Ved Advokatbevillingsnemndens vedtak i oktober 2009 ble advokat As advokatbevilling tilbakekalt i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 3. Vedtaket ble i brev 9. november 2009 meddelt As advokat.
I brev 11. november 2009 fra As advokat til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet ble det bedt opplyst hva som måtte rettes opp for at søknad om gjenerverv av bevillingen kunne behandles. Det ble spurt om det var andre forhold enn uttalelse fra regnskapsfører og revisor om at regnskapene per dags dato var i orden. Videre ble det vist til at det var notert at neste møte i Tilsynsrådet skulle være 10. desember 2009, og at det ble tatt sikte på å få fremsatt ny søknad innen den datoen.
I telefaks 7. desember 2009 oversendte As advokat erklæring samme dag fra revisor og regnskapsføringsfirma. Han ba om at saken ble behandlet på styremøte i Tilsynsrådet 10. desember 2009. I ny telefaks senere samme dag oversendte As advokat i tillegg bekreftelse på registrering av ny revisor og fratredelse av den tidligere, og bekreftelse om en sletting fra Statens kartverk. Han viste til at det ikke var bedt om annet fra Tilsynsrådet, og antok at alt derfor var på plass, slik at As bevilling kunne tas i bruk etter møtet. Advokat A oversendte politiattest og ba om at utgifter til det siste avholdte bokettersynet ble innlemmet i en avtale om nedbetaling knyttet til omkostninger ved tidligere bokettersyn.
I brev 8. desember 2009 fra Tilsynsrådet til As advokat ble det redegjort for hva som skal til for å få ny advokatbevilling etter tilbakekall. Foruten politiattest ble det bedt om at samlede utgifter til avholdte bokettersyn ble innbetalt, før fremleggelse for Tilsynsrådets styre av søknad om ny bevilling.
I telefaks 11. desember 2009 oversendte As advokat bekreftelse på innbetaling av påløpte utgifter til bokettersyn.
I brev 14. desember 2009 til As advokat viste Tilsynsrådet til at det i tillegg til at de forhold som hadde ført til tilbakekallet, var brakt i orden, var nødvendig at øvrige vilkår i domstolloven § 220 var oppfylt. Det ble vist til brev fra en advokat om et av advokat As tidligere klientforhold, og bedt om merknader til det som fremkom. Samme dag ble revisor tilskrevet av Tilsynsrådet og bedt om å opplyse om det var riktig at klientmiddelbehandlingen og de øvrige kritikkverdige forholdene omtalt i vedtak 25. juni 2009, var brakt i orden. Svar fra revisor ble gitt i brev 16. desember 2009.
As advokat redegjorde i brev 17. desember 2009 om saken knyttet til det tidligere klientforholdet og bestred adgangen til å stille krav om innbetaling av påløpte utgifter til bokettersyn. Det ble opplyst at «[v]edtaket/pålegget om innbetaling blir formelt å påklage, dog slik at det ikke bes om oppsettende virkning slik at prosessen ikke påvirkes. Dersom det ikke er hjemmel for et slikt krav, er innbetalingen foretatt i strid med bestemmelsen i straffeloven § 222 om rettslig tvang, og beløpet bes da tilbakebetalt».
I brev 4. januar 2010 til Tilsynsrådets samarbeidende revisor ba Tilsynsrådet opplyst om det forhold som førte til tilbakekallet, nå kunne anses for ordnet. Svar ble gitt i brev 6. januar 2010.
Tilsynsrådet orienterte i brev 14. januar 2010 As advokat om at søknaden om ny advokatbevilling ville bli søkt fremlagt for Tilsynsrådets styre i førstkommende møte 28. januar 2010.
Tilsynsrådets sekretariat innstilte på at A ikke skulle få ny bevilling, men styret fant etter en samlet vurdering i møte 28. januar 2010 at søknaden skulle imøtekommes. Det ble bestemt at innbetalt refusjonskrav for bokettersynene ikke skulle refunderes. Det ble lagt til grunn at dette er eksempel på gjeld som må være ordnet før ny bevilling kan gis, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd. Informasjon om vedtaket ble sendt til advokat A i brev 28. januar 2010 og til As advokat i e-post 29. januar 2010.
As advokat brakte saken inn for ombudsmannen og stilte spørsmål om adgangen til å pålegge søkeren å betale utgiftene Tilsynsrådet var påført etter bokettersynene, for å utstede bevilling. Advokaten mente at dette innebar en forfordeling av kreditorene, og at de forhold som måtte bringes i orden, måtte være den manglende revisjonsrapporten.
