I vedtaksbrev til A ble stønadsperioden for foreldrepenger satt til 11. april 2008 – 20. mars 2009. Da A 20. februar 2009 tok kontakt med Nav med spørsmål vedrørende utbetalingen i februar 2009, ble det oppdaget at det i vedtaket var satt en stønadsperiode som var seks uker lenger enn det en har krav på etter loven. Vedtaket var derfor ugyldig etter sitt innhold. Feilen hadde oppstått ved at saksbehandleren hadde lagt til fedrekvoten på seks uker to ganger ved beregningen av foreldrepengeperioden.
Den 2. mars 2009 ble det fattet nytt vedtak, med 6. februar 2009 som maksdato for foreldrepenger. A hadde imidlertid innrettet seg etter det første vedtaket og informert arbeidsgiver om at hun ville komme tilbake i arbeid etter endt permisjon 20. mars 2009. Da feilen ble oppdaget tok A kontakt med arbeidsgiver, men det var ikke mulig å komme tilbake i jobb tidligere enn avtalt. Feilen i vedtaket 19. juni 2008 medførte således at A verken mottok lønn eller foreldrepenger i perioden 6. februar – 20. mars 2009. Hun måtte i denne perioden ta opp lån for å dekke løpende utgifter.
A fremsatte krav om erstatning overfor Nav Strand. Etter Nav Klageinstans Sørs syn hadde Nav Strand ikke utvist uaktsomhet i sin saksbehandling av denne saken. Det forelå derfor ikke ansvarsgrunnlag, og A fikk ikke medhold i sitt krav om erstatning.A klaget saken inn for ombudsmannen. Sakens dokumenter ble innhentet, og det ble bestemt å ta erstatningsspørsmålet opp til nærmere undersøkelse. Nav Klageinstans Sør ble deretter bedt om å vurdere om riktig aktsomhetsnorm var lagt til grunn i saken. Det ble også bedt om en vurdering av om Nav Strands vedtak var i samsvar med de krav som med rimelighet må kunne stilles, jf. skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26 § 2-1 første ledd. Nav Klageinstans Sør ble også bedt om å redegjøre for hvilken relevans det hadde for aktsomhetsvurderingen hvorvidt A burde forstått at det hadde skjedd en feil.
I svaret til ombudsmannen anførte Nav Klageinstans Sør at skadeserstatningsloven § 2-1 er en rettslig standard og at aktsomhetsnormen Nav Strand benyttet var utledet fra høyesterettspraksis i saker som gjelder det offentliges erstatningsansvar. Nav sto fast på at statens erstatningsansvar var betinget av at feilen eller forsømmelsen ved vedtaket må fremtre som et «betydelig avvik» fra den trygghet som kan forventes av borgerne, for at staten skal kunne holdes ansvarlig.
NAV Klageinstans Sør anførte også at det bare unntaksvis kan være aktuelt å pålegge det offentlige erstatningsansvar under henvisning til at en part ikke har fått oppfylt sine forventninger til et vedtak og dets innhold. Videre viste NAV Klageinstans Sør til at NAV fatter en enorm mengde massevedtak hvor det er uunngåelig at det skjer feil. Klageinstansen viste så til rettspraksis og særlig Rt.1981 s. 462 og Rt.1990 s. 1235, som gjelder forventninger til vedtakets materielle innhold.
Vedrørende betydningen av om A burde forstått at det hadde skjedd en feil, viste Nav Klageinstans Sør først til at det sentrale i erstatningsbeslutningen var at det ikke forelå ansvarsgrunnlag, og at det derfor ikke var nødvendig å gjennomgå tapsbegrensningsplikten eller de øvrige vilkårene for erstatning. Klageinstansen knyttet likevel noen bemerkninger til tapsbegrensningsplikten som følger av skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2.A var ved fremsettelse av søknaden klart innforstått med at foreldrepengene kun løp i 44 uker, og ikke i 50 uker, samt at hun skulle ta ut hele perioden på 44 uker fordi vilkårene for uttak av fedrekvote ikke var oppfylt. Klageinstansen anså dette avviket til å være såpass stort at A – på bakgrunn av den informasjonen som hun hadde mottatt i både vedtaket og i søknadsskjemaet – burde ha reagert på maksdatoen.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Behandlingen her har vært begrenset til å undersøke Navs rettslige utgangspunkter for deres vurdering av erstatningsspørsmålet.
Skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd lyder:
«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren (…)».
For at erstatningsgrunnlag skal foreligge etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1, må Nav altså ha opptrådt «uaktsomt». Det følger av lovens ordlyd at det som et element i aktsomhetsvurderingen skal tas hensyn til «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt».
Det sentrale spørsmålet er her hvilken aktsomhetsnorm skadeserstatningsloven § 2-1 oppstiller for Navs forvaltningsvirksomhet i denne saken.
