Ombudsmannen uttalte at det i lys av straffegjennomføringsloven §29 og hensynet til human fangebehandling ikke er akseptabelt at en innsatt skal måtte oppholde seg naken i et 2 m2 stort rom over tid før avgivelse av urinprøve. En ordning som skissert av regionen, der innsatte som ønsker det får utdelt anstalttøy etter å ha kledd seg naken og gis anledning til å vente i et annet rom, fremsto etter ombudsmannens syn som en egnet fremgangsmåte til å ivareta både hensynet til humanbehandling og behovet for å hindre at prøven blir manipulert. Slik saken var opplyst, knyttet det seg begrunnet tvil til om det i dette tilfellet var rettmessig å ilegge klageren en reaksjon for nektelse av å avgi urinprøve. Kriminalomsorgen region sør ble bedt om å vurdere på nytt om det var riktig å opprettholde reaksjonen. Videre ble Kriminalomsorgens sentrale forvaltning bedt om å gi en nærmere regulering av hvordan den innsatte skal behandles i de tilfeller der vedkommende ikke kan avgi urinprøve umiddelbart etter avkledning. En slik regulering ble senere gitt i likelydende brev til regionene i kriminalomsorgen.
Under soning ved Sem fengsel ble A avkrevd urinprøve. Han forsøkte først å avgi prøven i enerom etter å ha kledd av seg, men ga raskt beskjed om at han ikke fikk det til fordi han akkurat hadde vært på toalettet. A ble da orientert om at han måtte bli sittende naken i urinprøverommet til han hadde avgitt prøven, og at noe annet ville bli betraktet som ordrenekt som kunne gi grunnlag for ileggelse av reaksjon. Han nektet likevel å bli sittende i rommet fordi han fant det nedverdigende å måtte vente naken, og han ble ført tilbake til sin avdeling uten å ha avgitt urinprøve.
Fengselet vedtok å utelukke A fra fritidsfellesskapet i 15 dager og fratok ham retten til å ha TV på cella i samme periode, jf. straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 §40. Begrunnelsen var at han ifølge fengselet hadde nektet å avgi urinprøve på den foreskrevne måten. Det ble gitt to dagers fradrag i perioden med tap av fritidsfellesskap for den ene dagen A ifølge fengselet var helt utelukket fra fellesskapet som forebyggende tiltak, jf. straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e.
Vedtaket ble påklaget til Kriminalomsorgen region sør, som besluttet å opprettholde fengselets vedtak. Regionen uttalte bl.a. følgende:
«Ut fra sakens dokumenter finner vi det godtgjort at innsatte den … ikke etterkom pålegg fra tjenestemennene om å avgi urinprøve. Han skal først ha sagt seg villig til å avlegge prøve dersom han fikk være alene. Da han ble opplyst om at slik prøvetaking var betinget av at han satt naken på enerom, nektet han allikevel. Han ble gjort oppmerksom på hvilke følger dette ville få. A var også ilagt en reaksjon for urinprøvenekt den … Den utmålte reaksjonen er i samsvar med praksis.»
Regionen hadde for øvrig ikke noe å bemerke til den begrunnelsen som var gitt fra fengselets side.
As advokat klaget hit og ba om en vurdering av lovligheten av den reaksjonen A var ilagt. Han anførte bl.a. «at det ikke forelå noen reell begrunnelse for at A måtte vente i naken tilstand». Det ble vist til at han var avkledd på forhånd og at fengselets ansatte derfor hadde «all mulighet til å undersøke klærne grundig med hensyn til hvorvidt han brakte noe med seg». Advokaten hevdet at pålegget om at han skulle vente i naken tilstand bare fremsto som nedverdigende. I brevet ba advokaten også om en vurdering av hvorvidt «reaksjonen med full isolasjon etter den angivelige ordrenekten var hjemlet» og «hvorvidt han er gitt rettmessig fratrekk på grunn av isolasjonen dersom reaksjonen anses berettiget».