Videre ble det stilt spørsmål om administrasjonen hadde anledning til å unnlate å innvilge en kurant søknad og også unnlate å fremlegge søknaden i første mulige møte dersom det var hjemmel for å kreve slik fremleggelse.
Til sist ble det stilt spørsmål om det var korrekt saksbehandling av Tilsynsrådet å oversende vedtak til pressen om personlige forhold og med opplysninger som var undergitt taushetsplikt.
Det ble herfra funnet grunn til å undersøke saken nærmere. I brev til Tilsynsrådet ble det vist til at As advokat hadde anført at det ikke kunne stilles som vilkår for å utstede ny bevilling, at kostnadene knyttet til tre utførte bokettersyn først var betalt. Det ble bedt om Tilsynsrådets vurdering av om denne forutsetningen for vedtak om bevilling skulle vært behandlet av Advokatbevillingsnemnden. Det ble blant annet vist til at As advokat i brev 17. desember 2009 til Tilsynsrådet hadde skrevet at vedtaket om innbetaling formelt ble å påklage.
Videre ble Tilsynsrådet bedt om å vurdere om taushetsplikten etter offentlighetsloven ble overholdt, da det ble gitt informasjon til pressen om at det forelå underdekning av klientmidler. Det ble vist til offentlighetsloven § 13 første ledd, jf. domstolloven § 227 annet ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.
Tilsynsrådet svarte at Advokatbevillingsnemndens kompetanse er uttømmende regulert i domstolloven § 226. Videre at det av bestemmelsens annet ledd fremgår at nemnden er klageinstans for avgjørelser truffet av Tilsynsrådet som nevnt i lovens § 225 fjerde ledd. Det ble vist til at det av denne bestemmelsen fremgår at «[a]vgjørelser truffet av Tilsynsrådet etter § (…) 220 (…), og som er til ugunst for den det retter seg mot, kan påklages til Advokatbevillingsnemnden».
Det ble vist til at advokat As søknad om ny bevilling ble innvilget av Tilsynsrådets styre i møte 28. januar 2010. Videre ble det redegjort for at det var Tilsynsrådets sekretariat som hadde opplyst at A måtte foreta innbetaling av kostnadene ved de tre bokettersynene og at dette derfor ikke fulgte av noe vedtak eller lignende. Det var kun en saksopplysning fra sekretariatet om hva styret regelmessig legger vekt på ved sin behandling av søknader om ny advokatbevilling etter tidligere tilbakekall. I styrets vedtak om å innvilge søknaden ble det tatt stilling til at det innbetalte beløpet ikke skulle tilbakebetales. Tilsynsrådet konkluderte med at det ikke var klageadgang i saken.
Til spørsmålet om taushetsplikt svarte Tilsynsrådet at det i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 stilles krav til det offentlige om å bevare taushet om «noens personlige forhold». Det ble vist til at Tilsynsrådet hadde gitt opplysninger om avdekkede klanderverdige forhold om As utøvelse av advokatvirksomhet, og at det i saken ble opplyst at han hadde underdekning på klientbankkonto, hvilket er i strid med advokatforskriftens bestemmelser om behandling av betrodde midler.
Tilsynsrådet kunne ikke se at det å utlevere opplysninger om kritikkverdige forhold som var avdekket om advokatens utøvelse av advokatvirksomhet, var å betrakte som «noens personlige forhold». Videre ble det vist til at Tilsynsrådets praksis på området ble ansett å være i samsvar med andre offentlige organers praktisering av regelverket, for eksempel Finanstilsynet og Helsetilsynet, og i samsvar med uttalelser fra henholdsvis ombudsmannen og Lovavdelingen. I den grad det er personlige forhold, som for eksempel sykdom eller rus, vil slike opplysninger være unntatt offentlighet. Det samme gjelder klientnavn m.v.
Videre viste Tilsynsrådet til at advokater utøver advokatvirksomhet med bakgrunn i en bevilling gitt av offentlige myndigheter, og at allmennhetens behov og advokatstandens troverdighet og tillit er avhengig av åpenhet rundt kritikkverdige forhold som måtte bli avdekket om advokaters utøvelse av rettshjelpvirksomhet. Det ble også vist til at et eventuelt behov for hemmeligholdelse av slike opplysninger fra advokatens side, som hovedregel vanskelig kan sies å være beskyttelsesverdig. En annen forståelse av regelverket enn den Tilsynsrådet har lagt til grunn, vil avskjære allmennheten fra innsyn i og kontroll med Tilsynsrådets forvaltningsutøvelse.
