As førerkort ble 24. mars 2004 beslaglagt av politiet på grunn av mistanke om at han hadde ført motorvogn i påvirket tilstand. Han ble dømt for forholdet ved tingrettens dom i november 2005.
I brev i mai 2006 til politiet anmodet A om å få avlegge ny førerprøve. Politidistriktet ba i brev i juli 2006 om at A på grunn av tidligere rusproblemer, fremla erklæring fra minst to personer som kjente ham, vedrørende hans nåværende forhold til rusmidler. En attest måtte være fra psykolog eller spesialist i psykiatri, eventuelt fra fast behandlende lege. A motsatte seg anmodningen. Han opplyste at han hadde vært innsatt i fengsel i ett år, og at det fremgikk av Kriminalomsorgens database Kompis at han i løpet av det siste året hadde avgitt et titalls urinprøver, som alle hadde vært negative. Videre opplyste A at han hadde innehatt førerkort i 30 år, og at han i denne tiden bare hadde gjort seg skyldig i et fåtall trafikkforseelser og ett tilfelle av kjøring i påvirket tilstand.
Politidistriktet oversendte saken til Politidirektoratet. Direktoratet bemerket i brev 16. oktober 2006 til politidistriktet at tingrettens dom ikke inneholdt noen avgjørelse om tap av førerett, og ba opplyst hvilken status As førerett hadde. I brev 17. november 2006 forhåndsvarslet politidistriktet A om at det i medhold av vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 34 kunne bli aktuelt for politiet å treffe vedtak om tilbakekall av As rett til å føre motorvogn for en tid av tre år regnet fra 24. mars 2004. I brev fra politidistriktet samme dag ble A på ny anmodet om å fremlegge attester og erklæringer om sitt forhold til rusmidler.
As fullmektig B anførte i brev til politiet at inndragningen av As førerkort fremsto som et forsøk på å ilegge ham en tilleggsstraff, at det ikke er hjemmel for å kreve fremlagt erklæringer om hans forhold til rusmidler, at A ikke er narkoman og at han var i fast arbeid som stilte krav om førerkort.
Politidistriktet fattet 11. desember 2006, i medhold av vegtrafikkloven § 34 femte ledd, vedtak om å tilbakekalle As rett til å føre førerkortpliktig motorvogn for et tidsrom av tre år, regnet fra 24. mars 2004. Det ble under henvisning til dommen fra 2005 og tidligere dom fra 2004, fremholdt at det fremsto som om A har et rusproblem, og ikke lenger fyller kravene til edruelighet for å inneha førerkort. Det ble opplyst at ved gjenerverv av førerkort vil A bli pålagt å dokumentere sitt forhold til rusmidler, samt å avlegge full ny førerprøve. Avslutningsvis ble det opplyst at vedtaket «kan uten frist påklages til Politidirektoratet».
I oversendelsespåskrift 25. januar 2007 til direktoratet redegjorde politidistriktet for saken. Direktoratet uttalte følgende i brev 13. februar 2007 til politidistriktet:
«Det fremgår av de tilsendte dokumenter at As førerkort ble beslaglagt den 24. mars 2004 i forbindelse med mistanke om kjøring i påvirket tilstand. Ved X tingretts dom av 9. november 2005 ble han bl a domfelt for dette forhold. Det ble ikke lagt ned påstand om tap av førerett i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr 1 annet ledd. Det fremgår at dommen ble rettskraftig 14. november 2005.
Fra dette tidspunkt har politiet uhjemlet beholdt As førerkort.
Det fremgår at A søkte om gjenerverv av førerett ved brev til X politidistrikt av 17. mai 2006, jf dok 8. Videre fremgår det at politiet den 11. desember 2006 traff vedtak om tilbakekall av føreretten for A for et tidsrom av 3 år regnet fra datoen førerkortet ble beslaglagt jf ovenfor. Tapstiden utløper 24. mars 2007.
Direktoratet kan ikke se at politiets vedtak er påklaget. Det foreligger uttalelse fra klageren ved B av 29. november 2006 i anledning politiets forhåndsvarsel av 17. november 2006, men det er ikke opplyst at B har bedt om at saken forelegges direktoratet som klagesak dersom politiet treffer vedtak i samsvar med forhåndsvarselet.