Etter en gjennomgang av saksdokumentene ble det besluttet å undersøke enkelte sider av saken nærmere, og Kriminalomsorgen region sør ble bedt om å redegjøre kort for det rettslige grunnlaget for å kreve at A måtte sitte naken og vente i prøverommet inntil han kunne avgi urinprøven. Videre ble regionen bedt om å kommentere mulige alternativ til å vente i prøverommet i naken tilstand, og det ble bl.a. pekt på muligheten til å la den innsatte vente utenfor prøverommet med klærne på eller gi vedkommende noe å ha på seg mens han ventet i eller utenfor prøverommet. Det ble også bedt om regionens merknader til advokatens anførsel om at fengselet hadde all mulighet til å gjennomgå As klær og at det derfor ikke var noen rimelig grunn til at han ikke skulle få disse tilbake i påvente av at han kunne avgi prøven. Regionen ble også bedt om å redegjøre kort for de fysiske forholdene i prøverommet, herunder temperaturforhold, eventuell tilgang på teppe og innsynsmuligheter.
Videre ble det pekt på at fengselet i sitt vedtak la til grunn at A ble utelukket en dag fra fellesskapet som forebyggende tiltak, jf. straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e. Selv om bruken av denne bestemmelsen som grunnlag for utelukkelse ble tatt opp av A i hans klage, ble spørsmålet ikke berørt i regionens vedtak. Det ble bedt om regionens merknader til bruken av denne hjemmelen i det foreliggende tilfellet og stilt spørsmål om ikke straffegjennomføringsloven §39 kunne ha vært et vel så nærliggende hjemmelsgrunnlag.
Det ble vist til at A hevdet å ha blitt utelukket fra fellesskap i mer enn ett døgn, og at det fremgikk av hendelsesjournalen at han ble utelukket fra fellesskapet kl. 18.00 dagen for den angivelige nektelsen, men ikke nøyaktig når han igjen fikk fellesskap med andre. Regionen ble bedt om å oppgi hva som var grunnlaget for at det ble lagt til grunn at A var utelukket fra fellesskapet «en dag» og komme med merknader til at det ikke syntes å fremgå av hendelsesjournalen når utelukkelsen fra fellesskapet opphørte. Det ble også bedt om regionens merknader til anførselen om at det var grunnlag for ytterligere fradrag i den etterfølgende reaksjonen, og stilt spørsmål om et nytt påbegynt døgn kan gi grunnlag for fradrag etter forskrift til lov om straffegjennomføring §§3-35 og 3-36.
Kriminalomsorgen region sør innhentet uttalelse fra fengselet og svarte deretter i brev hit. Om gjennomføringen av urinprøvekontrollen het det bl.a.:
«Innsattes urinprøvetaking er regulert i retningslinjenes pkt. 3.32 under avsnittet Urinprøve, utåndingsprøve, blodprøve mv. Her fremgår det at prøver kan avgis enten under tilsyn eller alene i et nakent rom.
Uavhengig av om prøven gjennomføres med eller uten påsyn, er forutsetningen at den skal gjennomføres på en måte som i størst mulig grad forhindrer at den kan manipuleres. Innledningsvis i bestemmelsen er det også forutsatt at innsatte som ledd i undersøkelsen må finne seg i et visst ubehag.
—
Det fremgår av retningslinjene at prøvetakingen kan gjennomføres uten tilsyn når … «den innsatte på forhånd har tatt av seg alt tøy.» Vi er enige med Sem fengsel at denne føringen gir grunnlag for å kreve at innsatte skal avgi prøven naken etter at han har kledd av seg. Normalt byr heller ikke en slik framgangsmåte på problemer når innsatte avgir prøven i løpet av kort tid.
Retningslinjene regulerer ikke de tilfeller hvor det tar tid å avgi prøven, enten ved at innsatte allerede ved avkledningen eller etter noen tid gir uttrykk for at han har problemer med å avgi prøven. Riktignok fremgår det av retningslinjene at innsatte må påregne noe ubehag ved prøvetakingen, men etter regionalt nivås vurdering bør fengslene søke å legge forholdene til rette for at prøvetakingen kan gjennomføres på en så skånsom måte som mulig for innsatte samtidig som kravet til å forhindre manipulasjon blir oppfylt.