As advokat hadde merknader til Tilsynsrådets brev, og viste til at han var enig i at det ikke er klageadgang på et vedtak om innvilgelse av søknad om advokatbevilling. Han etterlyste likevel Tilsynsrådets syn på om det var adgang til å kreve innbetaling av utgiftene til bokettersyn, for å utstede bevilling. Etter hans mening var det ikke hjemmel for et slikt krav. Han viste til at det kan innebære en forfordeling av kreditorer og at det kan avskjære innsigelser mot kravet.
Til spørsmålet om taushetsplikt viste As advokat til at det var vanskelig å se at opplysninger om angivelige straffbare forhold ikke var omfattet av «noens personlige forhold». Han anførte at en konsekvens av synspunktet var at for eksempel politiet ikke lenger har taushetsplikt i forhold til etterforskning av mulige straffbare forhold, noe som er i strid med Høyesteretts forståelse av begrepet i de saker der politiets taushetsplikt er prøvet rettslig, jf. for eksempel Rt. 2010 s. 1474 avsnitt 9 og Tor-Geir Myhrers bok om taushetsplikt.
As advokat viste videre til at det må anses å være offentlig at en advokatbevilling er trukket tilbake, men ikke begrunnelsen, dersom den omfatter «noens personlige forhold».
I senere brev fra Tilsynsrådet ble det vist til at det i advokatforskriften § 4-7 tredje ledd er bestemt at Tilsynsrådet kan kreve at vedkommende advokat dekker utgiftene ved bokettersyn dersom utgiftene skyldes at advokaten ikke har overholdt regler som nevnt i forskriften § 4-5 første ledd.
Videre viste Tilsynsrådet til at de forhold som førte til tilbakekallet, skal være ordnet før ny bevilling eventuelt gis. Det ble vist til at det i denne saken gjaldt de forhold som ble avdekket under bokettersynet. Bokettersynet, med påførte utgifter for Tilsynsrådet, var et nødvendig ledd i avklaringen av om advokat A hadde overtrådt regler som nevnt i advokatforskriften § 4-5 første ledd.
Det ble redegjort for at advokat As bevilling ble tilbakekalt i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 3, og at det av domstolloven § 220 fjerde ledd fremgår at ny bevilling etter tilbakekall ikke må gis før det forhold som førte til tilbakekallet, er brakt i orden. Etter Tilsynsrådets oppfatning var refusjon av utgiftene til bokettersyn av de forhold som måtte være «ordnet», før ny bevilling kunne gis.
Tilsynsrådet anførte at det ikke kunne se at pålegg om betaling av refusjonskravet innebar at A måtte foreta handlinger i strid med dekningsloven og straffeloven.
Den reaksjonen som eventuelt meddeles etter et bokettersyn, er etter Tilsynsrådets oppfatning et enkeltvedtak, herunder også kravet om refusjon av utgifter til revisor. Et avslag på søknad om ny bevilling, på grunn av manglende innbetaling av refusjonskravet, mente Tilsynsrådet at kunne vært påklaget til Advokatbevillingsnemnden. Tilsynsrådets styre hadde ved behandlingen av søknaden om ny bevilling tatt stilling til at det innbetalte
beløpet ikke skulle tilbakeføres til A.
Til spørsmålet om brudd på taushetsplikten viste Tilsynsrådet til at det bare hadde gitt opplysninger om at A hadde handlet i strid med bestemmelser i domstolloven og advokatforskriften. Det ble vist til at brudd på enkelte av bestemmelsene kan medføre straffansvar, men at dette hadde ikke Tilsynsrådet uttalt seg om.
As advokat fastholdt at det var vanskelig å se at Tilsynsrådet skulle ha kompetanse til å søke å påvirke sin stilling som kreditor gjennom utøving av
offentligrettslig myndighet, og at dette måtte anses som myndighetsmisbruk.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Klageadgangen til Advokatbevillingsnemnden
Av domstolloven § 226 annet ledd fremgår at Advokatbevillingsnemnden er klageinstans for Tilsynsrådets avgjørelser som nevnt i domstolloven § 225 fjerde ledd. I denne saken gjaldt det Tilsynsrådets avgjørelse om ny bevilling til å drive advokatvirksomhet etter tilbakekall, jf. domstolloven § 220.
