A innehar radioamatørlisens, og har lenge drevet en radioamatørstasjon fra sin bopel. På bakgrunn av klager fra naboer over interferens, fattet Post- og teletilsynet i 2002 vedtak om redusert utgangseffekt (100 W) ved bruk av klagers radioamatørstasjon. Vedtaket ble påklaget til Samferdselsdepartementet, som stadfestet Post- og teletilsynets vedtak. Interferensproblemene fortsatte imidlertid, og Post- og teletilsynet fattet i 2004 nytt vedtak om stenging av radioanlegget på klagers eiendom. Vedtaket ble påklaget, men klagen ble avvist som for sent innkommet. Avvisningen ble også stadfestet av Samferdselsdepartementet. Spørsmålet ble deretter klaget inn for ombudsmannen, men det ble ikke funnet grunn til å gå videre med saken.
Også etter stengningsvedtaket fortsatte interferensproblemene, og Post- og teletilsynet foretok derfor opptak av sendinger fra klagers bolig. På bakgrunn av opptakene mente tilsynet at det ble foretatt sendinger i strid med stengningsvedtaket. Den 21. juli 2006 traff tilsynet vedtak om tilbakekall av klagers radioamatørlisens. Vedtaket ble påklaget til Samferdselsdepartementet, som opphevet tilsynets vedtak, men påla A å fjerne antenner og utstyr fra hans private bolig.
A søkte i 2008 om tillatelse til å gjenoppta radioamatørvirksomheten, men søknaden ble endelig avslått av departementet.
I e-post 11. oktober 2009 henvendte klager seg til departementet og ba om en ny vurdering av saken på bakgrunn av endrede faktiske forhold. Han viste til at det ikke lenger var distribusjon av analoge TV-signaler som var gjenstand for skadelig interferens, at naboene hadde installert nytt telefon- og TV-utstyr som ikke var like utsatt for interferens, samt at han ville installere en annen type antennesystem dersom han fikk lov til å sende fra eiendommen igjen. Etter klagers syn var således faren for skadelig interferens og forstyrrelser hos naboene, ikke lenger til stede.
Departementet foretok en vurdering av hvorvidt henvendelsen skulle behandles som en ny søknad (som dermed skulle førsteinstansbehandles av Post- og teletilsynet), eller som en begjæring om omgjøring av departementets tidligere vedtak. I brev 8. mars 2010 kom departementet til at den skulle behandles som en omgjøringsbegjæring, og det ble samtidig besluttet at omgjøringsbegjæringen ikke skulle tas til følge.
I vurderingen av om henvendelsen var en søknad i ny sak eller en omgjøringsbegjæring, ble det blant annet lagt vekt på at det etter departementets syn ikke forelå noen vesentlige endringer i det faktiske eller rettslige grunnlaget for det tidligere vedtaket. Som en del av saksbehandlingen av As henvendelse, ble Post- og teletilsynet bedt om en vurdering av As argumenter. Konklusjonen fra tilsynet var i det store og hele at argumentene og de nye opplysningene ikke ville medføre at interferensproblematikken opphørte, og tilsynet frarådet at sendeforbudet ble omgjort.
Departementet la til grunn at As naboer måtte anses å ha en «rettslig vernet posisjon» og være «direkte tilgodesett» i forvaltningsloven § 35s forstand. Det var derfor ikke rettslig adgang til å foreta en omgjøring.
I brev 3. juni 2010 brakte A saken inn for ombudsmannen.
Etter en gjennomgang av saksdokumentene ble det funnet grunn til å be Samferdselsdepartementet om en redegjørelse for enkelte forhold i saken. Det ble blant annet bedt om en redegjørelse for vurderingen av A henvendelse og spørsmålet om den skulle regnes som en ny søknad eller en begjæring om omgjøring. Det ble også stilt spørsmål om adgangen til å omgjøre i denne konkrete saken og hvordan de ulike partenes interesser skulle vektlegges.
I sitt svarbrev understreket departementet at et underordnet organ i utgangspunktet ikke kan innvilge en søknad der saksforholdet er identisk med et tidligere vedtak fra departementet som klageinstans og viste til en tidligere uttalelse fra ombudsmannen (SOMB-2007-81) og en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 18. januar 2006 (JDLOV-2005-4106). Spørsmålet om det forelå nye faktiske omstendigheter i saken som kunne ha betydning for avgjørelsen, var forelagt Post- og teletilsynet. Når tilsynet, som har spesiell teknisk kyndighet på området, mente As argumenter ikke ville ha betydning, konkluderte departementet med at det ikke forelå «noen vesentlige endringer i det faktiske eller rettslige grunnlaget for vedtaket». Saken var følgelig å anse som en begjæring om omgjøring og var behandlet av rett instans.
