A eier gården X og et jaktvald i Åmot kommune. A søkte kommunen om fellingstillatelse for storvilt (elg) for jaktsesongen 2006.
Åmot kommune ga tillatelse til felling av fem kalver og to okser. A påklaget vedtaket til kommunen. Han mente at han var tildelt for liten og feil sammensatt kvote.
Kommunen ved hovedutvalget for landbruk og miljø behandlet klagen, og antall fellingstillatelser ble opprettholdt.
Fylkesmannen i Hedmark stadfestet Åmot kommunes vedtak om tildeling av fellingstillatelser/kvote til jaktvaldet for jakt på elg for sesongen 2006.
Jaktvaldet har et såkalt tellende areal på 24 427 dekar. Gjeldende minsteareal per elg for området er 2500 dekar, noe som i utgangspunktet skulle gi et forhold på 9,8 og rett til en kvote på ni dyr etter hjorteviltforskriften § 15. Åmot kommune fravek imidlertid minstearealet og la til grunn en tildeling som tilsvarte avskytingen i tilgrensende områder med 3199 dekar bak hver tildelt elg. Kommunens avgjørelse om å fravike minstearealet medførte at jaktvaldet fikk tildelt syv dyr. Fra kommunens begrunnelse i klagebehandlingen siteres:
«Gjennomsnittlig minsteareal i … Viltstellområde er 3222 dekar. Av hensyn til likeverdig behandling velger kommunen, ved beregning av elgkvote til enkeltstående vald, å ha et minsteareal, som er cirka like stort som viltstellområdene rundt. Åmot kommune har valgt 3199 dekar. Hvis man på de eiendommer som er godkjent som egne vald brukte 2500 dekar som minsteareal, ville disse vald få urettmessige fordeler ved å stå alene.»
Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak, herunder begrunnelse, men med en presisering av at avviket fra minstearealet skulle vært hjemlet i hjorteviltforskriften § 6 (30. november 2001 nr. 1363). Bestemmelsens første ledd lyder:
«Kommunen kan ved tildeling av fellingstillatelser fravike minstearealet for jakt på elg, hjort og rådyr med inntil 50%. Vedtak om fravik fra minstearealet er et enkeltvedtak og kan gjøres for særskilde vald og for et begrenset tidsrom. Vedtaket skal være begrunnet med ulikheter i viltartens levevilkår i kommunen, bestandens størrelse og utvikling, den skade viltet volder eller andre ekstraordinære forhold.»
Klagen til ombudsmannen og undersøkelsene herfra
As advokat klaget til ombudsmannen. Han anførte at den ovenfor siterte bestemmelsens krav til begrunnelse samtidig innebar en begrensning av de hensyn som kan tillegges vekt og således hva som ligger innenfor hjemmelen i forskriften. Han mente at verken kommunen eller fylkesmannen hadde vist til hensyn som var relevante etter bestemmelsen.
Videre hevdet han at jaktvaldet var utsatt for usaklig forskjellsbehandling fordi A hadde valgt å stå utenfor viltstellområdet. Advokaten anførte at omkringliggende vald hadde fått tildelt en kvote ut fra et arealkrav på ca. 2000 dekar per elg, mens det for As vald var lagt ca. 3600 dekar til grunn. Han hevdet at fylkesmannen uten videre hadde lagt til grunn opplysninger fra kommunen om at det i tilgrensende områder var 3199 dekar bak hver tildelt elg. Det ble i denne sammenheng anført at … Viltstellområde med gjennomsnittlig minsteareal på 3222 dekar «omfatter arealer av en helt annen karakter enn …. jaktvald».
Det ble besluttet å undersøke saken nærmere med Fylkesmannen i Hedmark. Fylkesmannen ble i brev herfra bedt om å kommentere anførslene i klagen hit.
Fylkesmannen svarte at det i mange år har vært et mål for offentlig viltforvaltning å organisere høsting av vilt i større og mer hensiktsmessige enheter. Dette var videreført og presisert med kapittel 3.2.2 om høsting i St.meld. nr. 21 (2004-2005), Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, som ble lagt fram i Statsråd 18. mars 2005 og behandlet i Stortinget 8. juni 2005:
«De høstbare vilt- og fiskebestandene skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Forvaltningen skal i all hovedsak skje på lokalt nivå og være basert på driftsplaner der rettighetshaverne selv bidrar til en bedre forvaltning i samarbeid med brukerorganisasjoner og kommunene.»