Advokatens forslag om at innsatte kan få tilbake sine klær etter at de er gjennomgått er antagelig det beste sett ut fra innsattes synspunkt, men etter vår vurdering kan det gi innsatte en [viss] mulighet til å manipulere prøven.
Regionalt nivå er kjent med at andre fengsler har som fast rutine å la innsatte iføre seg anstalttøy etter at de har kledd seg naken og om nødvendig sitte isolert på et annet nakent rom i en mellomperiode hvis det tar noen tid å få gjennomført prøven. Etter regionalt nivås vurdering ivaretar en slik praksis både hensynet til en human behandling av innsatte og forhindrer at prøven kan manipuleres.»
Regionen konkluderte slik:
«Regionalt nivå kan ikke se at det er noen rettslige begrensninger for at innsatte kan pålegges å avgi urinprøve naken, men vil anbefale Sem fengsel å etablere rutiner hvoretter innsatte som ønsker det, får utdelt anstalttøy etter at de har kledd seg naken samt eventuelt sitte på et annet rom i en mellomperiode.»
Om de fysiske forholdene i prøverommet opplyste regionen:
«Rommet er på 2 kvm og er utrustet med urinal, en krakk og litt lesestoff. Det varmes opp av en radiator til ønsket temperatur. Eneste innsynsmuligheten er å åpne døren og det er toveis kommunikasjon via calling.»
I forhold til vedtaket om utelukkelse av A fra fellesskapet med hjemmel i straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e, beklaget regionen at verken fengselet eller regionen hadde registrert at As klage også omfattet dette vedtaket. Regionen opplyste at den hadde tatt denne delen av saken til behandling og vedlagt fulgte regionens vedtak 20. april 2007, der klagen ble avslått. Regionen kom i vedtaket med flere kritiske bemerkninger til bl.a. skjemaet fengselet hadde brukt, manglende angivelse av om det var tale om hel eller delvis utelukkelse og mangelfull angivelse med hensyn til varighet.
Om grunnlaget for å anvende straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e som hjemmel for utelukkelsen fremfor bestemmelsen i §39 uttalte regionen:
«Det fremgår av Sem fengsels redegjørelse at de vurderte å anvende §39 fordi den normalt ville være mest nærliggende å anvende. Årsaken til at de besluttet hel utelukkelse av A etter §37 var at fengselet gjennomførte en større aksjon hvor hele avdelingen ble avkrevd urinprøve. Totalt var det 5 eller 6 personer som hadde nektet å avlegge urinprøve og samtlige ble besluttet utelukket fra fellesskapet etter §37 for å opprettholde ro, orden og sikkerhet inntil avhør av den enkelte var gjennomført.
Etter regionalt nivås vurdering er det med grunnlag i denne situasjonen som oppstod under aksjonen ikke grunn til å kritisere Sem fengsels valg av hjemmelsgrunnlag for utelukkelsen. Særlig med bakgrunn i at det på vedtakstidspunktet også var uklart om 24-timers fristen i §39 kunne overholdes.»
I forhold til tidspunktet for opphør av utelukkelsen av A viste regionen til at det fremgikk av fengselets vedtak at denne varte fra klokken 18 dagen for den angivelige nektelsen til neste dag klokken 20, dvs. ett døgn og to timer. Det ble opplyst at Sem fengsel i ettertid hadde beklaget at tidspunktet for opphevelsen av utelukkelsen ved en feil ikke ble ført inn i fangejournalen.
Om fradraget i den etterfølgende utelukkelsen fra fritidsfellesskapet som følge av den totale utelukkelsen fra fellesskapet, uttalte regionen følgende:
«Når Sem fengsel i reaksjonsvedtaket av … anfører at 1 dag kommer til fradrag, er det med grunnlag i retningslinjene hvoretter avkorting i reaksjonstiden for utholdt hel utelukkelse motregnes dag mot dag. Det er av den grunn ikke rimelig at 2 timer ut over et døgn skal medføre at innsatte får et helt døgn ekstra til fradrag.