Dersom det hadde foreligget endringer i det faktiske eller rettslige grunnlaget for vedtaket, ville saken blitt oversendt tilsynet for behandling som en ny sak.
Videre pekte departementet på sakens historikk, og at det ikke bare var de tekniske løsningene som var avgjørende for det opprinnelige vedtaket. Også As brudd på tidligere vedtak hadde vært av betydning, og departementets hovedanliggende hadde vært å sikre at naboene ikke ble plaget av skadelig interferens. Departementet opplyste at de flere ganger hadde vært i kontakt med A og redegjort for forskjellen mellom ny sak og begjæring om omgjøring og hvordan en ny henvendelse ville bli behandlet. A gjorde det da klart at han ønsket en fornyet vurdering av departementet på bakgrunn av opplysningene i hans henvendelse. Departementet anså imidlertid at «partenes subjektive mening med henvendelsen» ikke kunne være avgjørende for spørsmålet om en henvendelse var å anse som ny søknad eller omgjøringsbegjæring.
Departementet redegjorde også for sitt syn på hvorvidt naboene var beskyttet mot
omgjøring etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a. I lys av min konklusjon
nedenfor, har jeg ikke funnet grunn til å redegjøre nærmere for det som har blitt skrevet om dette.
Klageren kom med enkelte kommentarer til departements redegjørelse, og anførte blant annet at departementets vurderinger var basert på «flere uklare og udokumenterbare eller diffuse påstander». Saken gjaldt dessuten et teknisk problem som normalt lot seg løse, og det var ikke først og fremst en ren juridisk problemstilling. Det var heller ikke riktig at det ikke var nye momenter i saken, og han fremholdt at ny teknikk medførte et sterkt redusert interferenspotensial. Det viktige i saken måtte uansett være å komme frem til en minnelig løsning som begge parter kunne leve med, og han redegjorde for hans naboer og forhistorien bak konflikten. Han tilbød seg å prøve utstyret på aktuelle frekvensbånd sammen med Post- og teletilsynet.
Som ledd i departementets svar til klagerens kommentarer sendte departementet igjen saken til Post- og teletilsynet for ytterligere en vurdering av om det forelå nye faktiske omstendigheter i saken som kunne få betydning for departementets tidligere konklusjoner. Tilsynet kunne ikke se at det forelå nye faktiske omstendigheter, og departementet kunne ikke se at det forelå noen saksbehandlingsfeil i denne saken.
Brevet fra departementet ble oversendt klager, som kom med enkelte tilleggsmerknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«A ba i sin klage til ombudsmannen om at jeg så nærmere på saken, og at jeg ba myndighetene om å oppheve usaklige pålegg og sanksjoner. Undersøkelsene herfra har imidlertid dreid seg om saksbehandlingen, og særlig spørsmålet om As henvendelse til Samferdselsdepartementet 11. oktober 2009 skulle ha vært behandlet som en ny sak.
Dersom henvendelsen var å anse som en ny søknad, skulle den ha vært oversendt Post- og teletilsynet for fornyet behandling.
Spørsmålet om når en henvendelse er å anse som en ny søknad, og når det er tale om en omgjøringsbegjæring, er ikke løst i forvaltningsloven. Loven forutsetter imidlertid at en slik grense må trekkes, bl.a. i omgjøringsreglene i § 35.
I forarbeidene til forvaltningsloven uttales følgende i Forvaltningskomiteens innstilling
(1958) på side 235-236:
«Begrepet «omgjøring» brukes undertiden i meget vid betydning, nemlig som all senere endring i en truffen avgjørelse, se Castberg side 160 flg. Når man særskilt har behandlingsreglene for øyet, er det imidlertid hensiktsmessig å sondre mellom omgjøring og klage. I denne fremstilling vil omgjøring bli nyttet som betegnelse på forandring i en truffen avgjørelse p.g.a. et endret syn på forholdene uten at det foreligger noen endring i de faktiske eller rettslige omstendigheter som vedtaket bygger på. Blir det skaffet til veie nye opplysninger om forhold som var tilstede da avgjørelsen ble truffet eller er det senere skjedd endringer i det faktiske eller rettslige grunnlag for vedtaket, vil det i alminnelighet foreligge en helt ny sak»
I oppsummeringen på side 241 heter det videre:
«Forskjellig fra omgjøring er den revisjon som gjøres i et vedtak på grunn av nye opplysninger om forhold som var til stede da vedtaket ble truffet eller som følge av nye faktiske eller rettslige forhold. Dette er vedtak i en ny forvaltningssak som de vanlige behandlingsregler må gjelde for.»
Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse 18. januar 2006 (JDLOV-2005-4106) lagt til grunn at det i enkelte saker, uavhengig av hva klageren anfører, vil være lite naturlig å se på en ny henvendelse som sak om omgjøring «der den nye henvendelsen er basert på endringer i det faktiske eller rettslige grunnlaget for saken som har inntruffet etter det opprinnelige vedtaket (avslaget) i overinstansen, iallfall der avslaget var totalt». Jeg er enig i dette. I ombudsmannens uttalelse i årsmeldingen for 2007 på side 296 (SOMB-2007-296) ble det også lagt til grunn at dersom det foreligger nye opplysninger skal en sak realitetsbehandles som en ny sak.
Utgangspunktet er således at nye opplysninger eller endrede forhold medfører at en henvendelse normalt skal behandles som en ny sak.
Spørsmålet er om A i sin henvendelse til departementet kom med nye relevante opplysninger. Det synes å være enighet om at henvendelsen inneholdt opplysninger og argumenter som ikke tidligere var vurdert. Dette gjelder for eksempel innføringen av digital-TV og at naboene hadde installert nytt telefon- og TV-utstyr. Jeg forstår videre departementet slik at disse nye opplysningene ikke var irrelevante i vurderingen av interferensproblematikken.
Departementet synes å ha lagt til grunn at As henvendelse allikevel ikke var en ny sak, ettersom disse nye opplysningene ikke ville få avgjørende betydning for det endelige vedtaket. Dette bygger etter mitt syn på en gal forståelse av skillet mellom en omgjøringsbegjæring og en ny søknad. Utgangspunktet om at nye opplysninger innebærer ny sak medfører ikke at det ved vurderingen av om en henvendelse skal sees på som en begjæring om omgjøring eller ny sak, samtidig skal vurderes om de nye opplysningene vil medføre et annet utfall enn det tidligere vedtaket. En slik lovforståelse vil innebære at det bare er de søknadene som innvilges som er å anse som nye søknader. Det er etter mitt syn ikke riktig.
Spørsmålet om det materielt er grunnlag for å nekte A å sende fra sin bopel, er nettopp det forvaltningen skal ta stilling til når henvendelsen realitetsbehandles. Spørsmålet om han vil nå frem med sitt krav, er således et annet spørsmål enn om henvendelsen er en ny søknad eller en omgjøringsbegjæring. I sistnevnte vurdering er det tilstrekkelig å spørre om opplysningene eller argumentene tidligere har vært vurdert, og om de i prinsippet kan tenkes å få betydning for det materielle spørsmålet.
I et tilfelle som det foreliggende, der A har trukket frem nye faktiske forhold som ikke åpenbart er irrelevante for spørsmålet om han skal få sende hjemmefra eller ikke, mener jeg det er naturlig å se på henvendelsen som en ny søknad. Henvendelsen skulle således ha vært oversendt Post- og teletilsynet for førsteinstansbehandling der, og med muligheter for å klage til departementet dersom søknaden ble avslått. Etter mitt syn bør derfor saken nå oversendes tilsynet for slik behandling. I lys av den grundige behandling det underliggende materielle spørsmål har fått i forbindelse med denne saken, antar jeg at den fornyede behandling kan gjøres relativt summarisk.
Ettersom jeg mener at henvendelsen burde ha vært behandlet som en ny søknad, har jeg ikke foranledning til å uttale meg om naboenes eventuelle rettslige vern mot omgjøring. Jeg nevner likevel at hensynet til naboene selvsagt vil være relevant i vurderingen av om den nye søknaden skal innvilges.
Jeg ber om å bli holdt orientert om den videre utviklingen i saken.»
–
Samferdselsdepartementet oversendte saken til Post- og teletilsynet som behandlet klagerens henvendelse fra 2009 som ny søknad.