Fylkesmannen opplyste videre at begrepet driftsplaner er erstattet med bestandsplaner. Rammene er lagt gjennom hjorteviltforskriftens § 14. Intensjonen er at bestandsplaner skal dekke bestandenes årsleveområde. Fylkesmannen presiserte at mange kommuner har satt nedre grense for å vurdere godkjenning av bestandsplaner til 100 000-150 000 da. Kommunene har dekning i nasjonale politiske målsettinger for å sette slike krav til områder som søker om bestandsplaner. De som tar på seg ansvaret og arbeidet med å få en slik plan godkjent kan oppnå fordeler med dette. Ved godkjenning av bestandsplaner etter hjorteviltforskriftens § 14 tildeles alle fellingstillatelser for planperioden på 3-5 år, og disse kan valdet selv fordele i tid og rom ut fra egne vurderinger. Fylkesmannen forklarte at det kan være store variasjoner i arealgrunnlaget for fellingskvotene mellom jaktfeltene innen valdet. Dersom en tar utgangspunkt i et enkelt år eller en begrenset del av valdet, kan det derfor oppleves som at mindre vald som ikke fyller forutsetningene for godkjenning av bestandsplaner behandles strengere.
Fylkesmannen skrev videre at … Viltstellområde ikke er et selvstendig vald. Viltstellområdet har fulgt opp den nasjonale politikken om å ta et større ansvar for forvaltningen av den lokale bestanden. I dette området har rettighetshaverne gått sammen i et vald som dekker 2 millioner da i tre kommuner for å få til et forvaltningsområde som samsvarer med tilgjengelig kjennskap til elgbestandens årsleveområde. Gjennom gjeldende bestandsplan for 2006 hadde dette valdet en tildeling fra Åmot kommune som tilsvarte 2800 da per fellingstillatelse og år. Viltstellområder og/eller jaktfelt innenfor valdet Elgregion Trysil-Rendalen-Åmot kunne ha andre arealgrunnlag bak tildeling og felling, men dette blir privatrettslig fordeling internt i valdet.
Fylkesmannen mente at jaktvaldet var et altfor lite område til å argumentere om forvaltning av en egen bestand. Fra 1980-tallet og framover hadde det vært gjennomført flere prosjekter med radiomerking av elg i denne delen av Hedmark. Radiomerkingene viser en områdebruk og sesongtrekk som har gitt forvaltningen en erkjennelse av at selv hele kommuner kan være for små til å forvalte egne bestander av elg.
Videre svarte fylkesmannen at Åmot kommune har sett på tildeling og avskyting i tilgrensende jaktområder, og lagt 3199 da per elg til grunn for sin tildeling til jaktvaldet. Fylkesmannen forklarte at statistikk og årlige bestandsvurderinger gjennomføres for store områder. Han hadde ikke grunnlag for å vurdere eller overprøve slike lokale vurderinger av bestanden. Bestandsvurderinger for elg utføres på bakgrunn av data som samles inn av jegere og rettighetshavere. Fylkesmannen hadde forståelse for at Åmot kommune støttet seg på vurderingene i tilgrensende områder til jaktvaldet og samordnet tildeling og avskyting med disse. Klageren hadde ikke bidratt med opplysninger for sitt område som ga fylkesmannen grunnlag for å overprøve kommunens bestandsvurdering.
