A hadde tidligere arbeidet som rektor ved X skole i Y kommunen på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet. Sommeren 2010 søkte hun seg tilbake til rektorstillingen ved skolen. Det var totalt tre søkere til stillingen. A var en av søkerne som ble innkalt til intervju. Under innhentingen av referanser kom det frem at A, som rektor ved den samme skolen, hadde like før hun sluttet innvilget søknad om overføring fra en lærer ved en annen kommunal skole. A innvilget søknaden fra den aktuelle læreren i tråd med kommunens regelverk for overføring av lærere, etter å ha fått referanser uten negative bemerkninger om vedkommende lærer. Denne læreren ble flere år senere dømt for overgrep mot barn. A sluttet ved skolen før den dømte læreren tiltrådte. Kommunen uttalte i tilsettingsprosessen at den hadde som «generell politikk» at «ingen som har vært innblandet i overgrepssaken får lederstillinger i Y kommune» og at «[p]å bakgrunn av dette innstilles ikke A til stillingen».
Utdanningsforbundet brakte saken inn for ombudsmannen. A mente seg forbigått til rektorstillingen, idet hun var den best kvalifiserte av de to aktuelle kandidatene. Kommunens vektlegging av As «befatning med» overgrepssaken ble ansett å være et utenforliggende hensyn.
Etter at saksdokumentene ble innhentet fra kommunen og gjennomgått her, ble kommunen blant annet bedt om å redegjøre nærmere for den «generelle politikken» vedrørende tilsetting av personer i ledende stillinger som hadde befatning med overgrepssaken. Det ble stilt spørsmål om de faktiske forholdene i saken medførte at A ikke var kvalifisert for stillingen som rektor. Kommunen ble også bedt om å forklare hvorfor A ikke var gitt anledning til å kommentere årsaken til at hun ikke ble innstilt.
Kommunen redegjorde for overgrepssaken og la ved en granskingsrapport der kommunen hadde fått kritikk for sin håndtering av saken. Det ble opplyst at kommunen hadde brukt mye ressurser på å bistå lokalsamfunnet og gjenreise seg. Det var derfor viktig for kommunen «å lage en helhetlig ansettelsespolitikk som både tar hensyn til de spesielle forhold som råder i kommunen på grunn av pedofiliavsløringene, men også hensyntar viktige prinsipper som likebehandling og ikke-diskriminering». Politikken om ikke å tilsette noen som var involvert i saken i en lederstilling var foreløpig ikke nedfelt skriftlig, men kommunen hadde sett behovet for å skriftliggjøre politikken. Det forelå et utkast til prosedyre i denne type saker som snart ville bli lagt frem for administrasjonsutvalget.
Kommunen opplyste at den ikke hadde tatt stilling til As «eventuelle klanderverdighet» i forbindelse med overgrepssaken. Det ble presisert at det ikke var hennes relasjon til overgrepssaken som var avgjørende, men det faktum at hun var rektor ved skolen, og derfor den personen som hadde tilsatt den straffedømte læreren. Kommunen mente det ville være en «svært uheldig situasjon for lokalsamfunnet, og også bidra til å gi dårlige arbeidsforhold for A» dersom hun igjen ble rektor ved denne skolen.
Begge de to aktuelle søkerne som var innkalt til intervju ble vurdert å stille «på lik linje». Det avgjørende for at klageren ikke ble innstilt var ovennevnte praksis, samt at A under intervjuet ikke selv hadde opplyste at hun hadde tilsatt den omtalte læreren. Kommunen mente A burde ha forstått «at dette var svært relevant og viktig informasjon». Dette ble «ansett å være diskvalifiserende, og understreker en manglende forståelse for den spesielle situasjonen saken hadde medført». Under henvisning til at tilsettingsvedtaket ikke var «basert på eventuell klanderverdighet, men på fullstendig objektivt grunnlag», var det ikke et brudd på kontradiksjonsprinsippet at A ikke ble informert om kommunens praksis, og en uttalelse fra henne ville ikke bidratt til å forandre faktum i saken.
