A ble ved lagmannsrettens dom i september 2001 dømt til fengsel i 5 år og 6 måneder. Dommen ble ikke påanket for hans del. Politidistriktet innkalte imidlertid ikke A til soning før i slutten av august 2005, dvs. nesten fire år etter domsavsigelsen.
Østfold politidistrikt anmodet første gang Kriminalomsorgen region øst om soningsplass for A i påtegning som ble mottatt av regionen i slutten av januar 2002. Kriminalomsorgen returnerte etter kort tid saken til politidistriktet og viste bl.a. til at det manglet fullbyrdelsesordre. Politidistriktet sendte i midten av april 2002 en ny anmodning om soningsplass for A. Vedlagt fulgte påtegningsark 31. oktober 2001 fra Oslo statsadvokatembeter til Riksadvokaten, der det fremgikk at en av de tiltalte hadde anket til Høyesterett. Dommen ble foreslått godtatt for de øvrige tre tiltalte, herunder A. Kriminalomsorgen region øst returnerte på nytt saken til politidistriktet i slutten av april 2002 og viste til at det fortsatt manglet fullbyrdelsesordre fra statsadvokaten.
I e-brev 7. mai 2002 til Oslo statsadvokatembeter etterlyste politidistriktet fullbyrdelsesordre for A. Slik ordre ble gitt av statsadvokaten i påtegning samme dag, og mottatt av politidistriktet 8. mai 2002.
I politidistriktets påtegning 15. august 2005 til Kriminalomsorgen region øst heter det følgende om hva som deretter skjedde:
«Det viser seg at soningsdokumentene ble returnert politiet i mangel av fullbyrdelsesordren fra statsadvokaten. Ved en feil har soningsdokumentene ved retur blitt lagt på sak og senere blitt arkivert. Når domskontoret nå ble gjort oppmerksom på at A ikke hadde sonet ble det gjort umiddelbare undersøkelser for å finne ut av dette. Det viste seg at soningsdokumentene til A som nevnt ovenfor ved en feil var lagt i arkivert sak. Fullbyrdelsesordren fra statsadvokaten for A fant jeg heftet sammen med soningsdokumentene til en av de andre i saken.»
I klagen til ombudsmannen viste As advokat til opplysninger i saken som kunne tyde på at den forsinkede soningsinnkallingen snarere skyldtes klanderverdig passivitet fremfor «en beklagelig glipp». Det ble vist til at det etter kriminalomsorgens retningslinjer maksimalt skal gå to til tre måneder før soning av en rettskraftig dom med tilsvarende lengde påbegynnes. Dette av hensyn til den domfelte. Det ble videre opplyst at A hadde fått avslag på en søknad om benådning, som bl.a. var begrunnet i forholdene rundt soningsinnkallingen. Avslaget var begrunnet med hensynet til «den allmenne rettsoppfatning». Advokaten anførte:
«Jeg vil snarere påpeke at det heller svekker den alminnelige rettsoppfatning at en domfelt ikke gis anledning til å legge forholdet bak seg ved straffegjennomføring, og at han heller synes å få en dom med realitet på ti år, fremfor de fem år og seks måneder fastsatt av lagmannsretten.
Jeg vil også minne om at dersom det svært kritikkverdige sommelet fra påtalemyndigheten hadde funnet sted før en hovedforhandling, ville domstolen mest sannsynlig grepet inn med en vesentlig avkortning av tilmålt straff.»
Det ble videre anført at den lange ventetiden fra rettskraftig dom til soning hadde medført store økonomiske problemer for A, og at han hadde hatt helsemessige problemer i perioden, herunder søvnproblemer og depresjon.
Saken ble tatt opp med politidistriktet, som ble bedt om å redegjøre for hvorfor det i dette tilfellet tok så vidt lang tid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling. I denne forbindelse ble politidistriktet særskilt bedt om å opplyse når fullbyrdelsesordren forelå. Det ble videre bedt om politidistriktets kommentarer til at ventetiden i hovedsak syntes å være forårsaket av at saken ble forlagt/feilarkivert ved politidistriktet.
