A fremsatte 28. april 2010 søknad om gjeldsordning for Namsmannen i X (heretter namsmannen).
På søknadstidspunktet hadde namsmannen mottatt tre utleggsbegjæringer på A. Disse ble senere tatt til følge. To utleggsforretninger ble fremmet 14. mai 2010 med intet til utlegg, men etter klage fra saksøkerne ble beslutningene endret til trekk i inntekt ved endringsprotokoll 23. juni 2010. Den tredje utleggsforretningen ble avholdt samme dag, også med utleggstrekk som resultat. A påklaget 5. juli 2010 alle tre utleggsforretningene til tingretten. Retten foretok en samlet behandling av klagene og opprettholdt i kjennelse 4. januar 2011 namsmannens beslutning.
A sendte brev til tingretten 5. og 15. desember 2010 og 17. januar 2011, der han etterlyste svar på sin gjeldsordningssøknad. Brevene ble fortløpende oversendt fra tingretten til namsmannen. I det siste oversendelsesbrevet ba tingretten om at namsmannen orienterte gjeldsordningssøkeren om fremdriften i saken.
A brakte saken inn for ombudsmannen ved klage 30. mars 2011. Han viste til at det var gått nesten ett år siden han leverte søknad om gjeldsordning, og at namsmannen i stedet for å behandle søknaden hadde nedlagt trekk i hans trygd slik at han blant annet ikke hadde råd til medisiner. Videre opplevde han at det hadde utviklet seg en personlig konflikt mellom ham og namsmannen.
Undersøkelser herfra
Det ble herfra tatt kontakt med namsmannen per telefon. På bakgrunn av opplysningene gitt i samtalen om saksbehandlingstiden, ble namsmannen tilskrevet og bedt om å oversende sakens dokumenter.
Relevante saksdokumenter ble oversendt fra namsmannen sammen med et brev fra namsmannen, der han bemerket følgende:
«X lensmannskontor har under behandling søknad fra A— om gjeldsordning.
Dette er 2.gangs behandling/søknad ettersom han fikk avslag om gjeldsordning fra Y Tingrett, 25.06.2009 rettskraftig kjennelse 23.09.2009.
Søknad nr. 2 fra A ble mottatt her 28.04.2010. Denne søknaden er slik nevnt foran, under behandling her.
Når den ikke er ferdig behandlet har dette flere årsaker. Den viktigste årsaken skyldes at kontoret her — som namsmann — har avventet Namsrettens/ Tingrettens avgjørelser på 3 utleggsforretninger mot A. A klaget nemlig over utleggstrekk som namsmannen foretok, da han mente dette skulle gå til å dekke 2 betydelige lån han hadde på gården han tidl. var eier av, men som han har overdratt til sine 2 døtre. Disse lånene er en betydelig del av hans gjeld.
Namsretten konkluderte da med at dette klart ville være en forfordeling, og klagen ble ikke tatt til følge.
Avgjørelsen her ble avsagt ved kjennelse 04.01.2011, forkynt for A 21.01.2011 og rettskraftig 18.02.2011.
(…)
Hovedbegrunnelsen for avslag til namsretten er begrepet «støtende».
Saken vil snarlig bli behandlet. En vil enn videre nevne at andre årsaker for at saken ikke er behandlet etter medio febr. d.å. (da den endelige avgj. fra namsretten forelå) har med «omorganiseringsprosessen i vårt politidistrikt å gjøre. En beslutning i nærværende sak vil jeg anta vil foreligge i løpet av mai d.å.»
Namsmannens brev ble tilsendt klageren, som kom med merknader. Han viste blant annet til at han i klagene til tingretten hadde argumentert for at det skulle vært åpnet gjeldsforhandlinger fremfor avholdt utleggsforretninger. Klagene i seg selv utgjorde ikke noe grunnlag for å utsette behandlingen av hans søknad, og han oppfattet det slik at namsmannen trenerte gjeldsordningssaken.