Utdanningsforbundet fremholdt at kommunens praksis medførte «brudd på viktige rettsikkerhetsprinsipper» og at det ikke skal trekkes inn utenforliggende hensyn i en tilsettingssak. Det ble fremholdt at kommunen muligens kunne legge vekt på klanderverdige forhold dersom søkeren hadde utvist slike forhold i overgrepssaken, men at A hadde ikke hatt noen befatning med denne saken. Hun hadde aldri vært kollega eller overordnet den dømte læreren, og hennes eneste tilknytning til saken var at hun hadde innvilget en søknad om overføring til X skole. Det ble også opplyst at A var kjent med at en person som tidligere fungerte som leder for den dømte læreren i senere tid hadde blitt tilsatt i rektorstilling i kommunen.
Utdanningsforbundet anførte videre at A under intervjuet ikke hadde foranledning til å kommentere egen befatning med overgrepssaken, eller beslutningen om å godkjenne overføringssøknaden fra den omtalte læreren. Alle som var til stede, inkludert kommunalsjefen som ledet intervjuet, kjente godt til saken. Dersom kommunen mente dette var et viktig moment som burde vært utdypet, burde den selv ha tatt dette opp under intervjuet. Det ble ansett å være brudd på kontradiksjonsprinsippet at kommunen ikke hadde opplyst A om at den ville legge vekt på hennes befatning med overgrepssaken, slik at hun ikke fikk anledning til å kommentere dette. Hovedtillitsvalgt, som også var medlem av ansettelsesutvalget, hadde oppfordret kommunen til en slik behandling, men det ble ikke fulgt opp. Utdanningsforbundet fremholdt at det ikke var korrekt at kommunen anså de to søkerne som like godt kvalifiserte, idet den hadde vurdert A som best kvalifisert før den ble oppmerksom på hennes befatning med overgrepssaken. Vedlagt Utdanningsforbundets merknader fulgte to brev skrevet av Utdanningsforbundets to representanter i kommunen, der de ga uttrykk for sine syn på saken.
Kommunen kom senere med ytterligere merknader. Det ble vist til at de to vedlagte brevene fra Utdanningsforbundets representanter i kommunen kun var enkeltpersoners oppfattelser av saken og at de ikke samsvarte med kommunens syn. Kommunen fremholdt at «[v]urderingen av befatning med eller forholdet til pedofilisaken på X skole i tråd med den innarbeidede praksis i Y kommune kan ikke på noen måte hevdes å være utenforliggende hensyn i en slik sak.» Avslutningsvis anførte kommunen at hver enkelt tilsetting avgjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering der overgrepssaken er et moment. Hvordan dette momentet veies i forhold til søkerne vurderes konkret. Kommunens kommentarer ble oversendt Utdanningsforbundet, som ikke hadde ytterligere merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Saksbehandlingen – kontradiksjonsprinsippet
Tilsetting i offentlig stilling er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 annet ledd. For slike saker er det gjort unntak fra enkelte av reglene for behandlingen av saker som gjelder enkeltvedtak, bl.a. reglene om begrunnelse og klage, jf. forvaltningsloven § 3 annet ledd annet punktum. De øvrige reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V kommer imidlertid til anvendelse, i tillegg til de alminnelige reglene i lovens kapittel II og III og alminnelig forvaltningsrettslige prinsipper som kravet til forsvarlig saksbehandling, herunder at det ikke tas utenforliggende eller usaklige hensyn.
Et sentralt forvaltningsrettslig prinsipp er at en sak skal være så godt opplyst som mulig før et vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17. Nært forbundet med dette er prinsippet om kontradiksjon, det vil si muligheten til å bli kjent med premissene for vedtaket og til å ta til motmæle. Dette er regulert i lovens § 17 annet og tredje ledd.