På denne bakgrunn samt at det kun gjenstår i overkant av 1 måned av den fastsatte tapsperioden finner ikke direktoratet å ville behandle saken, som derfor returneres.»
I brev 14. mars 2007 påklaget A politidistriktets vedtak 11. desember 2006 og fremholdt at spørsmålet om hans forhold til rusmidler var av medisinsk art og at dette ikke hadde vært gjenstand for noen bevisførsel. Han fant det urimelig at han etter å ha vært utsatt for en tilsynelatende uriktig saksbehandling, skulle påføres ytterligere straff i form av ny oppkjøring m.v.
Direktoratet fattet 14. mai 2007 følgende vedtak:
«Politidirektoratet viser til X politidistrikts oversendelse av 28. mars 2007 av klage fra A over politiets vedtak av 11. desember 2006 om tilbakekall i medhold av vegtrafikkloven § 34 femte ledd av hans førerett for et tidsrom av 3 år regnet fra 24. mars 2004. Tapstiden utløp 24. mars 2007. Den var med andre ord allerede utløpt da klagen ble sendt direktoratet.
Vi finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å behandle klagen nå.
En eventuell søknad fra A om erverv av førerett må vurderes i forhold til bestemmelsene i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd.»
As fullmektig brakte saken inn for ombudsmannen og fremholdt at direktoratets og politidistriktets vedtak må erklæres ugyldige, slik at A tilbakeleveres førerkortet, subsidiært at direktoratet må pålegges å realitetsbehandle klagen i saken.
I brev herfra til direktoratet ble det stilt spørsmål om i hvilken grad A hadde en aktuell rettslig interesse i å påklage politidistriktets vedtak 11. desember 2006. Det ble bedt redegjort for om en eventuell omgjøring av politidistriktets vedtak ville innebære at A fikk tilbake føreretten uten å måtte fremstille seg til ny førerprøve og underkaste seg slik legeundersøkelse som ble funnet påkrevd. I bekreftende fall, ble det bedt redegjort for om dette medførte at A hadde en aktuell rettslig interesse i at direktoratet overprøvde politidistriktets vedtak. Det ble dessuten bedt opplyst om plikten til å fremstille seg til ny førerprøve fulgte automatisk av vedtaket om tilbakekall av føreretten etter vegtrafikkloven § 34 femte ledd, eller om vedtaket på dette punkt var hjemlet i lovens § 34 første ledd. I denne forbindelse ble det vist til politidistriktets oversendelsespåskrift 25. januar 2007 til direktoratet, hvor det også var vist til den sistnevnte lovbestemmelsen.
I svar fra direktoratet ble det redegjort for saksgangen, og på bakgrunn av denne fremholdt at direktoratet ikke på noe tidspunkt hadde gått formelt inn i sakens realitet, heller ikke spørsmålet om eventuell ny førerprøve. Deretter ga direktoratet følgende generelle redegjørelse for sitt syn på saken:
«Pålegg om ny førerprøve må vurderes på det tidspunkt føreretten gjenerverves. Det avgjørende for om det skal kreves ny førerprøve ved gjenerverv av førerett etter tilbakekall i medhold av vegtrafikkloven § 34 femte ledd, er om vedkommende antas å ha den nødvendige kjøreferdighet eller ikke. Det vises i denne sammenheng til pkt 3.5 og 3.3.6 i direktoratets håndhevningsinstruks av 7. februar 2007.
Dersom A i dag var gitt samtykke til gjenerverv av førerett, er det ikke åpenbart at vilkårene for pålegg om ny førerprøve er til stede. I ettertid ser vi at dette ex officio burde vært bemerket fra direktoratets side i tilfelle X politidistrikt i overskuelig fremtid gir samtykke til gjenerverv uten ny behandling fra direktoratets side. Vi beklager derfor at dette ikke ble bemerket.
Det vesentligste for direktoratet ved vurderingen av behovet for av eget tiltak formelt å gå inn i sakens realitet, var opplysninger i bl. a. to dommer som omhandlet rusmisbruk / manglende edruelighet. På bakgrunn av opplysningene fant direktoratet det klart at A ikke kunne erverve førerett umiddelbart. Denne vurderingen ble imidlertid kun foretatt prejudisielt, uten at den kommer til uttrykk i direktoratets brev.
