A klaget over at Reindriftsforvaltningen, og senere Landbruks- og matdepartementet, hadde avslått en anmodning om overføring av driftsenhet fra Bs dødsbo til henne.
Saken hadde også tidligere vært brakt inn for Sivilombudsmannen. A henvendte seg til ombudsmannen første gang i 2005, og viste blant annet til dom avsagt av Indre Finnmark tingrett 24. juni 2005 som hun mente var analog med hennes sak. I avsluttende brev herfra ble det blant annet vist til at den nevnte dommen var påanket, og dermed ikke rettskraftig, og at ombudsmannen ikke kunne hjelpe henne slik saken sto. Rettssaken ble deretter behandlet i hhv. Hålogaland lagmannsrett og Høyesterett. Etter at Høyesterett hadde avsagt dom i ankesaken 8. november 2006, ba A reindriftsmyndighetene vurdere hennes sak på bakgrunn av Høyesteretts dom. Reindriftssjefen, og senere Reindriftsstyret, «avviste» begjæringen. A brakte deretter saken inn for ombudsmannen. Under henvisning til at Reindriftsforvaltningen hadde oversendt saken til Landbruks- og matdepartementet for behandling, ble henvendelsen ikke tatt under behandling her.
Departementet sluttet seg til Reindriftsstyrets vurdering og meddelte i brev til klageren at det ikke kunne se at Høyesteretts dom «skulle tilsi» at saken ble «gjenstand for en fornyet behandling». A brakte da saken på nytt inn for ombudsmannen.
Reindriftsstyret la under behandlingen av saken til grunn at det fremsto som klart at arvingen etter B ikke lenger hadde i behold sin rett til driftsenhet den gang Reindriftsstyret behandlet saken første gang i 2004. Det ble vist til at dødsboet i 1992/1993 fikk en frist til 1. april 1994 med å bestemme driftsenhetens fremtid, og at reindriftsagronomen mottok melding først 7. februar 2003 om at A hadde overtatt driftsenheten. Fristen var oversittet med ni år, og dette faktum måtte etter Reindriftsstyrets mening «åpenbart» føre til at retten til å ta opp driften igjen uten områdestyrets samtykke var bortfalt. Det het deretter: «Dommen i Høyesterett fra 2006 endrer ikke forutsetningene for Reindriftsstyrets vedtak.» Reindriftsstyret konkluderte med å fastholde «Reindriftssjefens avvisning 16. mai 2007 av klagers anmodning om fornyet behandling».
Idet departementets begrunnelse og henvisning til Høyesteretts dom fra 2006 syntes (svært) knapp, ble det herfra funnet grunn til å undersøke saken nærmere. I brev til departementet ble det bl.a. vist til klagerens anførsler om at hennes sak var analog med saken Høyesterett tok stilling til i 2006, og at denne dommen endret «rettstilstanden når det gjelder spørsmålet om godkjennelse av driftsenheter».
Det ble herfra fremholdt at det var vanskelig å se i hvilken grad Reindriftsforvaltningen eller departementet hadde foretatt en nærmere vurdering av As sak i forhold til de prinsipper Høyesterett hadde knesatt. Departementet ble derfor bedt om å begrunne sitt standpunkt i saken nærmere. Det ble spesielt vist til kravet om klar lovhjemmel og om de fristene som ble satt i forhold til dødsboet da kunne tillegges avgjørende vekt. Også den omstendighet at grunnlaget for retten var «alders tid bruk», og at retten er knyttet til familien og ikke bare den enkelte, ble bedt kommentert. Videre ble det stilt spørsmål om hvilken betydning dette rettsgrunnlaget hadde for tidsperspektivet, dvs. betydningen av at driften hadde ligget nede en tid. Departementet ble avslutningsvis oppfordret til å redegjøre for de forvaltningsmessige utfordringer problemstillingen ovenfor stilte, og da særlig i forhold til behovet for forutberegnelighet og å kunne styre effektivt for å nå lovens formål om en bærekraftig utnytting av ressursene.