Politidistriktet ble også bedt om å redegjøre for hvilke rutiner som følges for å sikre oppfølgingen av dommer som skal fullbyrdes, og det ble stilt spørsmål om rutinene etter politidistriktets syn er tilfredsstillende.
Riksadvokaten ble orientert om saken og korrespondansen ved eget brev herfra samme dag.
I sitt svar opplyste politidistriktet at fullbyrdelsesordren fra Oslo statsadvokatembeter ble gitt 7. mai 2002 og at den ble registrert mottatt ved politidistriktet dagen etter. Det het videre:
«Årsaken til at dommen ikke er oversendt til fullbyrdelse umiddelbart etter at fullbyrdelsesordre er gitt er at dommen ved en feil ble arkivert på saken og således glemt fullbyrdet. Dette fremgår av vår påtegning til Kriminalomsorgen datert 15. august 2005.
Det hører med i bildet at dette skjedde samtidig med omlegging av arkivsystemet og forberedelse til flytting av … politistasjon til nye lokaler. Dette er ingen unnskyldning, men en forklaring [på] at feilen kunne skje.»
I nytt brev herfra ble det påpekt at det ikke kunne sees å være gitt noen redegjørelse for hvilke rutiner som følges for å sikre oppfølgingen av dommer som skal fullbyrdes, og om rutinene etter distriktets syn er tilfredsstillende. Politidistriktet ble på nytt bedt om å besvare disse spørsmålene.
Etter dette kom politidistriktet med følgende tilleggsmerknader:
«Politiet i Østfold har nå elektronisk domsjournal med en del rutinetrinn som automatisk fanger opp hva som skal skje med dommene som sendes til fullbyrding. I tillegg har vi ved … politistasjon et manuelt system hvor man legger alle soningsinnkallinger etter dato slik at man kan følge opp dersom domfelte ikke har svart innen fristen. Vi føler at vi nå har tilfredsstillende rutiner her.
Man kan imidlertid ikke utelukke menneskelig svikt på noe trinn og det er betenkelig at det i Norge ikke eksisterer noe sentralt restansesystem for ufullbyrdede dommer. Etter vår mening burde kanskje KRIPOS hatt oppfølgingsansvaret for dette.»
As advokat kom med tilleggsmerknader om As kontakt med bl.a. politiet i ventetiden og konsekvensene av den lange ventetiden for ham. Han opplyste at A, etter at rettskraftig dom forelå i saken, hadde avgitt DNA-prøve, fått fornyet sitt pass og vært stevnet i en straffesak der samme aktor prosederte som i saken der A ble dømt. Det ble anført at det var noe påfallende at ingen hadde reagert på at A ikke hadde vært til soning. Videre het det:
«Jeg finner også grunn til igjen å bemerke at det som fra politiet opplyses å være en forvaltningsmessig «feil», rent faktisk har påført en veldig belastning for domfelte A. Han opplever at han i realiteten har fått en dobbeltstraff, da det totale antall år medgått fra dom til endt soning er det dobbelte av det retten har ilagt. A opplever dette som sterkt urimelig. Han er i dag også svært frustrert og har vanskelig for å akseptere sin soningssituasjon. Han opplever også at ingen vil ta ansvar for det som har skjedd i saken hans.»
Vedlagt brevet fulgte et skriv fra A, der det bl.a. fremgikk at han mente å ha mistet jobben på grunn av uttalelser fra politiet etter arrestasjonen, og at han opplevde det som vanskelig å få jobb etter endt varetektsopphold. Han skulle heller ikke ha vært velkommen på jobbsøkerkurs i ventetiden før soning og fikk det trangt økonomisk. Det fremkom også opplysninger om søvnproblemer og depresjoner.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det følger av straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 §452 første ledd første punktum at en dom skal fullbyrdes straks den er rettskraftig, når ikke annet er særskilt bestemt. Det samme følger av påtaleinstruksen 28. juni 1985 nr. 1679 §29-1 første ledd. Viktigheten av at iverksettelsen av soningen skjer uten unødig opphold er også understreket i Riksadvokatens rundskriv R 1419/83.
