I perioden 2000 til 2004 betalte A i alt kr 94556 for mye i vederlag for sitt opphold på et sykehjem i Trondheim kommune. Ifølge kommunen skyldtes feilberegningen at kommunen hadde oversett at A satt i uskiftet bo, til tross for at det var krysset av for dette i oversikten over inntektsforhold som ble utfylt da oppholdet på sykehjemmet tok til. Det ble dermed lagt for høy renteinntekt til grunn ved vederlagsfastsettelsen. Beløpet ble tilbakebetalt av kommunen, men det ble ikke gitt noen form for rentekompensasjon.
I august 2005 fremsatte B, som hjelpeverge for sin mor, krav om at kommunen også dekket morens rentetap i perioden, av ham beregnet til kr 12709 med utgangspunkt i rentesatser benyttet av overformynderiet i de aktuelle årene. Rentekravet ble i første omgang avvist av kommunen under henvisning til at det ikke var praksis i kommunen å etterbetale renter der det er innbetalt for mye vederlag. I oktober 2005 tok kommunen likevel kravet delvis til følge, og renter beregnet til kr 4380 ble utbetalt. Kommunen beregnet rentene isolert for hvert enkelt år og tok ikke hensyn til at avsavnstapet for store deler av beløpet knyttet seg til perioder på mer enn ett år.
B påklaget kommunens renteberegning til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, og krevde at differansen på kr 8329 kroner mellom kommunens og hans egen renteberegning ble utbetalt. I desember 2005 foretok kommunen en ny beregning basert på nye rentesatser og ytterligere kr 771 ble utbetalt i rentekompensasjon. Det ble fortsatt beregnet rente isolert for hvert enkelt år.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag la ved sin behandling av saken til grunn at fylkesmannens kompetanse i en klagesak som den foreliggende er begrenset til å gjelde enkeltvedtak om fastsetting av vederlag. Det ble bemerket at dette tilfellet måtte anses som en erstatningstvist mellom kommunen og beboeren, noe som ble ansett å ligge utenfor fylkesmannens kompetanse. I kraft av sin tilsynsmyndighet fant fylkesmannen likevel grunn til å komme med noen bemerkninger til saken i brev 10. april 2006 til kommunen.
Fylkesmannen la til grunn at kommunen hadde akseptert renteplikt gjennom den rentekompensasjonen som allerede var gitt, men at klageren og kommunen hadde anvendt to ulike måter å beregne rentetapet på. Mens kommunen bare beregnet rentetap for ett år for hvert av årene det var innbetalt for mye vederlag, krevde klageren å få erstattet rentetapet for hvert år frem til utbetalingsdato. Fylkesmannen uttalte videre:
«Så lenge kommunen over flere år har tilbakeholdt for høye vederlagsbeløp, er det vanskelig å se at rentetapet kan være kompensert når rentetapet begrenses til ett år. Beboer vil ha tapt renteinntekt i mer enn ett år når kommunen over flere år har tilbakeholdt for mye betalt vederlag.
I henhold til dette fremstår klagers renteberegning som den mest korrekte i forhold til sannsynlig tap, og kommunen anmodes pånytt å vurdere rentekravet i lys av de her gitte merknader. Etter fylkesmannens vurdering fremstår det rimelig og riktig å etterkomme klagers krav på renter.»
I brev 6. juli 2006 bemerket B at kommunen ikke hadde foretatt seg noe for å følge opp fylkesmannens anmodning og han fastholdt rentekravet, som nå var på kr 7558. I kommunens svar 25. september 2006 ble Bs brev forstått som et krav om renter av tilbakebetaling av for mye innebetalt vederlag i 2005. B påpekte i brev 4. oktober 2006 til kommunen at henvendelsen ikke gjaldt avregningen for 2005, som han ikke hadde noe å innvende mot, men derimot renteberegningen for årene 2000 til 2004. I kommunens svar til ham 10. november 2006 ble henvendelsen likevel fortsatt forstått å gjelde avregningen fra 2005, og det fremgikk at kommunen hadde besluttet å gi rentekompensasjon for dette året, «[i] håp om å få denne saken avsluttet».
I desember 2006 klaget B til ombudsmannen på vegne av sin mor over Trondheim kommunes beregning av renter i forbindelse med tilbakebetalingen. B anførte at moren ikke ville få sitt tap dekket dersom den beregningsmåten som kommunen så langt hadde anvendt ble lagt til grunn.
Det ble herfra besluttet å undersøke saken nærmere. I brev 16. februar 2007 til Trondheim kommune ble det pekt på at fylkesmannen, til tross for at det ikke ble ansett å foreligge noen instruksjonsmyndighet overfor kommunen på dette området, hadde gitt uttrykk for at det fremsto som riktig å etterkomme klagerens krav på renter og anmodet kommunen om å «vurdere rentespørsmålet på nytt ut fra sin erstatningsrettslige plikt til å dekke sannsynliggjort tap». Kommunen ble bedt om å redegjøre for hvorfor fylkesmannens anmodning om en ny vurdering av renteberegningen for perioden 2000 til 2004 ikke var fulgt opp. Videre ble kommunen bedt om å gi en nærmere begrunnelse for hvorfor det ved tilbakebetalingen av for mye innbetalt vederlag bare var beregnet rente for ett enkelt år og ikke for hvert år fra innbetalingsåret og frem til tilbakebetalingstidspunktet.