Departementet viste i sitt svarbrev til at ordninger med driftsenhet ble innført gjennom reindriftsloven 9. juni 1978 nr. 49, og at krav om offentlig samtykke i § 4 hadde sin bakgrunn i et ønske om å regulere tilgangen til reindriftsnæringen. Det ble fremhevet at det var viktig å skille mellom posisjonen som reindriftsberettiget og adgangen til å inneha driftsenhet. Etter departementets syn forelå det ingen rett for slektninger til å ha rein i annens driftsenhet. Det var det opp til driftenhetsinnehaveren å bestemme. I den nye reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 § 10 annet ledd er dette utrykkelig fastslått for siidaandeler. Det ble påpekt at retten til å få overført driftsenhet er en særordning for familiemedlemmer i forhold til andre reindriftsutøvere.
Departementet viste videre til at retten til reindrift er en kollektiv rett som bygger på alders tids bruk. Slik rettspraksis har utviklet seg, innebærer dette at det innenfor det samiske reinbeiteområde skal «legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite med mindre annet følger av særlige rettsforhold». Dette kan ha resultert i at bestemte grupper innen reindriften kan ha etablert mer eksklusive rettigheter til bestemte arealer. Departementet hadde imidlertid vanskelig for å se «hvordan alders tids bruk på en avgjørende måte kommer inn i driftsenhetssammenheng, og dessuten helt forstå Høyesteretts uttalelser i punkt 42 om at også den enkelte innehaveren av driftsenheten som oftest har utøvd bruk fra gammelt».
Det ble deretter vist til at forvaltningen i årene 1992-1994 hadde tatt konkrete skritt for å få en nærmere avklaring av driftsenhetens fremtid, og at det ikke var gitt noen tilbakemelding fra klagers side på disse henvendelsene. Klagers manglende respons etterlot inntrykk av at «reindriften var avviklet».
Etter departementets oppfatning sto man her overfor en nyetablering i 2003, og bestemmelsen i lovens § 4 første ledd annet punktum kunne ikke gis en slik rekkevidde at den undergravde de hensyn som lå bak samtykkeregelen i første punktum. For øvrig kunne departementet ikke se at et avslag ville «svekke samisk kultur, eller komme i konflikt med Grunnloven § 110 eller folkerettens regler om urfolk og minoriteter».
Avslutningsvis oppsummerte departementet med at forvaltningens gjentatte henvendelser, klagers rolle, tidsaspektet og de hensyn reglene i § 4 første ledd skulle ivareta, tilsa et annet resultat enn Høyesteretts standpunkt i dommen inntatt i Rt. 2006 s. 1382. Det ble videre vist til § 16 fjerde ledd i den nye reindriftsloven som krever at avvikling av siidaandel skal skje ved områdestyrets vedtak. Denne bestemmelsen viste ifølge departementet at lovgiver har forutsatt at siidaandel kan avvikles uten at det reiser problemstillinger i forhold til alders tids bruk eller ekspropriasjonsrettslige spørsmål.
Klageren kommenterte deretter departementets anførsler og la frem dokumentasjon som skulle vise at Reindriftsforvaltningen hadde «vært fullstendig klar over eksistensen av driftsenheten», herunder at myndighetene ved tildeling av driftstilskudd i flere år hadde akseptert dødsboet som driftsenhet. Avslutningsvis ble det fremholdt:
«Når departementet har den oppfatning at den nye reindriftsloven åpner adgang for at en siidaandel kan avvikles ”uten at dette reiser problemstillinger i forhold til alders tids bruk eller ekspropriasjonsrettslige spørsmål”, viser det en manglende forståelse for at myndighetene må respektere opparbeidede privatrettslige rettigheter, som bl.a. er beskyttet gjennom grunnloven og folkeretten.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Rettslige utgangspunkter
1.1
Utøvelse av reindrift er en bærebjelke i den samiske kultur og nyter derfor et særskilt vern etter både norsk og internasjonal lov. Sentrale bestemmelser er Grl. § 110 a, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (særlig art. 27), ILO-konvensjon nr. 169 og FNs rasediskrimineringskonvensjon 21. desember 1965. FN-konvensjonen er gjort direkte gjeldende som norsk lov ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30. Sivilombudsmannen har i flere uttalelser omtalt de forpliktelser disse bestemmelsene pålegger norske myndigheter. I en uttalelse i ombudsmannssak 2007/62, inntatt i ombudsmannens årsmelding for 2007 s. 337 flg. (Smb-2007-90) fremhevet jeg særlig ILO-konvensjonen artikkel 4 som pålegger myndighetene å treffe «særlige tiltak» for «å sikre enkeltpersoner fra vedkommende folk og deres institusjoner, eiendom, arbeid, kultur og miljø», samt artikkel 8 som foreskriver at det ved anvendelsen av nasjonale lover og forskrifter skal tas «tilbørlig hensyn» tilfolkets «sedvaner og sedvanerett». Jeg understreket at konvensjonen må forstås slik at ikke bare urbefolkningen som gruppe nyter vern, men også det enkelte individ. I en uttalelse inntatt i årsmeldingen for 1996 s. 30 flg. (Somb-1996-1) fremholdt jeg blant annet at «saker som vedrører reindriftsnæringen må betraktes som en del av kjerneområdet til Grunnloven § 110 a».