Tilsynsrådet la til grunn at det ikke var klageadgang til Advokatbevillingsnemnden på vedtaket 28. januar 2010, da søknaden om bevilling ble imøtekommet.
I brev 15. mars 2011 hit bemerket Tilsynsrådet til advokat As brev 17. desember 2009, der det fremkom at «vedtaket/pålegget om innbetaling blir formelt å påklage (…)» at:
«Det var Tilsynsrådets sekretariat som hadde opplyst at A måtte foreta ”innbetaling” av de kostnader som Tilsynsrådet hadde hatt ved gjennomføringen av de 3 bokettersynene; dette fulgte således ikke av noe ”vedtak” eller lignende. Det var kun en saksopplysning fra sekretariatet om hva styret regelmessig legger vekt på ved sin behandling av søknader om ny advokatbevilling etter tidligere tilbakekall. Det er i slike saker Tilsynsrådets styre som treffer vedtak om utstedelse av ny advokatbevilling på bakgrunn av innsendt søknad med tilhørende dokumentasjon. Styret fattet positivt vedtak i saken den 28. januar 2010. Alle sakens dokumenter var da forelagt Tilsynsrådets styre, også As advokats brev av 17. desember 2009. Tilsynsrådet tok i vedtaket om å innvilge søknaden også stilling til at beløpet ikke skulle tilbakebetales».
I brev 11. mai 2011 hit skrev Tilsynsrådet:
«Den reaksjon som evt. meddeles etter Tilsynsrådets bokettersyn er som kjent et enkeltvedtak, herunder også kravet om evt. refusjon av Tilsynsrådets utgifter til ekstern revisor ved avholdelsen bokettersynet. Et evt. avslag på søknad om ny advokatbevilling grunnet manglende betaling av refusjonskravet kunne vært påklaget til Advokatbevillingsnemnden. Spørsmålet kunne også vært brakt inn for domstolen på vanlig måte. Det er ikke gjort. Styret har imidlertid ved søknaden tatt stilling til at det innbetalte beløpet ikke skulle tilbakeføres A».
Det fremgår av domstolloven § 225 fjerde ledd at avgjørelse truffet av Tilsynsrådet, blant annet etter loven § 220, kan påklages til Advokatbevillingsnemnden når den er «til ugunst for den det retter seg mot».
Selv om Tilsynsrådets vedtak om å innvilge advokatbevilling ikke var til ugunst for advokat A, kan det likevel stilles spørsmål om ikke kravet om å innbetale utgiftene til de utførte bokettersynene, må kunne sies å ha vært en del av vedtaket, og således innebar et vilkår til ugunst. Det er ikke tvilsomt at vilkår satt i et vedtak til gunst, kan påklages etter forvaltningsloven § 28 første ledd, se for eksempel Graver, Alminnelig forvaltningsrett (3. utg. 2007), s. 518.
Tilsynsrådet mener at kravet om innbetaling av påløpte utgifter til bokettersyn ikke var en del av Tilsynsrådets vedtak, og således ikke kunne påklages til Advokatbevillingsnemnden. Jeg har vanskelig for å følge dette.
Advokat A hadde i brev 8. april (feilskrift for desember) 2009 til Tilsynsrådet bedt om at det siste kravet om refusjon ble innlemmet i tidligere inngått nedbetalingsavtale. I brev 8. desember 2009 fra Tilsynsrådet til As advokat ble det informert om at «[f]ør eventuell søknad fremlegges for Tilsynsrådets styre til behandling bes det om at Deres klient innbetaler ovennevnte krav». I As advokats telefaks til Tilsynsrådet 11. desember 2009 ble det vist til at skyldig beløp var innbetalt, men at det ikke lå i dette at han mente det rettslig kunne stilles som vilkår for å få tilbake bevillingen. Beløpet var innbetalt for å unngå forsinkelser i behandlingen av den nye søknaden. Det ble videre bedt om at beløpet ble tilbakebetalt, dersom Tilsynsrådet kom til at det ikke kunne stilles vilkår om innbetaling før bevilling kunne mottas. I As advokats brev 17. desember 2009 ble avgjørelsen om å kreve innbetaling påklaget.
Da Tilsynsrådets styre i møte 28. januar 2010 tok stilling til at det innbetalte beløpet ikke skulle refunderes, fremstår det derfor, i lys av det som hadde skjedd i forkant, som at det også tok stilling til om det kunne stilles som vilkår for så vel å få behandlet søknaden, som å innvilge den, at refusjonskravet var oppgjort. Vedtaket var på dette punktet til ugunst, og etter min mening måtte det kunne bringes inn for Advokatbevillingsnemnden for klagebehandling. Eventuelle innsigelser mot kravets omfang synes da også å kunne ha blitt gjort til en del av klagen.