På denne bakgrunn og under henvisning til hans vegring mot å gi politiet opplysninger om sitt forhold til rusmidler, jf brev av 29. november 2006 fra As prosessfullmektig B, fant direktoratet i mai måned 2007 at det klart var grunnlag for tilbakekall av føreretten i medhold av vegtrafikkloven § 34 femte ledd. På grunn av at tapsperioden var utløpt, fant vi likevel ikke grunn til formell realitetsbehandling av klagen.
Politiet plikter, selv om en tidsbegrenset tapsperiode er utløpt, å vurdere om lovens krav til edruelighet er oppfylt, jf vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd. Tapsperiodens lengde er derfor bare veiledende siden et av grunnvilkårene for å ha førerett er krav til edruelighet. På den annen side, dersom kravet til edruelighet er oppfylt før tapsperiodens utløp, skal samtykke til gjenerverv av førerkort gis umiddelbart.»
Til spørsmålet om rettsvirkningene av en eventuell omgjøring av politidistriktets vedtak 11. desember 2006 bemerket direktoratet:
«Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor ville ikke en omgjøring av X politidistrikts vedtak ha medført at A fikk tilbake føreretten. Samtykke til gjenerverv av førerett vil bero på om han kunne sannsynliggjøre at kravet til edruelighet er oppfylt. Om han ville måtte avlegge ny førerprøve vil som nevnt avhenge av om han på tidspunktet for gjenerverv har de nødvendige kjøreferdigheter eller ikke.
Vi bemerker i denne sammenheng at det skulle vært lagt ned påstand om tap av førerett og pålegg om ny førerprøve i forbindelse med X tingretts dom av 9. november 2005. Når dette ikke ble gjort, kan ikke politiet senere treffe vedtak om ny førerprøve på grunnlag av de overtredelser av trafikale adferdsregler som tidligere har vært vurdert av retten, jf håndhevningsinstruksen pkt 3.5, tredje avsnitt. Dette gjelder selv om det i medhold av § 8-3 i forskrift om tap av førerett for motorvogn (tapsforskriften) skulle ha vært fastsatt pålegg om ny førerprøve.
Svaret på spørsmål 1 må etter dette bli at A, dersom direktoratet hadde omgjort politiets vedtak av 11. desember 2006 og med det gitt samtykke til gjenerverv av førerett, neppe ville bli pålagt ny førerprøve.»
Til spørsmålet om A har en aktuell rettslig interesse i at direktoratet overprøver politidistriktets vedtak, svarte direktoratet:
«Som nevnt ovenfor ville ikke A ha hatt krav på å få førerett uten vurdering av edrueligheten. Som det fremgår ovenfor, har direktoratet ved vurderingen av om saken skal tas til realitetsbehandling her, prejudisielt tatt standpunkt til at kravet til edruelighet ikke er oppfylt. Vi kan følgelig ikke se at klageren hadde en rettslig interesse i at direktoratet overprøver politiets vedtak, dog med unntak av en bemerkning knyttet til kravet om ny førerprøve.»
For så vidt gjelder spørsmålet om hjemmel for plikten til å fremstille seg til ny førerprøve, uttalte direktoratet:
«Som det er redegjort for ovenfor, er ikke ny førerprøve en automatisk følge av vedtak om tilbakekall av retten til å føre motorvogn i medhold av vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Pålegg om ny førerprøve skal som nevnt tidligere bare ilegges når det er grunn til å frykte at vedkommende ikke har tilstrekkelige kjøreferdigheter.
Henvisningen i X politidistrikts påtegning av 25. januar 2007 til vegtrafikkloven § 34 første og annet ledd oppfattes av direktoratet som utslag av sammenblanding av ulike hjemler for tap av førerett. Henvisningen burde ikke vært tatt inn i oversendelsesbrevet i en sak der vegtrafikkloven § 34 femte ledd danner grunnlaget for tapet.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Spørsmålet i saken er om direktoratet hadde plikt til å realitetsbehandle klagen 14. mars 2007 over politidistriktets vedtak 11. desember 2006.