Vi konstaterer at verken lov, forskrift eller retningslinjer tar stilling til hvordan nytt påbegynt døgn med hel utelukkelse skal «motregnes» ved etterfølgende utmåling av reaksjon, jf. forskriftens §§3-35 og 3-36. Av den grunn er vi enige i Sem fengsels vurdering i at det ved utmålingen må kunne foretas et skjønn i det enkelte tilfelle.
Regionalt nivå er enig med Sem fengsel i at det i denne saken ikke er grunnlag for å påberope at fordi utelukkelsen overstiger 1 døgn med 2 timer, så skal det ved den etterfølgende avkorting i reaksjonsutmålingen gis 1 dag ekstra. Særlig med bakgrunn i at retningslinjene legger til grunn at 1 dag hel utelukkelse skal tilsvare 2 dagers tap av fritidsfellesskap og 3 dagers tap av TV.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning
Det er i hovedsak tre spørsmål som har vært gjenstand for undersøkelser herfra: rettmessigheten av å ilegge klageren reaksjon som følge av at han nektet å vente naken i urinprøverommet til han hadde avlagt prøven, bruken av straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e som hjemmel for utelukkelsen av ham fra fellesskapet og utmålingen av den endelige reaksjonen som ble gitt som følge av urinprøvenekten.
2. Gjennomføringen av urinprøvekontrollen og ileggelsen av reaksjon for urinprøvenekt
Straffegjennomføringsloven §29 første ledd bestemmer at kriminalomsorgen kan pålegge innsatte «å avgi urinprøve, utåndingsprøve eller blodprøve eller å medvirke til andre undersøkelser som kan skje uten fare eller særlig ubehag» for å avdekke bruk av rusmidler m.v. Etter straffegjennomføringsloven §40 første ledd kan den innsatte ilegges reaksjon ved forsettlig eller uaktsomt brudd på reglene for ro, orden og disiplin m.v. Det legges til grunn at manglende etterlevelse av lovlig fastsatt pålegg om å avgi urinprøve vil kunne gi grunnlag for ileggelse av reaksjon.
Nærmere regler om avgivelse av urinprøve er gitt i forskrift til straffegjennomføringsloven 22. februar 2002 nr. 183 §3-26 og Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til loven og forskriften punkt 3.32. Det følger av forskriftens §3-26 første ledd at gjennomføringen av urinprøvekontrollen enten skal skje under tilsyn eller uten tilsyn i «nakent» rom dersom den innsatte på forhånd har tatt av seg alt tøy. Av retningslinjene punkt 3.32 fremgår det videre at urinprøvetaking forutsettes å medføre et visst ubehag for den innsatte, men at den ikke må medføre «fare eller særlig ubehag». Det presiseres at det med «særlig ubehag» menes «smerte utover det som er vanlig ved blodprøve eller krenkelse av bluferdighet utover det som urinprøvetaking vanligvis medfører».
Jeg har merket meg regionens uttalelse om at det er en forutsetning at urinprøver avgis på en måte som i størst mulig grad forhindrer at prøven kan manipuleres. Dette utgangspunktet har jeg ikke innvendinger mot. Forebygging og avdekking av rusmiddelbruk i fengslene er et relevant og viktig hensyn. Samtidig må imidlertid også hensynet til en human behandling av de innsatte tas i betraktning ved den nærmere gjennomføringen av for eksempel urinprøver.
Regionen har gitt uttrykk for at retningslinjene gir grunnlag for å kreve at den innsatte skal avgi urinprøve naken etter at han har kledd av seg, og at retningslinjene ikke regulerer de tilfeller der det tar tid å avgi prøven, for eksempel der den innsatte ved avkledningen eller etter noen tid gir uttrykk for at han har problemer med å avgi prøven med en gang. Utgangspunktet om at den innsatte ved selve avgivelsen av urinprøve uten tilsyn skal være naken, kan jeg ikke se at jeg har grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot. Spørsmålet i den foreliggende saken er imidlertid om den innsatte i eventuell ventetid før prøveavgivelse kan pålegges å vente naken. Selv om dette ikke er særskilt regulert i retningslinjene, innebærer ikke dette at fengselet her står fritt til å gi et slikt pålegg.
