klage etter at «vernet er opphørt». Jeg kan imidlertid ikke uten videre se at det ut fra disse bestemmelsene, eller de forskriftsbestemmelsene kontrollkommisjonen har vist til, kan trekkes en generell slutning om at pasienter ikke har rett til å få behandlet en klage på et overføringsvedtak etter § 4-10 etter at utskrivning har funnet sted.
Retten til å påklage overføringer var ny i någjeldende psykisk helsevernlov. I Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) punkt 8.10 (side 123) uttaler departementet blant annet følgende:
«Sosial- og helsedepartementet er enig med Lovutvalget i at spørsmålet om overføringer er svært grunnleggende for personer under tvungent psykisk helsevern. Selv om de i motsetning til domfelte også har mulighet for å få prøvet vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern, har de en selvstendig interesse av å få overføringer prøvet».
I forbindelse med en endring i § 4-10 og reduksjon av klagefristen fra tre til én uke, uttales det i Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) punkt 10.6.4 (side 82) blant annet:
«Det er vanskelig å legge til grunn en generell norm for i hvilke situasjoner en klagerett vil være av betydning. Etter departementets vurdering vil særlig overføring mellom ulike former for tvang, det vil si med og uten døgnopphold i institusjon, være av en slik karakter at klagerett er viktig. Videre vil klageretten også ha betydning dersom overføringen innebærer et brudd med nettverk eller pårørende på grunn av geografiske avstander».
Uttalelsen ovenfor sier ikke noe direkte om spørsmålet om klage etter utskrivning og kom også på et senere tidspunkt enn etableringen av klageretten på overføringer. Det siterte illustrerer imidlertid at klageretten er blitt oppfattet som sentral for pasienter underlagt tvungent vern.
Basert på rettskildene som er presentert i saken har jeg vanskelig for å se at det foreligger grunnlag for en praksis med å avvise en aktuell klage på en overføring etter § 4-10 bare med den begrunnelsen kommisjonen har vist til. Jeg antar at en slik generell forståelse, uten at det overhodet synes å være åpnet for modifikasjoner, må ha et tydeligere rettslig grunnlag dersom den skal kunne legges til grunn.
Klageretten på overføringer har i utgangspunktet vært betraktet som sentral og viktig for pasienter underlagt tvungent vern. Jeg har videre merket meg formålet om at gjennomføringen av psykisk helsevern skal skje i samsvar med «grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper», jf. psykisk helsevernloven § 1-1. Det er grunn til å peke på at det på andre rettsområder, for eksempel innenfor kriminalomsorgen, ikke er upraktisk å behandle klager i ettertid, noe som må antas å ha sammenheng med borgerens behov for å få fastslått om en avgjørelse har vært riktig eller ikke.
Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd at enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken. A var part i saken. Jeg har ved flere tidligere anledninger gitt uttrykk for at det etter forvaltningsloven ikke uten videre kan oppstilles noe krav om materiell klageinteresse for retten til å klage, når det først er på det rene at en person er å anse som part i saken, se for eksempel ombudsmannens årsmelding for 2008 s. 401 (Somb-2008-103). I den saken hadde Politidirektoratet unnlatt å behandle en sak om tilbakekall av førerett fordi tapstiden var utløpt, og jeg uttalte blant annet:
«Ettersom klageren er part i saken, og det ikke gjelder noen frist for å påklage politidistriktets vedtak, kan jeg vanskelig se at det var adgang til å unnlate realitetsbehandling av klagen på dette grunnlaget. Det kan neppe stilles som betingelse for realitetsbehandling at klageren har en aktuell rettslig klageinteresse, utover sin partsstatus i saken».
Det er ikke uenighet om at A formelt hadde klageadgang, men kontrollkommisjonen avviste å realitetsbehandle klagen under henvisning til at klagen «ikke lenger er aktuell». Siden A var part i saken, og overføringsvedtaket ble påklaget innenfor klagefristen i § 4-10, kan jeg vanskelig se at det uten tydeligere rettslig grunnlag enn det kontrollkommisjonen har presentert var adgang til avvise klagen etter utskrivingen hadde funnet sted.
Advokat B har i klagen hit pekt på begrepet «rettslig klageinteresse» i forvaltningsretten, som legger opp til en konkret vurdering av hvilken interesse en klager har i å få overprøvd en beslutning fattet i forvaltningen. Ettersom jeg har kommet til at As stilling som part må være avgjørende for kontrollkommisjonens plikt til å realitetsbehandle klagen, går jeg ikke nærmere inn på betydningen av begrepet her. Jeg antar imidlertid at en pasient etter omstendighetene i alle tilfelle vil kunne ha en aktuell interesse i å få overprøvd et overføringsvedtak selv etter utskriving, for eksempel dersom det foreligger mulighet for at det senere besluttes ny overføring på samme eller tilsvarende grunnlag.
4. Konklusjon
Under forutsetning av at A ønsket en overprøving av vedtaket, har jeg kommet til at kontrollkommisjonen hadde en plikt til å realitetsbehandle klagen som ble fremmet, og herunder ta stilling til om «vedtaket ut fra hensynet til pasienten, plasseringsalternativer og forholdene ellers fremstår som urimelig», jf. psykisk helsevernloven § 4-10 annet ledd. Jeg anser det ikke tilstrekkelig at kontrollkommisjonen i vedtaket fant «grunn til å bemerke at sykehusinnleggelsen etter det opplyste ikke fremsto som urimelig», ettersom klagen formelt ble avvist uten realitetsbehandling. Kommisjonens begrunnelse fremstår dessuten som knapp.
Under forutsetningen av at A fortsatt ønsker en overprøving av vedtaket, bes kontrollkommisjonen behandle klagen på nytt i lys av merknadene ovenfor. Jeg ber om å bli holdt orientert om kommisjonens videre behandling.»
Kontrollkommisjonen tok etter dette As klage til realitetsbehandling. Klagen på overføringsvedtaket ble ikke tatt til følge.