Namsmannen ble tilskrevet herfra. Det ble vist til namsmannens brev hit, der den opplyste hovedårsaken til at gjeldsordningssøknaden fortsatt ikke var behandlet, var As klage til tingretten over trekkene nedlagt i hans inntekt. Herfra ble det bedt om en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for å stille behandlingen av gjeldsordningssøknaden i bero på det opplyste grunnlaget. I den forbindelse ble det vist til gjeldsordningsloven § 3-4, der det fremgår at det ved en eventuell åpning av gjeldsforhandlinger, gis en betalingsutsettelse i forhandlingsperioden, og at det av bestemmelsens siste ledd fremgår at lønnstrekk som hovedregel skal opphøre ved åpning av gjeldsforhandlinger.
Under henvisning til at namsmannen også hadde vist til omorganiseringsprosessen i politidistriktet som årsak til den forsinkede saksbehandlingstiden, ble det bedt om nærmere redegjørelse for hvordan denne prosessen hadde påvirket behandlingstiden, og om det var satt i verk tiltak for å hindre at måltallene for behandlingstiden av gjeldsordningssøknader ble overskredet.
Namsmannen ble bedt om å redegjøre for om klageren ble orientert om at hans klage over utleggstrekkene ville medføre at behandlingen av hans gjeldsordningssøknad ble stilt i bero. Videre ble det bedt opplyst på hvilken måte klageren ble orientert om saksgangen og forventet behandlingstid på hans søknad. I den forbindelse ble det vist til de tre brevene fra klageren, oversendt fra tingretten i desember 2010 og januar 2011.
Namsmannen svarte slik:
«En vil først av alt beklage at 2.-gangs søknad om gjeldsordning fra A har tatt for lang tid. Dette har — som jeg har skrevet i mitt brev dat.14.4.d.å. til Dere — flere årsaker.
Hvorledes saken her skulle vert løst skal jeg forsøke å la være å komme for mye inn på, men vil i korthet nevne/vise til lovens § 2-6 (Gjeldsordningsloven). Saken burde mest sannsynlig ha vært avvist straks.
Saken hadde nettopp (7 måneder) vært oppe i Tingretten og hvor Tingretten avslo gjeldsåpning. Retten konkluderte bl.a. med at det ville være «åpenbart støtende» å gi åpning for gjeldsordning. A brukte ikke sin mulighet til å anke saken til lagmannsretten, hvilket han var gjort kjent med ved forkynnelsen av kjennelsen.
Jeg kan vanskelig se at det i ettertid (etter Tingrettens kjennelse) har kommet andre moment som forandrer noe i saken. Det er ingen nye kreditorer og status er den samme. At noe av lånene hadde utsatt betaling skulle være kjent — fremgikk av saksdokumentene.
Når søknad nr. 2 fra A om å få gjeldsordning, ble stilt i bero — bl.a. i påvente av Tingrettens behandling av de allerede omtalte utleggsforretningene — skyldes dette den «nærhet» disse hadde til saken.
Jeg vil vise til mitt brev dat. 08.05.2009 til Y Tingrett i anledning «åpning av gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven» for A. Det vises her til det som er skrevet på side 3 i dette dokumentet, og som vedlegges dette brev.
Gjeldsordningsloven § 3-4 er selvsagt gjeldende. Men spørsmål som også kan/bør stilles er om ikke de som overtok eiendommen med disse heftelser, også skulle ha overtatt forpliktelsene ved overdragelsen — som da skjedde ei uke før utleggsforretning skulle holdes over nevnte eiendom.
Når det gjelder omorganiseringsprosessen i politidistriktet, går dette i korte trekk utpå at flere lensmannskontor blir organisert i færre driftsenheter. Og videre at en del saksfelt, som for eksempel behandling av gjeldsordningssaker, skal over på færre saksbehandlere. Det vil si at i vår driftsenhet som består av 11 lensmannskontor/ 1 politistasjon — skal det være 3 saksbehandlere.
Fra 1.1.2011 ble det startet opp med overføring innen de forskjellige saksfelt. For gjeldsordningssakene har dette tatt en del tid p.g.a. kurs etc. for aktuelle saksbehandlere.
For distrikt X medfører dette at sakene blir samordnet med fire andre distrikt — og hvor 1 saksbehandler har gjeldsordningssakene for disse.