1.2
Rettigheter knyttet til utøvelse av reindrift har vært tema for en rekke avgjørelser i Høyesterett, og det er ikke tvilsomt at utøvelsen av næringen har vern mot inngrep, se for eksempel Rt. 2000 s.1578 som gjaldt erstatning etter vassdragsregulering. Høyesterett har videre lagt til grunn at retten bygger på alders tids bruk, og er en rettighet for slekten, jf. plenumsdommen i Rt. 2001 s.769 og dommen fra 2006 som klageren har vist til (Rt. 2006 s.1382). Så vidt jeg kan se, har departementet lagt tilsvarende synspunkter til grunn. Dette gjelder både i saken her og i den redegjørelsen Landbruks- og matdepartementet ga i ombudsmannssak 2007/62. Saken gjaldt flytting av driftslei for rein, og departementet skrev blant annet:
«Foreligger det en tradisjonell flyttvei brukt gjennom generasjoner, vil situasjonen normalt være den at det er etablert en rett som nyter et vern på linje med andre rettigheter av privatrettslig karakter.» (Brev 13. mars 2007 – departementets ref. 200700300-/TKJ)
1.3
Det rettslige grunnlaget for reindriftens arealbruk er knyttet til alders tids bruk, jf. § 4 annet ledd i den nye reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 der det fremgår at det innenfor de samiske reinbeiteområdene skal legges til grunn at det foreligger reinbeite, med mindre annet følger av særlige rettsforhold. Retten til reindrift har vært omtalt som en kollektiv rett.
1.4
Selv om reindriften er beskyttet både i forhold til det samiske folk som gruppe, og det enkelte individ som utøver den, har næringen i en årrekke vært regulert gjennom ulike lover, forskrifter og avtaler. Formålet har dels vært å regulere forholdet reineierne imellom, dels forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser. Det har også vært viktig å etablere en reindriftsadministrasjon til å forvalte regelverket. Av særlig interesse i saken her er reindriftsloven av 9. juni 1974 nr. 49 § 4 første ledd første punktum. Det bestemmes der at den som vil begynne som selvstendig næringsdrivende i reindrift i reinbeiteområde, må ha samtykke fra områdestyret gjennom registrering av driftsenhet. Ordningen med at all tamrein må tilhøre en driftsenhet, kom inn i loven i 1978, og er innført ut fra ønsket om å regulere tilgangen til reindriftsnæringen, jf. NOU 2001:35 side 60 der det bl.a. fremgår at man ønsket å begrense adgangen til yrket. Reguleringen ble ansett nødvendig for sikre at utøverne av reindrift fikk «trygge og gode økonomiske kår» (Ot.prp. nr. 9 (1976-77) s. 48), og ble ikke ansett å komme i konflikt med samenes rettigheter som urbefolkning. Noe annet er heller ikke hevdet i saken her.