Det følger av straffegjennomføringsloven §29 første ledd at urinprøvetaking ikke må medføre «særlig ubehag» og i retningslinjene til loven heter det at slik prøvetaking ikke må medføre «krenkelse av bluferdighet utover det som urinprøvetaking vanligvis medfører». Human fangebehandling er videre et grunnleggende hensyn og nedverdigende behandling av de innsatte er ikke tillatt, jf. bl.a. Den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950 art. 3.
Fengselet har i brev til regionen redegjort for forholdene i prøverommet. Det fremgår at rommet er 2 m2 stort og inneholder urinal, radiator, en krakk og noe lesestoff. Ifølge fengselet er det ikke noe annet i rommet. I brevet herfra var det stilt spørsmål om eventuell tilgang til teppe. Dette er verken berørt av fengselet eller regionen, men slik fengselet har formulert seg, legger jeg til grunn at det ikke er tilgang til teppe i rommet.
Etter min mening vil det ikke være akseptabelt at den innsatte skal måtte oppholde seg naken i et slikt rom over noe tid uten mulighet til å dekke seg til med teppe eller få tilgang til klær. Et slik behandlingsmåte vil meget raskt måtte karakteriseres som nedverdigende. Rommet fremstår for øvrig som så vidt lite at det uansett ikke vil være egnet til opphold ut over det som er nødvendig for prøvetakingen, selv om det gis tilgang til teppe eller klær. Jeg legger på bakgrunn av svaret hit til grunn at heller ikke regionen anser det som akseptabelt at den innsatte skal måtte oppholde seg naken under slike forhold i ventetid før avgivelse av urinprøve. I denne forbindelse har jeg merket meg regionens anbefaling til fengselet om å etablere rutiner som tilsier at innsatte som ønsker det får utdelt anstalttøy etter å ha kledd seg naken, og eventuelt får anledning til å sitte på et annet rom i en mellomperiode før avgivelse av urinprøve. Dette synes for meg å kunne være en egnet fremgangsmåte for å gjennomføre slike prøver på en så skånsom måte som mulig for de innsatte, samtidig som behovet for å forhindre mulig manipulasjon ivaretas. Rutinen som her er skissert er ifølge regionen vanlig ved flere andre fengsler, og dette må dermed antas å kunne gjennomføres uten vesentlige vanskeligheter også ved Sem fengsel.
Jeg forutsetter at fengselet straks iverksetter de nødvendige rutineendringer, dersom dette ikke allerede er gjort. Videre vil jeg oversende denne uttalelsen til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning og be om at det vurderes å gi nærmere bestemmelser om dette i retningslinjene til straffegjennomføringsloven.
I det foreliggende tilfellet oppholdt den innsatte seg ikke naken over noe tid i prøvetakingsrommet fordi han ganske raskt sa fra at han ikke klarte å avgi prøven. Det fremgår av hendelsesrapporten, og er også fremhevet av den innsatte i ettertid, at dette skyldtes at han etter egne opplysninger akkurat hadde vært på toalettet da han ble bedt om å avgi urinprøve. Han ble orientert om at han måtte bli sittende naken i prøvetakingsrommet og at noe annet ville bli betraktet som ordrenekt. Til tross for dette valgte han å gå tilbake til sin avdeling ettersom han fant det nedverdigende å skulle vente naken under slike forhold.