Deres sp. angående om informasjon og saksgangen – så har en hatt muntlig dialog med A pr. tlf. samt ett oppmøte på kontoret.
Han ble ved overleveringen av søknaden sin gjort oppmerksom på det resultat Tingretten hadde kommet til like før, og sp. om hvorfor han ikke gjorde bruk av rettsmidlene. Det virket som om A ikke ønsket noe mer diskusjon om dette.
Den videre korrespondanse har han holdt direkte til Y Tingrett, og da særlig etter at hans klage over avholdte utleggsforretninger gikk i hans disfavør (utleggstrekket som namsmannen besluttet ble økt av namsretten).
I senere tid har en mottatt brev dat.19.6.11, med indirekte trusler fra A Likelydende brev er også sendt Y Tingrett.
Til sist vil jeg nevne at jeg har overført saken (april d.å.) til den nye saksbehandler for vår region, som da vil gå gjennom saken på nytt.
I mitt brev av 14.4.11, antok jeg at det ville foreligge en beslutning i løpet av mai, men dette har ikke den nye saksbehandler klart p.g.a. kapasitet.
Saken vil selvsagt få høy prioritet.»
Klageren var uenig i namsmannens redegjørelse for faktum og opplyste at forholdene som hindret åpning av gjeldsordning etter hans første søknad, var ryddet opp i innen andre søknad ble fremsatt. Det ble vist til avgjørelser fra tingretten avsagt mellom avslaget på første søknad og fremsettelse av den andre søknaden. Han påpekte videre at en anke over tingrettens første beslutning om ikke å åpne for gjeldsforhandlinger ville medført store kostnader og fremstått som lite hensiktsmessig.
Når det gjaldt informasjon om saksgangen, opplyste klageren at han fikk tilbakemelding om at gjeldsordningssøknaden ville bli behandlet i forbindelse med innleveringen av denne, men at all videre kommunikasjon hadde foregått skriftlig. Han viste til at namsmannen burde ha loggført eventuell muntlig kontakt.
Klageren reagerte negativt på namsmannens oppfatning om at han skulle ha fremsatt trusler i sitt brev 19. juni 2011 og mente dette var en feiltolkning av brevet.
I nytt brev fra klageren opplyste han å ha fått tildelt ny saksbehandler og ga uttrykk for å være fornøyd med dennes oppfølgning av saken. Saken skal ha blitt behandlet og oversendt tingretten 13. juli 2011, som kort tid etter tok søknaden til følge og åpnet for gjeldsforhandlinger. Klageren viste til at han kunne sluppet utleggstrekk om namsmannen hadde behandlet søknaden tidligere.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Om saksbehandlingstiden
Lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) § 2-6 omhandler namsmannens myndighet til å avslå søknader og lyder:
«Namsmannen skal avslå søknaden om gjeldsforhandling dersom:
(a) det finnes klart at vilkårene for gjeldsordning etter §§ 1-2 til 1-4 ikke er oppfylt,
(b) skyldneren ikke medvirker etter evne til sakens opplysning, eller
(c) skyldneren ikke innen rimelig tid selger eller medvirker til salg av eiendeler som namsmannen etter § 2-5 første ledd har pålagt skyldneren å selge før gjeldsforhandling åpnes.»
Namsmannen har vist til bestemmelsen, og uttalt at søknaden «burde mest sannsynlig ha vært avvist straks». Det ble pekt på flere forhold som namsmannen mente støttet dette. Jeg vil bemerke at klagen hit omhandler sen saksbehandling, og at det ikke er uenighet om at søknaden skulle vært behandlet raskere. Hva resultatet av denne behandlingen skulle vært, er ikke tema for behandlingen her, men det må være klart at en eventuell sannsynlighet for avslag, ikke ga grunnlag for å la være å behandle søknaden. Dersom namsmannen var av den oppfatning at søknaden måtte avslås, skulle han fattet beslutning deretter, slik at klageren kunne forholdt seg til dette, eksempelvis gjennom en klage til tingretten.
