Saken gjelder saksbehandlingstiden og innhold i avslag etter offentleglova i innsynssaker hos Oslo universitetssykehus HF. Sivilombudet undersøkte saken på generelt grunnlag og av eget tiltak på bakgrunn av informasjon mottatt i konkrete klagesaker. Sivilombudet merket seg Oslo universitetssykehus’ redegjørelse for behandling av innsynskrav. Ombudet fant grunn til å påpeke at sykehuset må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker. Sivilombudet ba Oslo universitetssykehus vurdere å presisere i rutinene for behandling av innsynskrav at klageadgangen også gjelder for de tilfeller der innsynskrav avvises eller avslås fordi sykehuset ikke har dokumentet/opplysningene som det er bedt om innsyn i.

Saken gjelder krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger til enkelte eiendommer i Fredrikstad kommune. Kommunen avslo kravet om innsyn etter offentleglova § 13 jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 og viste også senere til offentleglova § 12 bokstav c. Kommunen oversendte ikke dokumentene det var bedt om innsyn i til klageinstansen. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens avgjørelse og viste til at det må gjøres en konkret vurdering av om de enkelte opplysningene var taushetsbelagte. Etter dette ble saken sendt frem og tilbake mellom kommunen og Statsforvalteren der kommunen ba Statsforvalteren om å omgjøre opphevelsesvedtaket og Statsforvalteren fastholdt opphevelsesvedtaket. Saken reiste for ombudet spørsmål om saksbehandlingstiden i kommunen, klageorganets plikt til sakens opplysning, og hva Statsforvalteren kan gjøre for å sørge for en effektiv prøving av innbyggerens innsynskrav. Saken ble både tatt opp med Fredrikstad kommune og Statsforvalteren. Sivilombudet kom til at behandlingen av innsynssaken ikke hadde vært i tråd med kravene i offentleglova, verken hos Fredrikstad kommune eller hos Statsforvalteren. Innbyggeren hadde ikke fått en effektiv prøving av sitt krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger. Fredrikstad kommune har brutt plikten til å oversende saksdokumentene til klageinstansen. Statsforvalteren skulle ha søkt å få opplyst saken så godt som mulig uten å ha dokumentene det er bedt om innsyn i og vurdert om det det kunne treffes vedtak om innsyn/delvis innsyn slik at innbyggeren fikk et tvangsgrunnlag. Ombudet ba Fredrikstad kommune merke seg ombudets kritikk og anmodet Fredrikstad kommune om å oversende de usladdede dokumentene til Statsforvalteren uten videre forsinkelser. Ombudet anmodet kommunen om å utarbeide retningslinjer for behandling av innsynssaker og innsynsklagesaker, der kravene til saksbehandlingstid og plikt til å oversende alle dokumentene til klageinstansen tydelig fremgikk. Ombudet ba om å få oversendt retningslinjene så snart de forelå. Ombudet ba Statsforvalteren om å merke seg ombudets påpekninger. Statsforvalteren ble bedt om å vurdere konkret og generelt hvordan ombudets uttalelse skulle følges opp. Ombudet ba om tilbakemelding på hva som ble gjort.