Ettersom den innsatte faktisk ikke måtte sitte naken over noe tid i prøvetakingsrommet, kan han vanskelig sies å ha blitt behandlet på en nedverdigende måte som har medført «særlig ubehag» for ham. Dette ville imidlertid fort ha kunnet blitt konsekvensen dersom han hadde blitt sittende i prøvetakingsrommet. Slik situasjonen og forutsetningene fremsto for den innsatte kan det derfor synes som han hadde en berettiget grunn til å nekte å bli sittende på prøverommet. Det er for øvrig ikke holdepunkter for at det ble gjort forsøk på å imøtekomme hans innvendinger mot å måtte vente i naken tilstand. Etter dette knytter det seg etter min mening begrunnet tvil til om det i dette tilfellet var rettmessig å ilegge den innsatte reaksjon for nektelse av å avgi urinprøve. Jeg ber Kriminalomsorgen region sør vurdere om reaksjonen bør opprettholdes.
3. Straffegjennomføringsloven §37 som hjemmel for utelukkelse fra fellesskapet
Kriminalomsorgen region sør har beklaget at verken Sem fengsel eller regionen registrerte at den innsattes klage også omfattet vedtaket om å utelukke ham fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e. Beklagelsen er på sin plass. Jeg har merket meg at spørsmålet etter foreleggelsen herfra ble gjort til gjenstand for eget vedtak 20. april 2007, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Straffegjennomføringsloven §37 første ledd gir kriminalomsorgen adgang til å beslutte at en innsatt helt eller delvis skal utelukkes fra fellesskapet med andre innsatte dersom det er nødvendig, bl.a. for å opprettholde ro, orden og sikkerhet, jf. bokstav e. Videre åpner straffegjennomføringsloven §39 for slik utelukkelse i inntil 24 timer dersom det er sannsynlig at en innsatt har begått en handling som kan føre til reaksjon etter §40 (bl.a. tap av begunstigelse og utelukkelse fra fritidsfellesskapet). Ifølge regionen har Sem fengsel opplyst at det normalt ville ha vært mest nærliggende å anvende §39 i et slikt tilfelle, men at §37 første ledd bokstav e ble anvendt fordi den innsatte var en av fem eller seks personer som ble besluttet utelukket på grunn av urinprøvenekt for å opprettholde ro, orden og sikkerhet, etter at fengselet hadde gjennomført en større aksjon hvor hele avdelingen ble avkrevd urinprøve.
Slik saken nå er opplyst etter undersøkelsen herfra, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot at Sem fengsel benyttet §37 første ledd bokstav e som hjemmel for utelukkelse fra fellesskapet i dette tilfellet.
4. Utmålingen av den endelige reaksjonen
Det følger av forskrift til straffegjennomføringsloven §3-35 at utelukkelse etter straffegjennomføringsloven §37 kommer til fradrag i en eventuell etterfølgende reaksjon etter straffegjennomføringsloven §40 annet ledd bokstav c – e. I henhold til KSFs retningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v. pkt. 3.43 skal «1 dag med hel utelukkelse fra fellesskapet tilsvare 2 dagers utelukkelse fra fritidsfellesskap» ved etterfølgende reaksjon i medhold av straffegjennomføringsloven §40 bokstav d.
Spørsmålet om avkorting i en etterfølgende reaksjon for utelukkelse fra fellesskapet for en periode som utgjør mindre enn et helt døgn, synes ikke å være direkte regulert. Regionen har sluttet seg til Sem fengsels vurdering om at det ved utmålingen må kunne foretas et skjønn i det enkelte tilfellet, og at det i denne saken ikke var grunnlag for å gi én dag ekstra i avkorting for de to timene utelukkelsen av den innsatte oversteg ett døgn.
Jeg har ikke grunnlag for å rette innvendinger mot at det i dette tilfellet ikke ble gitt ytterligere avkortning på grunnlag av det påbegynte døgnet. Den nærmere grensen for når deler av et døgn eventuelt skal gi grunnlag for avkortning, har jeg ikke foranledning til å gå inn på her.»