Det ble pekt på at kommunen tidligere synes å ha akseptert renteplikt overfor klageren i den foreliggende saken, men at det likevel i brev 25. september 2006 var vist til at det ikke forelå en rettslig plikt til å betale rente ved tilbakebetaling av for mye betalt vederlag. Kommunen ble bedt om å opplyse om sistnevnte uttalelse i første rekke var ment å gjelde den tilbakebetaling som regelmessig vil kunne skje etter at ligningsopplysningene for foregående år foreligger. I denne forbindelse ble kommunen bedt om å redegjøre for sitt syn på Statens helsetilsyns uttalelser i rundskriv IK-25/96 om at beboere bør ha krav på renter av beløp som kommunen tilbakebetaler på grunn av at vederlaget opprinnelig ble satt for høyt, og rundskrivets anbefaling om at slik rente bør fastsettes på samme måte som ved tilbakebetaling av for mye innbetalt skatt. Dersom kommunens uttalelser var å forstå slik at kommunen bestred plikten til å betale rente av det tilbakebetalte beløpet for perioden 2000 til 2004, ble det bedt om en nærmere begrunnelse for dette standpunktet.
I kommunenes svar 3. mai 2007 het det bl.a. følgende:
«Vi har vurdert saken på nytt.
Vi fastholder at det i de tilfeller det foretas korreksjon av egenandel basert på endring i inntekter ikke skal foretas renteberegning. Det er imidlertid ikke det denne saken dreier seg om. I denne saken har kommunen oversett en opplysning i mottatt dokumentasjon, noe som har ført til feil beregning av egenandel over flere år.
Det er i denne sammenheng ikke urimelig at alminnelige erstatningsrettslige prinsipper legges til grunn for den rentekompensasjon som skal utbetales. Dette har vi allerede akseptert gjennom den utbetaling av rentekompensasjon som er foretatt.»
Kommunen ga deretter en oversikt over sin nye renteberegning. I denne var rente beregnet ikke bare for hvert enkelt år, men for hvert år fra innbetalingsåret og frem til tilbakebetalingstidspunktet. Totalsummen avvek noe fra klagerens tidligere beregning, og dette begrunnet kommunen på følgende måte:
«Siden betaling er skjedd ved månedlige trekk gjennom året vil det ikke bli riktig å foreta renteberegning på hele beløpet for hele året slik som B har gjort i sin beregning. Vi har beregnet rente basert på gjennomsnittlig saldo i året. På denne måten gir renteberegningen et mer riktig uttrykk for det rentebeløp som ville ha blitt godskrevet brukerens konto dersom egenandelen var riktig fastsatt.»
Videre opplyste kommunen:
«I eget brev til A v/B har vi i dag i samsvar med det som er beskrevet ovenfor tilbudt en rentekompensasjon på kr 4636 med tillegg av kr 780 i renter beregnet etter de bestemmelser og rentesatser som følger av forsinkelsesrenteloven §2 for perioden 1.9.2005 – 31.5.2007, totalt 5416,-.»
I brev hit opplyste B at han hadde «full tillit» til at kommunens siste renteberegning var riktig utført og at det således var helt i orden at beløpet ble utbetalt til hans mors konto. Dette meddelte han senere også i brev til kommunen.
B kom senere med enkelte merknader til kommunens svar. Han uttrykte glede over at sakens økonomiske side syntes å ha ordnet seg, og presiserte at det for ham var «et prinsipp at feil utført av saksbehandler ikke skal føre til økonomisk tap for den vanlige borger, i denne sak min mor som er minstepensjonist». Det het videre at han hadde reagert «sterkt på at saksbehandler avslo renter pga. praksis i samme brev som kommunen vedgikk at de hadde begått en saksbehandlerfeil».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg blant annet:
«Kommunens saksbehandling av rentespørsmålet
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag la i sin uttalelse 10. april 2006 til grunn at kommunen gjennom de foretatte renteutbetalingene i dette tilfellet hadde akseptert renteplikt. Om størrelsen på rentebeløpet het det videre at klagerens renteberegning fremsto som den mest korrekte i forhold til sannsynlig tap. Fylkesmannen konkluderte med å anmode kommunen om å «vurdere rentekravet på nytt ut fra sin erstatningsrettlige plikt til å dekke sannsynliggjort tap».
Kommunen burde her av eget tiltak ha foretatt en ny vurdering av renteberegningen for perioden 2000 til 2004 på bakgrunn av fylkesmannens uttalelse. Beboere i institusjon vil ofte være mennesker med nedsatt kapasitet til å følge opp egen økonomi, og det er viktig at kommunen sørger for betryggende oppfølging av slike saker, særlig der fylkesmannen har hatt innvendinger mot kommunens behandling. Bs etterlysning i brev 6. juli 2006 ga kommunen en ny oppfordring til å ta tak i saken, men heller ikke etter dette ble det foretatt en ny vurdering av rentekravet fra kommunens side. I brevet hit er det ikke gitt noe svar på spørsmålet om hvorfor dette ikke ble gjort. Kommunens saksbehandling ivaretok her ikke den svake parts interesser på en forsvarlig måte.
Bs etterlysning av oppfølging av fylkesmannens uttalelse ble av kommunen forstått som et krav om renter av beløpet som skulle tilbakebetales i forbindelse med at det også i 2005 var innbetalt for mye i vederlag, jf. kommunens brev 25. september 2006. Ut fra innholdet i Bs brev gir det grunn til betydelig undring at kommunen kunne forstå brevet slik. At kommunen fastholdt denne forståelsen til tross for at B i nytt brev presiserte at henvendelsen ikke gjaldt tilbakebetalingen for 2005, fremstår som uforståelig. Kommunens saksbehandling er heller ikke på dette punkt tillitvekkende og må antas ha ført til betydelig økt frustrasjon for B.
Retten til rentekompensasjon ved tilbakebetaling av vederlag
Plikten til å betale vederlag for opphold på bl.a. sykehjem følger av kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 §2-3 annet ledd. Nærmere bestemmelser er gitt i forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. 26. april 1995 nr. 392. Det følger av forskriften §3 sjette ledd at det skal skje et etteroppgjør hvis skatteoppgjøret for foregående år viser at det ikke er beregnet riktig vederlag. Dersom etteroppgjøret viser at beboeren har betalt for mye, plikter kommunen å tilbakebetale det overskytende. Også i andre tilfeller der det viser seg at beboeren har betalt for mye vil kommunen normalt ha tilbakebetalingsplikt.
Tradisjonell lære etter norsk rett har vært at renter bare kan kreves dersom det foreligger særskilt rettsgrunnlag. Forskriften oppstiller ingen generell plikt for kommunen til å betale renter ved tilbakebetaling av for mye innbetalt vederlag. Jeg tar ikke stilling til om beboeren har et rettslig krav på rente ved tilbakebetaling som foretas i forbindelse med de etterberegninger som kontinuerlig må foretas når foregående års ligningsopplysninger foreligger. Erstatningsplikt for rentetap inntrer imidlertid dersom det er utvist uaktsomhet ved at det er innkrevd for høyt vederlag. Kommunens erkjennelse av ansvar for renter i den foreliggende saken bygger på en slik erstatningsrettslig synsvinkel.
Kommunen har gjentatte ganger understreket og fastholdt at den ikke anser det for å foreligge en generell renteplikt ved tilbakebetalinger som foretas i forbindelse med korreksjon av egenandel basert på endring i inntekter. Den foreliggende saken gir ikke direkte foranledning til å gå nærmere inn på dette. Det er likevel grunn til å fremheve Statens helsetilsyns tolkningsuttalelse i rundskriv IK-25/96 til forskriften, etter delegert myndighet fra Sosial- og helsedepartementet, der det heter:
«Helsetilsynet mener at beboeren har krav på rente på beløp som kommunen tilbakebetaler på grunn av at vederlaget opprinnelig ble satt for høyt. Renten bør være den samme som ved tilbakebetaling av for mye innbetalt skatt.»
Uttalelsen er ikke begrenset til de tilfellene der kommunen selv er ansvarlig for de omstendighetene som leder til tilbakebetaling, for eksempel fordi den har oversett opplysninger. Fylkesmannen uttaler i brev 10. april 2006 til kommunen at uttalelsen i rundskrivet er «en anbefaling, og kommunene er ikke rettslig forpliktet til å følge dette». Det er likevel grunn til å peke på at Statens helsetilsyns tolkningsuttalelser på dette området er ment å skulle tillegges vekt bl.a. med tanke på å sørge for ensartet praksis, og at tilsynet i rundskrivet går langt i å konstatere en rett til rente av tilbakebetalingsbeløp.
Kommunens renteberegning
Etter at kommunen aksepterte at den hadde plikt til å betale rentekompensasjon i forbindelse med tilbakebetalingen, ble det høsten 2005 foretatt to renteberegninger. Disse hadde til felles at det bare ble beregnet ett års rente for hvert av årene i perioden 2000 til 2004. Dette vil ikke være en riktig betraktningsmåte så lenge hensikten er å kompensere klagerens avsavnstap. I slike tilfeller må det beregnes rente for hele perioden frem til tilbakebetalingstidspunktet. Det fremstår som uklart hvilke betraktninger som har ligget til grunn for de første utregningene fra kommunens side.
I den utregningen som kommunen har redegjort for i brevet hit 3. mai 2007 er det beregnet rente fra de respektive innbetalingstidspunktene (gjennomsnittlig saldo) til tilbakebetalingstidspunktet. Det er også beregnet rentesrente ved at rentesaldo for foregående år er lagt til inngående saldo for påfølgende år.
Den rentetapserstatningen som kommunen nå har kommet frem til er akseptert av klageren. Jeg finner på bakgrunn av dette ikke grunn til å gå nærmere inn på enkeltelementene i beregningen.»