Klageren kommenterte fylkesmannens svar i brev hit. Han opplyste innledningsvis at hans eiendom er på ca. 24 500 da og avgir ca. 15 000 da til Regionfelt Østlandet. Eiendommen, som består av flere teiger, var frem til 2004 medlem av … Viltstellområde. Klageren opplyste at han meldte seg ut av viltstellområdet med virkning fra 2005. Han forklarte videre at han fikk et «fint arrondert terreng». Åmot kommune godkjente jaktfeltet for et år, og han fikk tildelt en kvote på syv dyr (en ku, en okse og fem kalver). Tildelingen og sammensetningen ble begrunnet med at det ikke var egen bestandsplan for jaktfeltet. Tildelingsvedtaket ble ikke påklaget. Klageren opplyste videre at han i søknaden for 2006 søkte om en kvote på tolv dyr med en «fornuftig sammensetning». Han hevdet i søknaden at det var vanskelig å lage bestandsplan i og med at terrenget/valdet kun ble tildelt for et år av gangen. Han fikk samme tildeling som i 2005, og oppsummerte med at han i 2005 og 2006 til sammen fikk tildelt fjorten dyr (fire voksne og ti kalver). Klageren anførte at han ville disponert en kvote på ca. 25 dyr dersom han hadde blitt behandlet som sine naboterreng.
Videre opplyste klageren at arealkravet er 1500 da per elg i Åmot vest og at hans terreng også grenser mot Stor-Elvdal kommune, der arealkravet er under 2000 da per elg. Klageren er også grunneier i Stor-Elvdal kommune, men eiendommen der har aldri vært medlem av grunneierlaget. Likevel har han fått tildelt kvote «som harmonerer med områdene omkring».
Klageren anførte at Åmot kommune legger opp til en avskytingspolitikk for ikke organiserte grunneiere som «både er dårlig forvaltning biologisk, ressursmessig og økonomisk sett». Han anførte at hans jaktterreng er godt arrondert og at resteiendommene utnyttes av andre grunneiere og jaktlag. Klageren mente at det ikke har medført ulemper for andre at han de tre siste årene ikke har vært organisert, og at det derfor er urettferdig at han «straffes både i antall dyr og sammensetning av kvote». Videre fremholdt klageren at det ikke var riktig at han ikke hadde bidratt med opplysninger om tildelingen til tilgrensende vald. Uansett hadde Åmot kommune oversikt over alle kommunens jaktlag og jaktterreng. A presiserte at han ikke, slik fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn, hadde argumentert med forvaltning av egen bestand. Han hadde bare bedt om lik behandling og viste til at han i søknaden ba om en kvote «tilsvarende områdene omkring».
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«Det anses hensiktsmessig med en generell gjennomgang av det aktuelle regelverket, herunder systemet for godkjenning av vald ettersom vald og fellingstillatelser henger nøye sammen. Det vises i denne sammenheng til Direktoratet for naturforvaltnings brev hit 12. november 2007 i en sak som direkte gjelder rettslig klageinteresse for nabovald for fellingstillatelser på hjort (sak 2007/1345).
Direktoratet for naturforvaltning bestemmer med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven) § 16 hvor jakt på elg, hjort, villrein, rådyr, dåhjort og bever kan drives. Etter bestemmelsens annet ledd fastsetter direktoratet minsteareal eller kvoter for felling av dyr av disse artene.
Kommunen utsteder fellingstillatelse i samsvar med areal- og kvotefastsettelsen. Utgangspunktet i viltloven og hjorteviltforskriften er at tildelte fellingstillatelser danner det juridiske grunnlag for utøvelse av jakt.
Søknad om godkjenning av vald avgjøres av kommunen, jf. hjorteviltforskriftens § 11.
I forskriftens § 2 er vald definert som «det geografiske området som kommunen eller villreinnemnda godkjenner for jakt på arter av hjortevilt og bever, og som tildeles fellingstillatelser fra viltmyndigheten». Et vald kan bestå av en eller flere grunneiere. Dersom det er flere grunneiere, må disse på privatrettslig grunnlag bli enige om å søke kommunen om godkjenning av valdet. Kommunens oppgave er å behandle innkomne søknader. Et vald kan på privatrettslig grunnlag oppdeles i jaktfelt. I hjorteviltforskriftens § 2 er jaktfelt definert som «et mindre geografisk område innenfor et vald som jaktrettshaverne har avgrenset av hensyn til jaktutøvelsen». Vurderingskriteriene for kommunens behandling av valdsøknader er nedfelt i hjorteviltforskriftens kapittel 3. I henhold til forskriftens § 8 skal valdet være sammenhengende og ha en avgrensning og en form som gjør det egnet til jakt på vedkommende viltart eller viltarter, og som gjør det sikkerhetsmessig forsvarlig å utøve jakt og fangst.