Påbegynnelse av fullbyrdelsen forutsetter at det treffes vedtak om dette fra påtalemyndighetens side. I den foreliggende saken var det statsadvokaten som etter påtaleinstruksen §29-1 annet ledd hadde myndighet til å treffe vedtaket om at dommen skulle fullbyrdes. Myndigheten til å beslutte om dommen skulle ankes eller ikke, lå imidlertid hos Riksadvokaten, jf. straffeprosessloven §68, jf. §65 nr. 1. Fullbyrdelsesordren ble først gitt av statsadvokaten 7. mai 2002. Det er ikke opplyst hva som er bakgrunnen for at det tok over seks måneder fra innstillingen med hensyn til ankespørsmålet ble sendt til Riksadvokaten 31. oktober 2001, og til fullbyrdelsesordren ble gitt 7. mai 2002. I sak 2006/843 kritiserte jeg at Oslo statsadvokatembeter først beordret fullbyrdelse 7 måneder etter at en dom ble rettskraftig. Jeg har ikke funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelse av hva som er bakgrunnen for at det tok så lang tid i den foreliggende saken, men konstaterer at tidsforløpet samlet sett er i omtrent samme størrelsesorden.
Det er politiet som har ansvaret for iverksettelsen av statsadvokatens fullbyrdelsesordre, jf. straffeprosessloven §455 annet ledd og påtaleinstruksen §29-1 fjerde ledd. I den foreliggende saken har det gått over tre år og tre måneder fra fullbyrdelsesordren ble gitt, til domfelte ble innkalt til soning. Dette representerer i seg selv et meget omfattende brudd på både straffeprosessloven §452 første ledd første punktum og påtaleinstruksen §29-1 første ledd, noe som er svært uheldig. En beklagelse overfor domfelte synes i det minste å være på sin plass. Jeg forutsetter at dette blir gitt av politidistriktet dersom det ikke allerede er gjort.
Både hensynet til domfelte selv, og hensynet til straffens formål, tilsier at fullbyrdelsen av fengselsstraff skjer så raskt som mulig. En utsettelse på flere år som ikke er ønsket av domfelte selv vil kunne innebære en stor tilleggsbelastning for ham. Det er ikke vanskelig å forestille seg at kunnskapen om at man skal sone en lang fengselsstraff i nær fremtid, vil kunne begrense den personlige livsutfoldelsen. Videre vil det, som klageren har påpekt, kunne få konkrete konsekvenser i forhold til eventuell utdannelse eller jobb, personlig økonomi, helse m.v. Ut fra det som har skjedd i den foreliggende saken, har jeg en viss forståelse for at klageren kan oppfatte det som urimelig at dommen skal sones på vanlig måte, uten hensyn til de feilene som har skjedd. Hvorvidt den lange ventetiden og forholdene rundt dette eventuelt kan få betydning for soningen, er det imidlertid opp til kriminalomsorgen å vurdere. Jeg antar likevel at tidsforløpet fra de straffbare handlinger fant sted, og det forhold at A siden da ikke skal ha vært involvert i nye kriminelle handlinger, vil kunne få betydning for søknader om bl.a. permisjon, overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå og prøveløslatelse.
Det er fra klagerens side påpekt at dersom forsinkelsen hadde funnet sted før hovedforhandling, ville det ha medført at straffen hadde blitt vesentlig mildere. I forbindelse med benådningssaken er det også vist til bestemmelsene om retten til en rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950 (EMK) art. 6. Utgangspunktet både i sivile saker og straffesaker er at det er tidsforløpet frem til endelig dom som er relevant i forhold til EMK art. 6 (1) om rettergang innen rimelig tid. Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002, s. 360 – 361 åpner for at det «etter omstendighetene» også kan bli tale om å trekke inn tidsrom etter endelig dom «f.eks. i forbindelse med fullbyrdelse av den». Han viser også til en del konkrete avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som jeg ikke kan se har overføringsverdi i forhold til det spørsmålet som er aktuelt her. EMK art. 6 (1) synes således ikke å være direkte anvendelig i forhold til den foreliggende saken.