A har som nevnt fremholdt at det er et åpenbart brudd med kontradiksjonsprinsippet at kommunen før tilsettingen fant sted ikke opplyste henne om at den ville tillegge overføringssaken betydning. Kommunen har imøtegått dette under henvisning til at en uttalelse fra A ikke ville ha bidratt til å forandre faktum i saken.
Som arbeidsgiver har kommunen et selvstendig ansvar for at spørsmål og problemstillinger som anses relevante i kvalifikasjonsvurderingen kommer frem i en intervjusituasjon. På denne bakgrunn og under henvisning til kommunens uskrevne regelverk og generelle politikk om at personer som var involvert i overgrepssaken ikke skal tilsettes i ledende stillinger, burde kommunen selv ha brakt overgrepssaken opp som et tema under intervjuet, og gjort søkeren oppmerksom på dette. A ville da fått anledning til å fremlegge sitt syn på kommunens praksis og redegjøre for sin tilknytning til overgrepssaken. Hennes vurdering av overføringssakens betydning i forhold til den nye stillingen ville da kommet til uttrykk.
Kommunen anførsel om at hennes merknader ikke ville ført til et annet resultat ettersom det var en objektiv vurdering av faktiske forhold som førte til hennes diskvalifisering fra stillingen, kan etter min mening ikke frita kommunen fra å opplyse om et så avgjørende moment før vedtaket ble fattet.
Jeg har derfor kommet til at det var et brudd på kontradiksjonsprinsippet at A ikke ble informert om kommunes generelle politikk angående tilsettinger i lederstillinger, og at hennes befatning med overgrepssaken ville bli vektlagt ved behandlingen av hennes søknad.
2. Kvalifikasjonsvurderingen
Målet med en tilsetting vil normalt være å finne frem til den av søkerne som er best kvalifisert for stillingen. Dette kvalifikasjonsprinsippet er for kommunale stillinger ikke lovfestet, men i hovedtariffavtalen er dette utgangspunktet nedfelt i § 2 punkt 2.2. Det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet som gjelder for tilsettinger i forvaltningen må ses i sammenheng med forvaltningens særskilte posisjon. Enhver tilsetting innebærer bruk av offentlige midler, og det er i allmennhetens interesse at fellesskapets midler blir brukt til fellesskapets beste. Kvalifikasjonsprinsippet og reglene som gjelder for behandlingen av tilsettingssaker i forvaltningen skal bidra til å sikre at forvaltningen til enhver tid ansetter de personene som vil være best i stand til å utføre de oppgaver som ligger til vedkommende stilling. En forsvarlig tilsettingsprosess skal også forhindre at det blir tatt utenforliggende hensyn slik at det offentliges interesser kunne blir skadelidende.
Kommunen har opplyst at A og den tilsatte ved en objektiv vurdering av deres formelle kvalifikasjoner og personlige egnethet er vurdert likt. Den har deretter lagt til grunn at den omtalte praksisen vedrørende ledertilsettinger, og det forhold at A ikke selv opplyste om sin tidligere rolle ved X skole, er to separate grunnlag som hver for seg gjorde at hun ikke ble ansett kvalifisert til rektorstillingen. Det synes derfor som kommunen har gitt utrykk for at den anså henne formelt kvalifisert før intervjuet ble avholdt, og at det utelukkende var hennes befatning med overføringssaken og det forhold at hun ikke nevnte denne under intervjuet, som diskvalifiserte henne.
Jeg har forståelse for at kommunen er i en vanskelig situasjon som følge av overgrepssaken og at hensynet til å gjenskape tillit ved X skole var et relevant moment. Det er likevel ikke slik at man i en sak som denne kan tilsidesette den generelle hovedregelen om at søkere skal vurderes ut i fra sine egne kvalifikasjoner, slik den kommunale praksisen synes å gi uttrykk for.