Etter hovedregelen i skadeserstatningsloven § 2-1 er det en alminnelige aktsomhets- og forsvarlighetsstandard som skal legges til grunn ved vurderingen av det offentliges erstatningsansvar. For det offentliges service- og bistandstilbud har imidlertid Høyesterett – ut fra lovens ordlyd og med klar støtte i lovforarbeidene, jf. Ot.prp.nr.48 (1965-1966) s. 59 følgende – oppstilt en spesiell og mild aktsomhetsnorm, se for eksempel Rt.1999 s. 1517 (Selbusjøen).
Navs tildeling av foreldrepenger kan vanskelig sees å omfattes av denne milde aktsomhetsnormen. Konsekvensene av feil ved tildeling av foreldrepenger er rent økonomiske. Det er heller ikke noen spesiell risiko forbundet med tildelingsvirksomheten. Aktsomhetsnormen for Navs opptreden i denne saken må derfor være den alminnelige aktsomhets- og forsvarlighetsstandarden i skadeserstatningsloven § 2-1.
Nav Klageinstans Sør har lagt til grunn at det må foreligge et «betydelig avvik» fra det som kan forventes av borgerne, for at Nav skal kunne holdes erstatningsansvarlig i denne saken. Dette kriteriet kan fremstå som en henvisning til den milde aktsomhetsnormen omtalt ovenfor. Aktsomhetsnormen som klageinstansen har anvendt i sin vurdering av As erstatningskrav, er i så fall neppe riktig.
Det offentlige skal holde et forsvarlig faglig nivå hvor brukernes berettigede forventinger blir innfridd. I vedtaket til A la saksbehandleren ved Nav til fedrekvoten to ganger ved beregningen av foreldrepengeperioden. Denne feilen er mer en ren faktafeil enn en saksbehandlingsfeil. Sammenlignet med mer skjønnsmessige og tvilsomme spørsmål Nav ofte må ta stilling til, må brukerne av Navs tjenester i større grad ha en berettiget forventning om at Navs opplysninger om klare fakta er korrekte. Den feilen som tjenestemennene her synes å ha begått var av en såpass tydelig karakter at den dermed fremstår som forårsaket av en uaktsom handlemåte forutsatt at det har vært tid til alminnelig gjennomgang og kvalitetssikring av vedtaket.
Nav Klageinstans Sør viser til at Nav fatter en mengde massevedtak, og at det derfor er uunngåelig at det skjer feil. Et slikt synspunkt kan ha relevans, men i alminnelighet må dette være av svært underordnet betydning for hvilke krav som må kunne stilles til vedtakene som fattes av Nav.
Når det gjelder de to ovennevnte høyesterettsdommene som Nav Klageinstans Sør viser til i brevet hit, har de etter mitt syn begrenset relevans for As sak. De nevnte sakene dreide seg om forventninger hos den private part på bakgrunn av atferd fra det offentlige forut for henholdsvis behandlingen av reguleringsplan, og søknad om rentesubsidier og valutalisens. Dommene kan nok i noen grad tas til inntekt for en rettssetning som bygger på erstatningsplikt for brutte forventninger. Videre kan nok feilen i denne saken også sees under synsvinkelen informasjonsansvar og dermed reise spørsmål om erstatningsrettslig vern for tilliten til de opplysninger som blir gitt. I de aktuelle dommene ble det nærmere vurdert om det forelå tilstrekkelige holdepunkter for å etablere en beskyttet forventning hos den private part. Til forskjell fra situasjonen i dommen i Rt.1990 s. 1235 (sml. dommen på s. 1241) er det her gjort en feil som på mange måter kan likestilles med et klart tilsagn. Om det ikke foreligger andre autoritative kilder, stiller jeg meg også tvilende til om det bare på grunnlag av de nevnte høyesterettsdommene er grunnlag for en rettsetning som bygger på at Nav i forhold til det materielle innholdet av Navs vedtak bare vil bli erstatningsansvarlig såfremt det foreligger et «betydelig avvik» fra de forventninger som kan stilles til Navs handlemåte.
Jeg har kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag for Nav for påregnelig økonomisk tap som A ble påført som følge av Nav Strands feil.
Etter dette ber jeg Nav Klageinstans Sør på nytt behandle As krav om erstatning for sitt økonomiske tap som følge av at Nav Strand gjorde en feil ved utformingen av vedtaket om foreldrepenger.
Hva A «burde forstått» om det feilaktige vedtaket, kan reise spørsmål om hennes handlemåte kan trekkes inn allerede i vurderingen av uaktsomhet på Navs side, men kanskje særlig aktualisere spørsmål om skadelidtes medvirkning. Dette overlates til Nav Klageinstans Sør å vurdere. Jeg nevner likevel at det da bør tas hensyn til As forutsetninger, på tidspunktet for mottakelsen av vedtaksbrevet, for kritisk å vurdere Navs vedtak med sikte på å avdekke feil. Videre vil jeg antyde at feilen i utgangspunktet ble forårsaket av Nav og at det derfor i høyden kan bli tale om en ansvarsdeling.
Jeg overlater til klageinstansen å vurdere om As krav oppfyller vilkårene om økonomisk tap og årsakssammenheng. Imidlertid ber jeg om å bli orientert om utfallet av Nav Klageinstans Sørs nye behandling i saken.»