1.5
I lovens § 4 første ledd annet punktum er det gjort et unntak fra kravet om samtykke dersom «driftsenheten udelt går over til ektefelle eller til noen som i rett nedstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken er beslektet med eieren eller eierens ektefelle, forutsatt at overtakeren fyller vilkårene i § 3». Bestemmelsen må ses i sammenheng med at den tidligere reindriftsloven av 1933 ga enhver flyttsame en ubetinget rett til å utøve reindrift. I Ot.prp. nr. 9 (1976-77), som lå til grunn for loven av 1978, er det på side 48 presisert at unntaket for familiemedlemmer vil dempe virkningen av kravet til samtykke som ble innført i første ledd. Det heter deretter:
«Ektefelle vil imidlertid uten videre kunne overta og fortsette reindriften med den udelte driftsenhet, og overføring av den udelte driftsenhet som ledd i vanlig generasjonsskifte til barn eller barnebarn og til søsken eller barn av søsken til eieren eller eierens ektefelle kan skje uten videre bare overtakeren fyller de generelle vilkårene om samisk avstamning m.v. som bestemt i § 3.»
Så vidt jeg kan se, innebærer dette at den som faller innenfor personkretsen i § 4 annet punktum, etter forholdene vil ha en ubetinget rett til å overta driftsenheten. Forutsetningen er at driftsenheten overtas udelt. Dersom innehaveren av driftsenheten går bort, må de etterlatte bli enige seg imellom om hvem som eventuelt skal fortsette driften. Retten kan med andre ord også gjøres gjeldende etter eierens død, og noe annet er heller ikke lagt til grunn i saken her.
1.6
Loven stiller ikke opp noen frist for ektefellen eller slektningene til å overta driftsenheten. Hvis innehaveren er i live og driver aktivt når overføringen skjer, antar jeg at dette ikke vil være noen aktuell problemstilling. Driftsenheten overtas da ganske enkelt fra det tidspunkt partene er enige om. Dersom innehaveren ikke lenger driver aktivt, kan imidlertid avgrensningsproblemer oppstå. Dels kan det spørres om innehaveren har lagt ned driften på en måte som binder ham selv og familien, slik at det av den grunn ikke lenger er noen enhet å overføre. Dels kan det reises spørsmål om den som ønsker å overta enheten, har mistet retten gjennom passivitet eller på andre måter. Høyesterettsdommen fra 2006 berører særlig den første av disse problemstillingene.
2. Reindriftsstyrets og departementets vedtak og begrunnelse
2.1
Reindriftsstyret har i denne saken lagt til grunn at driftsenheten ikke var holdt ved like, og at det derfor ikke var noen driftsenhet å overføre. Det var derfor tale om en nyetablering som krevde samtykke. Også departementet synes i vedtaket 22. juni 2005 å bygge på en slik oppfatning, men understreket samtidig:
«Loven gir ikke klar anvisning på hva som skal til for at en driftsenhet skal anses opphørt. Ved dødsboskifte må arvingene gis tid til å områ seg før de nødvendige beslutninger tas. Det må i slike overgangsfaser etter omstendighetene aksepteres at driftsenheten har få eller ingen rein.»
Departementet valgte imidlertid ikke å gå nærmere inn på denne problemstillingen med den begrunnelse at driftsenheten «i alle tilfeller nå reelt sett» måtte anses bortfalt. Deretter viste departementet til at Reindriftsforvaltningen i brev 1992, 1993 og 1994 hadde orientert dødsboet om «hvilke skritt som måtte tas dersom driftsenheten skulle opprettholdes», og at boet ikke ga noen tilbakemelding.
2.2
Det departementet anfører om at arvingene må gis tid til å områ seg, og at det da må aksepteres at driftsenheten en periode er uten rein, er jeg ubetinget enig i. Saken her har i så måte likheter med den saken som var oppe for Høyesterett i 2006 (Rt. 2006 s. 1382). Reinflokken hadde der ligget nede i flere år. Reindriftsstyret la til grunn at driftsenheten av den grunn ikke lenger hadde noe innhold, og måtte anses som «faktisk avviklet». Høyesterett var ikke enig i dette. Førstvoterende viste blant annet til at grunnen til overføringen var sykdom, og at man måtte «være varsam» med å trekke slutninger fra den omstendighet at innehaveren hadde slaktet dyrene og deretter ikke hadde drift.
2.3
Departementets begrunnelse for ikke å gå nærmere inn på problemstillingen, har jeg derimot vanskelig for å forstå. Ut fra de dokumentene jeg har fått oversendt, ble det sendt ett brev i hvert av årene 1992, 1993 og 1994. Det første brevet er adressert til C som bes kontakte de øvrige arvingene i dødsboet for deretter å formidle «om ønsket om å beholde driftsenheten er til stede eller ikke». Deretter heter det:
«Om det ikke melder seg inntresse vd. forannevnte vil driftsenheten måtte slettes.»