Klageren har etter det opplyste én gang tidligere søkt om gjeldsordning. Saken ble den gang oversendt for avgjørelse i tingretten, som nektet åpning av gjeldsforhandlinger i kjennelse 25. juni 2009. Forholdene som da sto i veien for åpning av gjeldsforhandlinger, var etter klagerens oppfatning ikke lenger til stede ved søknad april 2010, noe han også opplyste om i søknaden. Om dette forhold synes det å være uenighet om faktum mellom klageren og namsmannen. Hvilke faktiske forhold som skal legges til grunn, er lite egnet for ombudsmannens prøving, og heller ikke nødvendig å vurdere i saken her. Det er ingen skranker i regelverket mot at en skyldner fremsetter ny søknad om gjeldsordning kort tid etter et tidligere avslag. Dersom forholdene også har endret seg, vil dette som oftest fremstå som mer hensiktsmessig enn å anke den første avgjørelsen.
Jeg kan ikke se at tidsperioden fra forrige søknad og klagerens valg om ikke å anke tingrettens kjennelse, var relevante argumenter for ikke å ta den siste søknaden under behandling på et tidligere tidspunkt.
Namsmannen har opplyst at hovedårsaken til at han stilte gjeldsordningssaken i bero var at A hadde klaget til tingretten over tre utleggsforretninger som ble avholdt etter at søknaden om gjeldsordning ble fremsatt. I tingrettens kjennelse 4. januar 2011 var klagerens anførsel angitt å være at det ikke var rom for det nedlagte trekket i hans inntekt. På den bakgrunn ba han om å få allerede trukket beløp tilbakebetalt, og samtidig gjorde han gjeldende at han oppfylte vilkårene for gjeldsordning.
Som svar på anmodning herfra om en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for å stille gjeldsordningssøknaden i bero på bakgrunn av klagen til tingretten, viste namsmannen til sin redegjørelse på side 3 i brev 8. mai 2009 til tingretten i forbindelse med klagerens forrige søknad om gjeldsordning. Det er uklart for meg hva namsmannen mener med å vise til dette. I brevet tok namsmannen opp forhold og disposisjoner som kunne være til hinder for åpning av gjeldsforhandlinger i 2009, vurderinger tingretten den gang vektla da det ble nektet åpning av slike forhandlinger. Disse forholdene synes imidlertid ikke å ha vært tema for klagen over de nedlagte utleggstrekkene, og som nevnt foran, utgjør eventuelle avslagsgrunner uansett ikke noe rettslig grunnlag for å stille en sak i bero.
Det er videre uklart for meg hva namsmannen mener med å vise til «nærheten» mellom utleggsforretningene og gjeldsordningssaken. Det vil alltid foreligge en nærhet mellom utlegg og gjeldsordning, noe som vel også er bakgrunnen for at håndteringen av gjeldsordningssøknader er tillagt den alminnelige namsmannsfunksjonen. Så vidt jeg kan se, gjaldt As klage trekkenes størrelse, ikke de underliggende kravenes eksistens. Hans anførsel om at trekkbeløpene var for høye kan vanskelig sees på som et hinder for behandling av gjeldsordningssøknaden. Tvert i mot er det heller i tråd med gjeldsordningsinstituttets formål å behandle søknaden raskt i et slikt tilfelle. Jeg minner om at dette ikke bare er av hensyn til skyldneren, men også kan anses å være til gode for den samlede kreditormassen, ettersom det da foretas et ordnet oppgjør. En åpning av gjeldsforhandlinger og stadfestelse av gjeldsordning vil som hovedregel føre til en dividendeutbetaling av overskuddet til alle kreditorene, fremfor den noe mer tilfeldige fordelen som saksøkere kan få gjennom utlegg.
Justis- og politidepartementet har satt som mål at den forberedende saksbehandlingen hos namsmannen skal skje innen 90 dager. Dette er fulgt opp i Politidirektoratets disponeringsskriv til politidistriktene, der det er stilt krav om at søknaden skal være opplyst slik at den kan avslås eller åpnes for gjeldsforhandlinger av enten tingrett eller namsmann. Departementet har tidligere informert Stortinget om at måltallet er satt for gjennomsnittlig saksbehandlingstid.