2. Krav om refusjon for å behandle søknad om ny bevilling
I advokatforskriften § 4-7 første ledd er det bestemt at Tilsynsrådet kan la avholde bokettersyn. I tredje ledd fremgår at utgiftene kan kreves dekket av vedkommende advokat, dersom utgiftene skyldes at advokaten ikke har overholdt regler som nevnt i § 4-5 første ledd. Det har ikke vært omstridt i saken at bokettersynene ble gjort i medhold av denne bestemmelsen, og kravet har heller ikke vært bestridt.
Ny advokatbevilling, etter tilbakekall, må etter domstolloven § 220 femte ledd ikke gis «før det forhold som førte til tilbakekallingen er brakt i orden». Ombudsmannen la i en tidligere sak, jf. ombudsmannens årsmelding for 2000 side 243 (Somb-2000-74), til grunn at når advokaten hadde ordnet opp i forholdet, hadde han etter søknad krav på å få tilbake bevillingen. Det kunne ikke i tillegg settes en inndragningstid på ett år. Domstolloven § 220 åpnet ikke for et fritt skjønn. Høyesterett kom senere til samme konklusjon, jf. Rt. 2005 s. 416.
Tilsynsrådet mener at krav om refusjon av påløpte utgifter til bokettersyn er av de forhold som må være «ordnet», før ny bevilling gis. Det ble i brev 11. mai 2011 hit vist til at:
«Denne saken må oppfattes slik at det bl.a. var de forhold som ble avdekket under bokettersynet som førte til tilbakekallet. Bokettersynet, med dertil hørende utgifter for Tilsynsrådet, var et nødvendig ledd i avklaringen av om – og i hvilken utstrekning – A hadde overtrådt regler som nevnt i advokatforskriften § 4-5 første ledd».
Spørsmålet om utgiftene til bokettersyn er av de forhold som må være ordnet før ny bevilling kan gis, kan ikke ses å være omtalt i forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 30 (1972-73) eller Ot.prp. nr. 39 (1994-95). Det må da blant annet bero på en tolkning av ordlyden i domstolloven § 220 femte ledd. At de underliggende forholdene som førte til tilbakekallet, er omfattet, må være åpenbart. Etter min mening fremstår det ikke som klart at Tilsynsrådets utgifter til bokettersyn hos advokaten også må være betalt. Bokettersyn vil i en del tilfeller være nødvendig for å avdekke tilbakekallsgrunnen(e). Utgiftene for å gjennomføre bokettersyn kan dermed sies å ha tilknytning til tilbakekallsgrunnen, men kan likevel vanskelig sies å være en del av begrunnelsen for tilbakekallet av advokatbevillingen. Sammenhengen mellom utgiftene og tilbakekallet gjør imidlertid at advokaten kan bli ansvarlig for utgiftene, uten at det dermed er sagt noe om til hvilket tidspunkt de skal være betalt.
En adgang til å kreve dekket utgiftene til bokettersyn for å gi ny bevilling, har for øvrig den siden ved seg at den kan fungere som et effektivt inkassomiddel for forvaltningen, og føre til at andre krav blir skjøvet på til fordel for kravet på refusjon. For advokaten vil manglende evne til å innfri kravet i sin helhet, og slik miste adgangen til å få bevilling, kunne føre til tap av muligheten til å oppebære inntekt og derav muligheten til å kunne betale kravet.
Jeg har kommet til at det er tvilsomt om krav på refusjon av utgifter til bokettersyn må være innfridd før ny bevilling kan gis, og ber om at Tilsynsrådet behandler dette spørsmålet på nytt. I den forbindelse bør Advokatbevillingsnemndens syn innhentes, da det etter mitt syn, slik det er redegjort for ovenfor, forelå klageadgang på Tilsynsrådets avgjørelse om å gi ny bevilling. Også Justisdepartementets syn, som ansvarlig departement for domstolloven, bør innhentes.
3. Spørsmål om brudd på taushetsplikten
I forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 er det bestemt at forvaltningen plikter å hindre at andre blir gjort kjent med «noens personlige forhold».