Saken gjelder behandlingen av innsynskrav i flere eiendomsskatteklager i Hvaler kommune. Kommunen avslo delvis kravene under henvisning til taushetsplikt jf. offentleglova § 13 jf. eigedomsskattelova § 29 andre ledd jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Kommunen ba Statsforvalteren omgjøre opphevelsesvedtakene, mens Statsforvalteren fastholdt sine vedtak. Sivilombudet kom til at behandlingen hos Statsforvalteren ikke har ivaretatt journalistens rettigheter etter offentleglova da journalisten i realiteten sto uten avgjørelse i sakene det ble bedt om innsyn i 13. februar 2024. Ombudet var ikke enig i Statsforvalterens begrunnelser for at avgjørelsene var opphevet i stedet for omgjort/stadfestet. Behandlingstiden har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å sørge for at sakene ble så godt opplyst som mulig og om å treffe avgjørelser om innsyn/delvis innsyn/stadfestelse i sakene.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens og styret for Domstoladministrasjonens behandling av en sak om krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger. Innsynskravet ble avslått under henvisning til at opplysningene ikke kunne sammenstilles med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9. Den samlede saksbehandlingstiden var lang, klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget til styret (klageinstansen), styret tok ikke stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og klageren mottok ingen begrunnelse for klagesaksavgjørelsen. Sivilombudet fant ikke grunnlag for å kritisere konklusjonen om at vilkårene for rett til sammenstilling i offentleglova § 9 ikke var oppfylt, men rettet kritikk mot saksbehandlingen. Domstoladministrasjonens håndtering av saken var ikke i tråd med offentleglovas krav til rask behandling av innsynssaker. Videre begikk Domstoladministrasjonen en feil da klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget. Sivilombudet ba Domstoladministrasjonen påse at det innarbeides tydelig i rutinene at en part som utgangspunkt har rett til innsyn i saksfremlegget til styret om saken, og ba om å få tilsendt de reviderte rutinene. Sivilombudet mente at styret for Domstoladministrasjonen som ledd i klagebehandlingen pliktet å ta stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og at klageren skulle fått anledning til å kommentere saksfremlegget før styret behandlet saken. Når det ikke ble gjort tilsier det at kravene til sakens opplysning ikke ble overholdt. Sivilombudet tok ikke stilling til om saksbehandlingsfeilene kunne ha virket inn på klagesaksavgjørelsens innhold, men ba styret merke seg ombudets syn for senere saker. Klagesaksavgjørelsen var ikke tilstrekkelig begrunnet, fordi klageren ikke hadde fått innsyn i saksfremlegget. Den manglende begrunnelsen er imidlertid rettet opp i ettertid.

Saken gjelder veiledning om dagpengerettigheter ved flytting fra Danmark til Norge. Ved to henvendelser fra klageren veiledet Nav først om at hun skulle søke dagpenger i Danmark, og så at hun skulle søke dagpenger i Norge. Da klageren flyttet til Norge og søkte dagpenger, fikk hun avslag fordi kravet til arbeid i Norge ikke var oppfylt. Samtidig hadde klageren ikke lenger rett til dagpenger i Danmark siden hun hadde flyttet. Hun søkte erstatning fra Nav for mangelfull veiledning. For Sivilombudet var spørsmålet om veiledningsplikten var brutt og om klageren hadde rett til erstatning. Sivilombudet mener at det kan kreves mer av Nav for å oppfylle veiledningsplikten ved veiledning om EØS-rettslige regler, gitt veiledningspliktens formål. I det konkrete tilfellet kunne ikke Nav legge til grunn at klageren skulle søke dagpenger i Norge. I så fall skulle Nav ha oppklart henvendelsen eller veiledet om vilkåret om arbeid i Norge for retten til dagpenger. Sivilombudet mener at Nav ikke har oppfylt veiledningsplikten og at det er et ansvarsgrunnlag for erstatning overfor klageren. Nav ble bedt om å veilede klageren om øvrige vilkår for erstatning og behandle saken på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i en konkret rettighetsklage, og manglende utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmelding til klageren. Saken har vært til behandling hos Statsforvalteren i litt over ett år og to måneder, og er ennå ikke ferdigbehandlet. Statsforvalteren viste særlig til stor saksmengde som begrunnelse for den lange behandlingstiden. Sivilombudet undersøkte også Statsforvalterens generelle behandlingstider for rettighetsklager, og Statsforvalterens praksis knyttet til utsending av foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger. Sivilombudet kom til at behandlingstiden for den konkrete rettighetsklagen klart var i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at klageren ikke var blitt holdt orientert om status i saken, slik forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd krever. Videre var det grunn til å anta at et stort antall saker har en ulovlig lang behandlingstid, særlig klagene på spesialisthelsetjenesten. Det var også grunnlag for å konkludere med at plikten til å sende foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger ikke overholdes i flere saker.