Det neste brevet er stilet til A, og det vises blant annet til driveplikten, og til at melding ikke er sendt de siste årene. Det opplyses også om at «områdestyret kan frata retten til driftsenhet i medhold av lov om reindrift § 4. 5 ledd». Brevet er nærmest beskrivende i sin form. Det siste brevet til A er skrevet på samisk, uten at jeg har hatt tilgang til norsk oversettelse. Ingen av brevene synes å ha vært fulgt opp fra myndighetenes side på noen måte.
Etter mitt skjønn må det være tålelig klart at unnlatelsen av å svare i seg selv ikke gir grunnlag for å anse boet for å ha oppgitt retten til driftsenheten med bindende virkning for arvingene. Om man antar at boet i det hele tatt har en slik rett til å binde arvingene, må det i alle fall kreves at myndighetene sier utvetydig fra om at en unnlatelse anses å ha en slik virkning. Det bør i så fall settes en uttrykkelig frist, og dessuten sendes en bekreftelse om at enheten er slettet. I saken her har myndighetene ikke gjort dette, men snarere fortsatt korrespondansen. Det synes også å ha vært gitt driftstilskudd til driftsenheten så sent som i 1996, samtidig som enheten også etter dette er oppgitt i enkelte offentlige beretninger og planer. Jeg tilføyer at det ikke er opplyst i saken hvilken stilling hhv. C og A hadde i forhold til boet – dvs. om de kun var to av mange arvinger, eller om – og i hvilken grad – de representerte arvingene utad.
3. Kan manglende aktivitet gjennom mange år tilsi at driftsenheten må anses som avviklet – departementets vurdering av Høyesteretts dom fra 2006
3.1
Selv om unnlatelsen av å svare på brevene neppe alene kan føre til at driftsenheten må anses avviklet, kan det spørres om den manglende aktiviteten gjennom mange år må føre til at driftsenheten likevel ikke lenger kan anses å eksistere.
3.2
I den nevnte dommen fra 2006, som for øvrig var enstemmig, slo Høyesterett fast at «[n]oka uttrykkeleg forankring for at manglande aktivitet fører til bortfall av retten til driftseining, er det ikkje i lova». Høyesterett gikk deretter over til å behandle en anførsel fra staten om at innehaveren ikke hadde sendt inn årlige meldinger. Førstvoterende slo fast at det ikke går frem av loven at en slik unnlatelse fører til automatisk tap av retten til driftsenheten – tvert imot ga forskriften til loven hjemmel til å treffe vedtak om avvikling – en hjemmel som ikke var benyttet. Høyesterett behandlet videre statens henvisning til reindriftsloven § 20 tredje ledd om at driftsenhet i visse tilfeller kan ivaretas ved fullmektig, men at perioden er begrenset til to år. Deretter må eieren enten fortsette driften selv, overlate den til en annen for godt, eller avvikle den. Høyesterett karakteriserte regelen som «problematisk», og uttalte at den ikke passet for driftsenheter uten dyr. «Noko grunnlag for eit automatisk bortfall av driftseiningar utan dyr, kan eg ikkje sjå at reglane inneheld», konkluderte førstvoterende på dette punkt.
Avslutningsvis i dommen vurderte Høyesterett kravet til lovhjemmel, både etter interne norske rettskilder og etter Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 med tilleggsprotokoller. Retten viste til at saken gjaldt utøvelsen av en næring som var «kulturberande for den samiske kulturen» og mente de beste grunner talte for at det ble stilt krav om «klar lovhjemmel» for at retten til driftsenhet skulle gå tapt. De systemvurderinger som staten hadde vist til, kunne ikke være tilstrekkelige.