I denne saken fikk pressen informasjon fra Tilsynsrådet om at advokat As advokatbevilling var tilbakekalt. Verken Tilsynsrådet eller As advokat synes å mene at en slik opplysning innebar brudd på taushetsplikten ved at den var omfattet av «noens personlige forhold», hvilket jeg er enig i. Advokater utøver virksomhet med bakgrunn i en offentlig gitt bevilling. Som Tilsynsrådet skriver, er allmennhetens behov og advokatstandens troverdighet og tillit avhengig av åpenhet omkring kritikkverdige forhold som måtte bli avdekket om advokaters utøvelse av sin virksomhet.
Det er fremholdt fra Tilsynsrådets side at det som ble meddelt pressen om klientbankkonto, var at det forelå underdekning, og at dette er i strid med advokatforskriftens bestemmelser om betrodde midler, jf. kap. 3. Det ble derimot ikke sagt noe om straffverdighet.
Utgangspunktet er at opplysninger om straffbare handlinger er undergitt taushetsplikt. Underdekning på klientkonto kan skyldes et straffbart forhold, men ikke nødvendigvis. Vedlagt As advokats brev 26. februar 2010 hit var vedlagt kopier av artikler i avisene X og Ys nettutgaver. I X fremgikk at Tilsynsrådet hadde opplyst at det var underdekning på klientkonto, men ikke at det dreide seg om straffbare forhold.
I domstolloven § 230 første ledd nr. 3 er det bestemt at Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling dersom advokaten forsømmer sine plikter etter bestemmelser gitt i medhold av lovens § 224 tredje ledd eller § 225 sjette ledd. Bestemmelser er gitt i advokatforskriften, blant annet om behandlingen av klientmidler. Å presisere at en bevilling er kalt tilbake etter domstolloven § 230 første ledd nr. 3 kan ikke ses å innebære et brudd på taushetsplikten. For advokaten synes det å kunne være en fordel at det med dette blir gitt opplysning om at bevillingen ikke er kalt tilbake etter den strengere bestemmelsen om uskikkethet i lovens § 230 første ledd nr. 1.
Spørsmålet som gjenstår, blir dermed om det kan anses som brudd på taushetsplikten å gi opplysninger om hvilke bestemmelser i advokatforskriften som er overtrådt. Etter min oppfatning kan det ikke det. Dette er opplysninger som det er av interesse for allmennheten å få innsyn i, når det gjelder advokatvirksomhet. Det vises til det som er sagt om viktigheten av bransjens behov for tillitt og troverdighet.
Jeg finner likevel grunn til å understreke at det bør utvises forsiktighet når det gis opplysninger om innholdet i tilbakekall av advokatbevillinger, da grensegangen mot det som kan være taushetsbelagt, kan være vanskelig.
4. Saksbehandlingen i Tilsynsrådet etter tilbakekallet
Spørsmålet om det innebar en saksbehandlingsfeil ikke å imøtekomme advokat As søknad om ny bevilling tidligere, og ikke fremlegge den i første mulige møte i Tilsynsrådets styre, 10. desember 2009, er herfra ikke tatt opp med Tilsynsrådet.
Tilsynsrådet beklaget i brev 17. november 2010 til As advokat sen tilbakemelding på henvendelser, og at han ikke fikk tilbakemelding på anmodning om å få være til stede under styrebehandlingen 10. desember 2009. Det ble også beklaget at det syntes å ha vært gitt uriktig informasjon, og at denne ikke ble korrigert, da dette åpenbart burde vært gjort.
Hva som er nødvendige forberedelser før Tilsynsrådet anser at en sak som den foreliggende, der det var avdekket uregelmessigheter i regnskapsføringen, er tilstrekkelig opplyst, beror på skjønnsmessige vurderinger. Tilsynsrådets sekretariat innhentet nye revisoruttalelser og det var korrespondanse om en sak advokat A hadde håndtert.
Jeg kan etter dette ikke se at skjønnet Tilsynsrådet utøvet i behandlingen av saken, gir grunn til merknader fra min side.
5. Konklusjon
Jeg har kommet til at det var klagerett til Advokatbevillingsnemnden på vedtaket om å innvilge ny søknad om bevilling, da kravet om betaling måtte sies å innebære et vilkår som var til ugunst.
Videre ber jeg Tilsynsrådet om å vurdere på nytt spørsmålet om det kan stilles som vilkår for å behandle søknad om og utstede ny bevilling, at utgifter til bokettersyn er betalt. Advokatbevillingsnemnden og Justisdepartementets syn bør innhentes. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av Tilsynsrådets nye vurdering».