Forvaltningslovens vanlige regler om klage kommer til anvendelse i saker om klage etter vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 39, over politiets vedtak om tilbakekall av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn, jf. Ot.prp. nr. 52 (1967-68) s. 10. Bestemmelsen fraviker imidlertid forvaltningsloven § 29, idet det ikke gjelder noen frist for å klage.
Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd at enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken. Klageren er part i saken. Jeg har tidligere uttalt at det etter forvaltningsloven ikke uten videre kan oppstilles noe krav om materiell klageinteresse for rett til å klage, når det først er på det rene at en person er å anse som part i saken, jf. ombudsmannens årsmelding for 1992 s. 71 ff. (Somb-1992-24). Det samme er lagt til grunn i en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling og i juridisk teori.
Politidirektoratet har ikke bestridt at klageren formelt hadde klageadgang, men har avvist å realitetsbehandle klagen, under henvisning til at tapstiden for tilbakekall av klagerens førerett var utløpt da saken ble oversendt fra politidistriktet. Ettersom klageren er part i saken, og det ikke gjelder noen frist for å påklage politidistriktets vedtak, kan jeg vanskelig se at det var adgang til å unnlate realitetsbehandling av klagen på dette grunnlaget. Det kan neppe stilles som betingelse for realitetsbehandling at klageren har en aktuell rettslig klageinteresse, utover sin partsstatus i saken.
Klageren hadde dessuten en aktuell materiell interesse i å påklage politidistriktets vedtak. Ifølge vedtaket ville klageren ved gjenerverv av førerkort bli pålagt å dokumentere sitt forhold til rusmidler og å avlegge full ny førerprøve. Klageren har i saken hatt innsigelser mot begge disse vilkårene. Han hadde således en aktuell interesse i at direktoratet som klageinstans tok uttrykkelig stilling til nevnte vilkår. Det fremgår av direktoratets redegjørelse hit at det har tatt «prejudisielt» stilling til spørsmålet om dokumentasjon av edruelighet og at spørsmålet om ny førerprøve ikke ble vurdert. På denne bakgrunn fremstår behandlingen av klagen som mangelfull. Ved en realitetsbehandling av klagen vil direktoratet måtte ta stilling til klagerens anførsler vedrørende vilkårene for gjenerverv av førerett og gi en nærmere begrunnelse for vedtaket på disse punktene, jf. forvaltningsloven § 33 første ledd sammenholdt med §§ 24 og 25. I denne forbindelse nevner jeg spesielt at verken politidistriktet eller direktoratet har kommentert klagerens opplysning i brev 31. juli 2006 om at han under soning i fengsel var blitt testet en rekke ganger for rusmisbruk, med negativt resultat. Det fremsto etter min mening som nærliggende for politiet å etterprøve denne opplysningen og ta uttrykkelig stilling til dens betydning for saken, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.
Også politidistriktets mangelfulle behandling av saken er et moment som tilsier at direktoratet realitetsbehandler klagen. Jeg viser til direktoratets brev 13. februar 2007 til politidistriktet, hvor det er gitt uttrykk for at politiet etter 14. november 2005, da X tingretts dom 9. november 2005 ble rettskraftig, beholdt klagerens førerkort uten at det var hjemmel for dette. Videre viser jeg til at spørsmålet om gjenerverv av førerett må antas å ha stor velferdsmessig betydning for klageren, ettersom det er opplyst at han har behov for førerkort i sitt arbeid.
Jeg har kommet til at Politidirektoratet hadde og fortsatt har plikt til å realitetsbehandle klagen 14. mars 2007 over X politidistrikts vedtak 11. desember 2006, og herunder ta uttrykkelig stilling til vilkårene i vedtaket om at klageren må dokumentere sitt forhold til rusmidler og avlegge ny full førerprøve.
Politidirektoratet bes behandle saken på nytt i lys av bemerkningene foran. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av direktoratets nye behandling.»
Politidirektoratet behandlet deretter As klage 14. mars 2007 over politiets vedtak 11. desember 2006. Direktoratet stadfestet vedtaket for så vidt gjaldt pålegget om å dokumentere sitt forhold til rusmidler, for gjenerverv av førerett. Det ble ikke funnet grunnlag for pålegget om ny førerprøve, men vist til at dette spørsmålet må tas opp til ny vurdering når klageren gis samtykke til å erverve førerkort.