I brev til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) samme dag ga jeg uttrykk for at den manglende reguleringen av hvordan den innsatte skal behandles i tilfeller der han ikke lykkes med å avgi urinprøve umiddelbart etter avkledning, utgjør en mangel ved retningslinjene til straffegjennomføringsloven og straffegjennomføringsforskriften. Jeg ba KSF om å treffe de nødvendige tiltak med tanke på å gi en nærmere regulering av disse spørsmålene.
KSF oversendte senere kopi av likelydende brev som var sendt til regionene i kriminalomsorgen. Det fremgikk av brevet at KSF i første omgang anså det som mest hensiktsmessig å gi utfyllende bestemmelser (instruks) om hvordan retningslinjene til straffegjennomføringsloven og forskriften punkt 3.32 skal tolkes. KSF opplyste imidlertid at det også ville bli vurdert å ta med innholdet i instruksen ved neste revisjon av retningslinjene.
I brevet ga KSF uttrykk for at et forbud mot at innsatte må oppholde seg nakne utover den tiden det tar å avgi urinprøve følger av retningslinjene punkt 3.32 avsnitt «Urinprøve, utåndingsprøve, blodprøve m.v.», hvor det fremgår at krenkelse av bluferdighet utover det som er nødvendig for å avgi urinprøve på en betryggende måte, er å regne som «særlig ubehag» som ikke må forekomme. Det ble også vist til avsnittet «Innledende bestemmelser» der det heter at «(u)ndersøkelsen skal ikke være mer inngripende enn nødvendig». KSF hadde imidlertid merket seg behovet for nærmere regulering av forståelsen av retningslinjene, og på bakgrunn av dette ble følgende presisering gitt:
«Innsatte som velger å avgi urinprøve uten tilsyn, skal ta av seg alt tøy under tilsyn. Deretter skal de lukkes inn i et såkalt «nakent» prøvetakingsrom alene. Hvis en innsatt i en slik situasjon opplyser om at han av en eller annen grunn ikke klarer å avgi prøve akkurat da, men ønsker å prøve noe senere, skal han etter nærmere bestemmelser av leder av driftsenheten, tilbys klær å ha på seg i ventetiden. Den innsatte skal gis rimelig tid til å avgi prøven før det anses som urinprøvenekt.»
KSF ba regionene om å viderebringe denne forståelsen av regelverket til driftsenhetene og bidra til utarbeidelse av gode lokale rutiner som ivaretar hensynet til en human fangebehandling og oppfyllelse av vilkåret om at tiltak ikke skal være mer inngripende enn nødvendig.
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning opplyste senere at behovet for å oppdatere og presisere retningslinjene om gjennomføring av urinprøvekontroll hadde blitt vurdert, og at de eksisterende, generelle formuleringene i retningslinjene ble ansett å være tilstrekkelig klare. Det var derfor foreløpig ikke funnet grunn til å foreta ytterligere presiseringer. KSF ga uttrykk for at saken som foranlediget ombudsmannens uttalelse var et svært spesielt tilfelle, og at brudd på retningslinjene ikke ble ansett som et utbredt problem. Videre viste KSF til at behovet for konkretisering av regelverket må avveies mot faren for at retningslinjene blir for omfattende og dermed vanskeligere tilgjengelige for brukerne.
Ombudsmannen tok KSFs redegjørelse til etterretning og fant å kunne la saken bero med den redegjørelsen som var gitt. Det ble imidlertid forutsatt at KSF fortsatt ville være oppmerksom på de problemstillingene saken hadde reist, og at det om nødvendig på nytt ble vurdert å endre retningslinjene dersom det skulle oppstå nye, lignende saker.
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) opplyste i brev 4. juni 2009 til ombudsmannen og samtlige av kriminalomsorgens regioner at det var foretatt flere endringer i retningslinjene til straffegjennomføringsloven m.v. Det var blant annet inntatt et avsnitt om at kroppsvisitasjon og avgivelse av urinprøver må foregå på en hensynsfull og verdig måte. Bakgrunnen var uttalelsen i ovennevnte sak. KSF opplyste at det også var tatt inn en presisering om at den innsatte skal ha en viss frist før man anser manglende avgivelse av urinprøve som ordrenekt.