En søker skal som hovedregel vurderes ut fra egne faglige kvalifikasjoner til den stillingen og det arbeidet som skal utføres. Dersom tilsettingsorganet ønsker å legge vekt på tidligere hendelser, plikter det å foreta en selvstendig vurdering av den aktuelle søkerens tilknytning/håndtering av disse. Et relevant moment vil da kunne være i hvilken grad tidligere tjenesteutførelse gir indikasjoner på hvordan vedkommende vil fungere i den aktuelle stillingen. Kommunen har fremholdt at forholdet til overgrepssaken er «vektlagt på fullstendig objektivt grunnlag» og ikke basert på «eventuell klanderverdighet» fra As side. Praksisen er generell, og kommunen har ikke foretatt en konkret og individuell vurdering som nevnt ovenfor. Dette anses å være i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Kommunen har i brev hit understreket at hver enkelt tilsetting «avgjøres ved en konkret helhetsvurdering» og at overgrepssaken er en del av den avveiningen. Hvordan den saken «veies i forhold til søker selv, søkerne mellom og saken for øvrig, vurderes følgelig konkret». Dette synes å være i motstrid til kommunens redegjørelse om sin generelle politikk om at de objektive forholdene ble lagt til grunn uten at det ble foretatt en vurdering av As befatning med saken.
Dersom en skal legge kommunens standpunkt i denne saken til grunn, innebærer det at A ikke er kvalifisert til noen ledende stilling i kommunen uavhengig av hennes kvalifikasjoner. Dette kan ikke være i tråd med kvalifikasjonsprinsippet. Det er ikke slik at kommunen kan sette kvalifikasjonsprinsippet til side ved å innføre en praksis om at alle som har hatt befatning med overgrepssaken ikke kan få ledende stillinger i kommunen.
Kommunen har som nevnt også vist til As unnlatelse av å opplyse om tidligere rolle ved X skole, og det faktum at hun tilsatte den overgrepsdømte læreren i sin tid som rektor, «alene er tilstrekkelig til å anse A som ikke kvalifisert til stillingen som rektor ved X skole». Ut fra saksdokumentene var A kjent med at det fantes en granskingsrapport hvor hennes befatning med overgrepssaken ble kommentert. Det er usikkert om hun kjente til hele innholdet i den, men det må kunne forutsettes at A hadde tilstrekkelig grunnlag for å anta at kommunen også var kjent med hennes befatning med overføringssaken da den vurderte hennes søknad på intervjutidspunktet.
Gjennomgangen av saken har ikke gitt grunnlag for å tro at A forsøkte å nedtone eller unngå at hennes befatning med saken skulle bli et tema. Sammenholdt med det jeg har uttalt ovenfor om brudd på kontradiksjonsprinsippet, kan jeg vanskelig se at hennes manglende informasjon om overføringssaken kan være et avgjørende moment i vurderingen av hennes kvalifikasjoner. Hadde A under intervjuet blitt kjent med kommunens praksis og politikk, kan det ikke utelukkes at hennes befatning med saken ville blitt et tema, og at hun da ville kommentert problemstillingen.
3. Oppsummering
Jeg har etter dette kommet til at kommunen i denne tilsettingsprosessen har brutt kontradiksjonsprinsippet og at det ikke er foretatt en tilstrekkelig kvalifikasjonsvurdering. Kommunen synes videre å ha lagt avgjørende vekt på hensyn som fremstår som usaklige i kvalifikasjonsvurderingen i denne saken. Ut i fra den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen som foreligger, er det imidlertid vanskelig for meg å ta stilling til om A var best kvalifisert til rektorstillingen. Tilsettingen er foretatt, og den tilsatte har ikke vært part i ombudsmannens behandling av saken. Min uttalelse får ingen rettslige konsekvenser for den tilsattes rettsstilling.
Kommunen bes særlig merke seg mine innvendinger mot den etablerte generelle praksisen om ikke å tilsette de personer som hadde befatning med den omtalte overgrepssaken, slik at lignende feil unngås i fremtiden.»