3.3
Departementet har i redegjørelsen hit vist til at Høyesteretts dom gjaldt en sak etter en ordning med omstillingslønn, som blant annet innebar at innehaveren stilte driftsenheten i bero i en periode. Jeg har merket meg dette, men slik jeg leser Høyesteretts premisser, er de formulert generelt, og knyttet direkte til bestemmelsene i reindriftsloven med forskrifter. I premiss 49 viser førstvoterende til at både lokal forvaltningspraksis og den sentrale ordningen med omstillingsstøtte bygger på at «manglande drift og meldingar i nokre år ikkje fører til bortfall av driftseining». De hensyn Høyesterett har gjort gjeldende, synes med andre ord å gjøre seg gjeldende også i saken her. I tillegg synes argumentasjonen fra reindriftsmyndighetenes side langt på vei å være likeartet i de to sakene. Således er også A, i tillegg til driftsoppholdet i seg selv, møtt med argumentet om at det ikke er sendt inn årlige meldinger. Til og med henvisningen til at loven kun tillater bruk av fullmektig i inntil to år, ble på et tidspunkt bruk mot henne. Det er da vanskelig å akseptere at departementet i brev til A 6. november 2007 uten noen nærmere begrunnelse kunne «slå fast» at dommen ikke tilsa at saken ble «gjenstand for en fornyet vurdering».
I redegjørelsen hit er standpunktet begrunnet noe nærmere, men uten at det fremgår at departementet har vurdert saken konkret i forhold til Høyesteretts regelforståelse. Det pekes på enkelte forskjeller mellom sakene, men uten at det i nevneverdig grad blir gått inn på hvilken relevans og vekt forskjellene kan antas å ha. Jeg må derfor be departementet gjøre dette nå i etterkant.
4. Avslutning – hver sak må vurderes konkret
For ordens skyld tilføyes at spørsmålet om A hadde rett til å overta driftsenheten etter onkelen, naturlig nok må avgjøres konkret ut fra omstendighetene i hennes sak. Selv om det er flere likheter med den saken som Høyesterett tok stilling til i 2006, er det også klare forskjeller. Det er derfor ikke gitt at resultatet bør bli det samme i de to sakene.
Dommen omhandler således overføring fra en onkel som på grunn av sykdom ikke kunne fortsette som reindriftsutøver til en nevø som hadde drevet med reindrift i hele sitt voksne liv, og som hadde søkt om egen driftsenhet siden 1987. Onkelen fikk avslag på søknad om avvikling av driftsenheten i 1998. De siste dyrene ble slaktet i 1999/2000, og 3. april 2003 varslet han om overføring av enheten til sin nevø. Det tok m.a.o. noe over 3 år fra reinsdyra ble slaktet/solgt til det ble varslet om overføring. As sak dreier seg derimot om overføring fra et dødsbo. Innehaveren av driftsenheten døde i februar 1989, og det tok ca. 9 år fra reindriftsforvaltningen ba om at melding ble sendt, til dette ble gjort i februar 2003. Alt før dette hadde arvingene hatt flere år på å bestemme seg.
Det må være opp til departementet å vurdere hvilken betydning forskjellene mellom sakene har. Jeg vil ikke ha noen mening om hva resultatet bør bli. Når jeg ber departementet se på saken på ny, er det fordi den begrunnelsen departementet har gitt til nå, etter mitt skjønn ikke er tilstrekkelig. Mangelen på begrunnelse kan tyde på at departementet ikke har foretatt de vurderinger som det plikter ut fra loven og den rettsoppfatning Høyesterett har uttalt.
Jeg ber om å bli orientert når departementet har avsluttet den fornyede behandlingen.
Undersøkelsen er etter dette avsluttet her.»
Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Landbruks- og matdepartementet saken på nytt. Departementet opprettholdt sitt tidligere standpunkt om at driftsenheten ikke kunne anses overført den avdødes niese. Det ble vist til at det gikk ca. 11 år fra reindriftsutøveren døde til Reindriftsforvaltningen mottok melding om overtakelse. Myndighetene sendte dessuten i perioden 1992-94 flere brev som måtte forstås slik at en unnlatelse av å gi melding om hvem av arvingene som skulle overta driftsenheten, ville innebære at enheten måtte slettes. Departementet påpekte også at det var først i 2001 at dødsboet selv begynte å utvise aktivitet gjennom søknad om rovvilterstatning og melding om driftsenhet, og at dødsboet derfor gjennom passivitet/konkludent atferd før dette tidspunktet måtte sies å ha sagt fra seg driftsenheten.