Når valdet godkjennes regnes samtidig ut det såkalte «tellende areal». Tellende areal defineres i hjorteviltforskriften § 2 som:
«Antall dekar av de arealtyper som vedkommende art benytter regelmessig over flere år.»
Hjorteviltforskriftens § 8 stiller opp kriterier for hvilke type areal som gir grunnlag for tellende areal.
For å kunne tildele fellingstillatelser må kommunen fastsette et minsteareal. I
hjorteviltforskriftens § 2 defineres minsteareal slik:
«Minste antall dekar tellende areal som skal ligge til grunn for godkjenning av et vald og for hver fellingstillatelse der dette tildelingsgrunnlaget benyttes».
Minstearealet fastsettes av kommunen og er en forskrift, jf. hjorteviltforskriftens § 5 første ledd. Minstearealet er kommunens viktigste virkemiddel i reguleringen av bestandsstørrelsen. Gjennom å regulere dette opp og ned kan kommunen bestemme det totale uttaket i kommunen. På denne måten kan den styre avskytningen slik at det oppnås en bærekraftig forvaltning over tid. Minstearealet har på samme måte stor betydning for rettighetshaverne fordi en justering opp eller ned vil ha direkte sammenheng med hvor mye elg som kan felles på det enkelte valdet.
Forskriften om fastsettelse av minsteareal er gjenstand for høring. Jaktrettshavere kan påvirke minstearealets størrelse gjennom forvaltningslovens regler om høring av forskrifter og en rett til å komme med innspill til endring av forskriftene.
For ytterligere å regulere antallet fellingstillatelser kan kommunen bruke 50 % -regelen i hjorteviltforskriftens § 6. Adgangen til å fravike minstearealet med 50 % opp eller ned gjelder kun for beregning av fellingskvoten for de enkelte vald; det er ikke adgang til å bruke regelen til å fravike minstearealet for godkjenning av vald etter § 8. Bruk av regelen skal begrunnes med «ulikheter i viltartens levevilkår i kommunen, bestandens størrelse og utvikling, den skade viltet volder eller andre ekstraordinære forhold». Det følger av samme bestemmelse at bruken av 50 % – regelen kan gjelde for særskilte vald og for et begrenset tidsrom. Det er anvendelsen av denne regelen som er tema i saken her.
Åmot kommunes vedtak var begrunnet med at dersom man på de eiendommer som var godkjent som egne vald skulle bruke 2500 dekar som minsteareal, ville disse fått «urettmessige fordeler» ved å stå alene. Ved beregning av elgkvoten, ville kommunen derfor ha et minsteareal som var ca. like stort som viltstellområdene rundt.
Fylkesmannen fant ikke grunn til å overprøve kommunens lokale vurdering av bestanden (vedtaket). Videre har fylkesmannen, i forbindelse med undersøkelsen her, redegjort for de mer nasjonale og offentlige viltforvaltningsmessige hensyn. Denne begrunnelsen synes i første rekke å være at det i mange år på generelt grunnlag har vært et mål i den offentlige viltforvaltning å organisere vilthøstningen i større, og derfor, mer «hensiktsmessige» enheter.
Selv om et avvik fra minstearealet i denne saken muligens – i et slikt bredere perspektiv – har gode grunner for seg, etterlater fylkesmannens vedtak tvil med hensyn til om begrunnelsen er forankret i forskriftens «vilkår». Fylkesmannen har i svarbrevet hit ikke knyttet argumentasjonen til begrunnelsesalternativene i § 6. Ettersom ombudsmannen ikke har spesielle viltforvaltningsfaglige kunnskaper og heller ikke kjennskap til objektive forhold vedrørende de aktuelle områdene og viltbestanden der, blir det vanskelig å vurdere om vedtaket likevel mer indirekte faktisk har en begrunnelse som samsvarer med et eller flere av kravene i § 6. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt og knytte begrunnelsen opp mot ordlyden i bestemmelsen. Jeg understreker at jeg med dette ikke har ment å uttale meg om hva det endelige utfallet av saken blir.
Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på klagerens anførsler om usaklig forskjellsbehandling.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den fornyede vurderingen.»
Fylkesmannen tok ombudsmannens syn til etterretning og omgjorde sitt vedtak. Saken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling.