Advokatfirmaet A hadde brakt en erstatningssak mot staten v/daværende Moderniseringsdepartementet inn for tingretten. Saken gjaldt krav om dekning av advokatutgifter i forbindelse med en tidligere sak for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Prosessfullmektig for staten i erstatningssaken var en advokat i advokatfirmaet B. Kort tid før hovedforhandlingen ble det inngått forlik mellom partene, og forliket omfattet partenes saksomkostninger. Partenes begjæring om heving av saken ble tatt til følge ved tingrettens kjennelse.
Advokatfirmaet A ba Fornyings- og administrasjonsdepartementet om innsyn i alle dokumenter vedrørende statens kostnader til prosessfullmektigen i erstatningssaken. Departementet avslo innsynskravet, og viste blant annet til at de etterspurte dokumentene gjaldt en sak som var behandlet etter rettspleielovene, slik at offentlighetsloven ikke fikk anvendelse.
Advokatfirmaet A brakte saken inn for ombudsmannen, og anførte at departementets avslag var i strid med offentlighetsloven og prinsippet om meroffentlighet. Det ble særlig vist til viktigheten av at «statens tids- og kostnadsbruk ikke unndras offentlighet». Det ble videre fremholdt at departementet ikke hadde noe rettslig grunnlag for å unnta de aktuelle dokumentene.
Ombudsmannen ba Fornyings- og administrasjonsdepartementet om å redegjøre nærmere for standpunktet om at offentlighetsloven ikke kom til anvendelse i saken. Det ble i denne sammenheng spurt om på hvilken måte de etterspurte dokumentene kunne anses å være dokumenter i erstatningssaken som stod for tingretten.
I redegjørelsen til ombudsmannen fremholdt departementet at advokatfirmaet A ikke var part i saken mellom Fornyings- og administrasjonsdepartementet og advokaten i advokatfirmaet B, slik at partsinnsyn etter forvaltningsloven ikke var aktuelt. I forhold til offentlighetslovens anvendelse på dokumentene, opplyste departementet at behandlingen av erstatningssaken for tingretten var omfattet av unntaket i offentlighetsloven §1 tredje ledd, og at denne avgrensningen også omfattet oversikt over antall timer og honorar til statens prosessfullmektig. Departementet påpekte videre at det ble oppnådd forlik og at partene var enige om å anse saken som endelig avgjort.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 63 gjelder for «den virksomhet som drives av forvaltningsorganer», jf. §1 første ledd. Hovedregelen er at innsynsretten omfatter samtlige dokumenter til og fra et forvaltningsorgan, så langt det er tale om «saksdokumenter». De aktuelle dokumentene i denne saken, fakturaer m.v. fra advokatfirmaet B, må isolert sett anses som «saksdokumenter» i offentlighetslovens forstand. Spørsmålet er om det foreligger lovhjemmel for at offentlighetsloven likevel ikke skal gjelde for dokumentene. Det relevante lovgrunnlaget er offentlighetsloven §1 tredje ledd, som avgrenser offentlighetslovens anvendelsesområde mot «saker som behandles etter rettspleielovene».
Virkningen av denne unntaksbestemmelsen er at offentlighetsloven står tilbake for reglene om offentlighet og dokumentinnsyn i visse nærmere angitte særlover. Bakgrunnen for dette er først og fremst at reglene i særlovene er utformet etter en nøye avveining av de motstridende hensyn som gjør seg gjeldende på de respektive områdene. Formålet har ikke nødvendigvis vært å avskjære adgangen til innsyn, men å sørge for at spørsmål om innsyn i rettssaksdokumenter behandles etter de regler som gjelder i den aktuelle prosesslovgivningen. Det følger imidlertid direkte av ordlyden i offentlighetsloven §1 tredje ledd at dokumentet det bes om innsyn i må «behandles» etter en av rettspleielovene for at innsyn etter offentlighetsloven kan avskjæres. Det aktuelle dokumentet må med andre ord ha en tilknytning til saken på en slik måte at det omfattes av reglene om dokumentoffentlighet i vedkommende rettspleielov, i dette tilfellet bestemmelsene i tvistemålsloven §135.
Hva som nærmere ligger i unntaket i offentlighetsloven §1 tredje ledd er blant annet beskrevet slik i forarbeidene:
«Det følger av utkastets annet ledd at offentlighetsloven ikke vil gjelde rettssaksdokumenter. Dette vil gjelde enten de befinner seg hos domstolene eller de befinner seg i forvaltningen. Dette vil si at stevninger, pålegg om tilsvar og prosesskriv m/vedlegg som sendes et forvaltningsorgan i forbindelse med en rettssak, kan unntas fra offentlighet.» (Ot.prp. nr. 4 (1981-1982))
Saken som ble brakt inn for behandling ved tingretten, gjaldt et erstatningskrav mot staten v/Moderniseringsdepartementet. Saken ble forlikt, og den ble hevet ved rettslig kjennelse før hovedforhandlingen. Det var enighet mellom partene om saksomkostningsspørsmålet. Jeg legger til grunn at de aktuelle dokumentene som det er bedt om innsyn i, gjelder timelister, fakturaer og lignende fra advokatfirmaet B, innsendt til departementet i forbindelse med krav om økonomisk oppgjør for prosessfullmektigoppdraget. Verken avtalen mellom staten og advokatfirmaet B om prosessfullmektigoppdraget, eller de konkrete salærkravene fra advokaten, var gjenstand for tingrettens behandling. Slik saken er opplyst, kan jeg derfor ikke se at de etterspurte dokumentene var en del av «rettssaksdokumentene» som eventuelt kunne ha vært gjenstand for krav om dokumentinnsyn etter tvistemålsloven §135. Fakturaene m.v. må derfor anses omfattet av offentlighetslovens virkeområde.
Konklusjon:
Departementet hadde ikke adgang til å avvise Advokatfirmaet As anmodning om innsyn under henvisning til bestemmelsen i offentlighetsloven §1 tredje ledd. Departementet må behandle innsynskravet på nytt etter de relevante bestemmelsene i offentlighetsloven. Min undersøkelse har vært begrenset til spørsmålet om offentlighetslovens anvendelse for de aktuelle dokumentene. I første omgang er det opp til departementet å ta stilling til om dokumentene kan og bør unntas fra offentlighet.
Departementet bes om å prioritere behandlingen av denne saken, og holde meg orientert om utfallet.»
Departementet behandlet saken på nytt og ga advokatfirmaet innsyn i de aktuelle dokumentene.