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i Nav for søknader om PD U1-attest. Dette er en attest som dokumenterer trygdetid, arbeid og inntekt i et gitt land innenfor EØS-området og Sveits. Sveits er ikke et EØS-land, men er medlem av EFTA. De har knyttet seg til den EU-/EØS-rettslige trygdeforordningen gjennom en særskilt avtale med EU og EFTA-landene, inkludert Norge. En PD U1-attest brukes for overføring av trygderettigheter mellom medlemslandene. Klager hadde flyttet fra Norge til Sveits. Hun søkte sveitsiske trygdemyndigheter om dagpenger og ba derfor Nav om en PD U1-attest. Nav opplyste at saksbehandlingstiden var 22 uker. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet som var enig i at behandlingstiden var for lang. I et møte i 2024 var medlemslandene blitt enige om en anbefalt behandlingstid på ti uker. Nav hadde igangsatt flere tiltak for å redusere behandlingstiden. Sivilombudet mente at saksbehandlingstiden var i strid med Navs forpliktelse til rask og effektiv utveksling av opplysninger mellom medlemslandene, jf. gjennomføringsforordningen til trygdeforordningen. Dagpenger er en ytelse til livsopphold. Søkerne kan derfor ende i en svært vanskelig økonomisk situasjon med så lang behandlingstid. Sivilombudet tok Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse for tiltak for å redusere behandlingstiden til etterretning, og ba om å bli orientert om utviklingen i saksbehandlingstiden innen seks måneder.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) saksbehandlingstid i en sak om oppholdskort til et familiemedlem av en EØS-borger. Det følger av utlendingsloven § 118 fjerde ledd at en søknad om oppholdskort skal «avgjøres innen seks måneder etter at søknaden er levert». Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden etter ca. syv måneder. Avslaget ble påklaget og UNE opplyste at saksbehandlingstiden for slike saker var 10 til 16 måneder. UNE avviste at seksmånedersfristen har betydning for deres saksbehandling. Ombudet mener at seksmånedersfristen i utlendingsloven § 118 fjerde ledd, tolket i lys av blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i C-246/17 (Diallo), også har betydning for UNEs saksbehandling. Formålet bak seksmånedersfristen taler for at UNE må bestrebe seg å behandle klagesaker om oppholdskort innen fristen. Dersom dette ikke er mulig, må UNE tilrettelegge for en saksbehandlingsprosess som sikrer at klagen avgjøres innen rimelig tid, sett i lys av den absolutte seksmånedersfristen som gjelder for førsteinstans. Saksbehandlingstiden i den foreliggende saken er ikke i tråd med utlendingsloven § 118 fjerde ledd og formålene bak seksmånedersfristen. Basert på opplysningene mottatt fra UNE og flere klager hit, er det grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker heller ikke er rask nok. UNE opplyser at de jobber kontinuerlig med å få ned saksbehandlingstiden i saker etter EØS regelverket. Sivilombudet mener det er positivt at UNE jobber med å redusere behandlingstiden, men påpeker at utlendingsforvaltningen må organisere seg på en slik måte at også UNE kan behandle saker innen rimelig tid, i tråd med formålet bak seksmånedersfristen i utlendingsloven § 118 fjerde ledd. Per dags dato opplyser UNE på sine nettsider at saksbehandlingstiden er 12 til 18 måneder. Ombudet finner den økte behandlingstiden bekymringsfull, og vil følge utviklingen i saksbehandlingstiden i saker om oppholdskort.

Saken gjelder avslag på søknad etter sosialtjenesteloven § 18 til dekning til lagerleie mens klager satt i fengsel. Sivilombudet har kommet til at Statsforvalteren ikke har foretatt en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av om det var «åpenbart urimelig» at klageren ikke fikk dekket sine utgifter til lagerleie. Ombudet har bedt Statsforvalteren behandle saken på nytt. I vurderingen må det ses hen til at NAV-kontoret skal bidra til å sikre en god overgang fra institusjonen eller boligen til livet utenfor for den enkelte som trenger det. Vurderingen må også ta hensyn til de mulighetene klageren i sin nåværende situasjon har til å finne alternative måter å sikre sine eiendeler, og om han har hatt mulighet til å finne andre, rimeligere måter å ivareta eiendelene.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` behandling av en klagesak om omsorgsstønad. Statsforvalteren vurderte ikke om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, kun om kommunens vedtak var åpenbart urimelig. Ombudet mente at Statsforvalteren, slik kommunen gjorde, skulle ha foretatt en vurdering av om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Etter ombudets syn kan statsforvalteren ikke avstå fra en forsvarlighetsvurdering i saker om utmåling/omfang av omsorgsstønad der omsorgsstønad til omsorgsgiver er gjort til en del av tjenestetilbudet til omsorgsmottaker, som i denne saken. Statsforvalteren har full adgang til å prøve om kommunens tjenestetilbud er forsvarlig. Idet Statsforvalteren ikke gjorde en selvstendig prøving av om tjenestetilbudet var forsvarlig, var det etter ombudets syn ikke gjort en reell toinstansbehandling. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, og om at ombudets syn på gjeldende rett blir lagt til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.