Klageren har også vist til at han ved flere anledninger har vært i kontakt med politiet i andre sammenhenger, og har anført at det virker «påfallende» at ingen har reagert på at han ikke var innkalt til soning. Jeg kan ikke se at den kontakten han har hatt med politi og påtalemyndighet, har gitt disse organene en særskilt oppfordring til å reagere.
Jeg har merket meg at Østfold politidistrikt mener at dagens rutiner for å sikre oppfølgingen av dommer som skal fullbyrdes er tilfredsstillende. Dette har bl.a. sammenheng med at det er etablert en elektronisk domsjournal med en del rutinetrinn for saker som sendes til fullbyrding. Jeg har notert meg at politidistriktet etterlyser et sentralt restansesystem for ufullbyrdede dommer, og at politidistriktet stiller spørsmål om KRIPOS bør ha oppfølgingsansvaret for dette.
Det faller utenfor rammen av den foreliggende saken å trekke generelle konklusjoner med hensyn til rutinene for fullbyrding av rettskraftige dommer. Jeg har imidlertid i løpet av kort tid behandlet to saker der det på ulike måter har sviktet med hensyn til fullbyrdingen, slik at det har tatt lang tid før domfelte har blitt innkalt til soning. På bakgrunn av dette vil jeg be Riksadvokaten, eventuelt i samarbeid med Justis- og politidepartementet, vurdere om oppfølgingsrutinene for fullbyrding av dommer er tilfredsstillende. I denne forbindelse vil det kunne være naturlig å vurdere om et sentralt register for ufullbyrdede dommer eventuelt kan være et egnet virkemiddel for å redusere risikoen for tilsvarende hendelser som i den foreliggende saken. Jeg ber om å bli holdt orientert om Riksadvokatens oppfølging.»
I brev 20. april 2007 opplyste riksadvokaten at innføringen av et nytt elektronisk saksbehandlingssystem (BL-systemet) ved samtlige statsadvokatembeter og politidistrikter trolig ville redusere risikoen for at dommer på grunn av forglemmelse ikke blir beordret fullbyrdet straks de er rettskraftige. Riksadvokaten viste videre til at samtlige statsadvokatembeter og politidistrikter i brev samme dag var minnet om viktigheten av gode rutiner for å sikre at det raskt blir gitt fullbyrdelsesordre.
I forhold til spørsmålet om innføringen av et sentralt restansesystem for ufullbyrdede dommer uttalte riksadvokaten:
«Ansvaret for innkalling til soning skal overføres fra politiet til kriminalomsorgen, jf. St.prp. nr. 1 (2005-2006) s. 81. Riksadvokaten har foreslått at hele fullbyrdelsesprosessen overføres til kriminalomsorgen, jf høringsuttalelse av 13. februar 2007 (s. 2-3), som vedlegges i kopi. Justisdepartementet arbeider nå med forslag til nye regler. Selv om det ennå ikke er klart hvordan regelverket blir utformet, er det på det rene at det vil bli vesentlige endringer. Når dette er situasjonen viker riksadvokaten tilbake for i regi av påtalemyndigheten å sette i verk arbeid med et sentralt register for ufullbyrdede dommer slik ombudsmannen er inne på. Riksadvokaten har imidlertid oversendt ombudsmannens uttalelse til departementet slik vedlagte kopi av brev av i dag viser.»
Etter dette fant jeg å kunne la spørsmålet om politiets og påtalemyndighetens rutiner i forbindelse med fullbyrding av dommer bero i denne omgang. Jeg forutsatte imidlertid at Justis- og politidepartementet i forbindelse med sitt pågående arbeid ville ta tilbørlig hensyn til behovet for å etablere gode rutiner og systemer for å sørge for at rettskraftige dommer raskt blir besluttet fullbyrdet og at dommer ikke blir glemt fullbyrdet.