Saken ble etter klagerens opplysning oversendt tingretten 13. juli 2011. Dette innebærer ett års overskridelse av Politidirektoratets måltall for saksbehandlingstid. Selv om en omorganiseringsprosess delvis kan forklare en viss overskridelse av gjennomsnittlig saksbehandlingstid, er forsinkelsen såpass betydelig at jeg anser den som kritikkverdig. Hertil kommer at klagerens søknad fremstår som enkel å behandle, da saken må antas å ha blitt godt opplyst i foregående søknadsrunde.
Namsmannen har også pekt på en pågående omorganiseringsprosess som årsak til den forsinkede saksbehandlingen. Herfra ble det bedt om en nærmere redegjørelse for hvordan denne prosessen påvirket saksbehandlingstiden, og om det var satt i verk tiltak for å hindre at måltallene for behandlingstiden for gjeldsordning ble overskredet. Namsmannen har i sitt svar redegjort nærmere for følgene av prosessen, men jeg kan ikke se at det er opplyst om tiltak for å hindre at prosessen fikk negative konsekvenser for saksbehandlingstiden. Da omorganiseringen ikke er opplyst å være hovedårsak til forsinkelsen, har jeg ikke funnet grunnlag for nærmere undersøkelser omkring dette i denne saken, men vurderer å ta spørsmålet opp med Politidirektoratet på generelt grunnlag.
2. Informasjon til klageren om saksgangen
Namsmannen har ikke svart på det direkte spørsmålet herfra om klageren ble orientert om at hans klage over utleggstrekkene ville medføre at behandlingen av gjeldsordningssøknaden ble stilt i bero. Det er nærliggende å tolke dette slik at klageren ikke fikk slik informasjon fra namsmannen.
Jeg finner videre namsmannens henvisning til at «videre korrespondanse har [klager] hatt direkte til Y tingrett», lite tilfredsstillende. Klagerens brev ble videresendt fra tingretten til namsmannen, med kopi til klageren, og i tingrettens brev 18. januar 2011 ble det bedt om at klageren «snarlig gis tilbakemelding på når saken kan forventes behandlet». Til tross for disse klare oppfordringene om å orientere klageren, ser henvendelsene ikke ut til å ha blitt fulgt opp.
Jeg finner det kritikkverdig at klageren ikke ble gitt bedre informasjon under saksgangen.
3. Personkonflikt
Klageren har gitt uttrykk for at det har utviklet seg en konflikt mellom ham og namsmannen personlig, og opplyser blant annet om trakasserende opptreden fra namsmannens side. Forholdet er ikke tatt opp til behandling her på en slik måte at namsmannen har fått anledning til å uttale seg, da denne type uenighet er lite egnet for undersøkelser herfra. Problemet kan synes å ha blitt avhjulpet ved at en ny saksbehandler har tatt over ansvaret for klagerens sak. Dersom klageren ønsker å forfølge konflikten med namsmannen videre, bør videre dialog først skje mellom klageren, namsmannen og Politidirektoratet.
Jeg kommenterer likevel namsmannens opplysning i brev hit om å ha mottatt «indirekte trusler» fra klageren i brev 19. juni 2011, da dette er opplysninger som har fremkommet under saksgangen her. Klageren mener hans brev ikke kan tolkes som trusler. Namsmannen har ikke oversendt det aktuelle brevet hit eller konkretisert hvilke uttalelser han oppfattet som truende. Klageren sendte selv kopi hit av sitt brev 19. juni 2011 til namsmannen. Forutsatt at dette er samme brev, finner jeg det lite treffende å karakterisere noe av innholdet i dette som trusler.
4. Konklusjon
Namsmannen i X’ behandling av søknaden om gjeldsordning har etter min mening vært kritikkverdig, både når det gjelder saksbehandlingstiden og informasjonen underveis til søkeren.
Jeg ber namsmannen om å gjennomgå sine rutiner for behandling av gjeldsordningssøknader slik at disse behandles i tråd med angitte måltall, med mindre spesielle forhold foreligger. Rutiner for informasjon til gjeldsordningssøkere om saksgangen bes også gjennomgått.»