X kommune utlyste i april 2010 et 40 % driftstilskudd (driftshjemmel) til en fysioterapeut i privat praksis. Tildelingen av driftstilskuddet var del av et samarbeid om fysioterapitjenester mellom X, Y og Z kommuner, men slik at X hadde fått delegert myndighet til å utlyse og tildele tilskudd. Det aktuelle driftstilskuddet var knyttet til praksisfellesskapet … fysioterapi, lokalisert i X kommune. I utlysningsteksten het det:
«Fysioterapitjenesten har i dag lange ventelister så det er behov for fysioterapeut som kan gi allmenn fysioterapi, samt jobbe tverrfaglig i samarbeid med andre fagtjenester i kommunen. Personlig egnethet og gode samarbeidsevner vil bli vektlagt samt kjennskap til å drive egen praksis. Kommunen vil vurdere å tilplikte 20 % av avtalen til brukere med særskilte behov.»
Det var 9 søkere til driftstilskuddet. … fysioterapi innstilte A som nr. 2. Et samarbeidsutvalg med en representant fra hver kommune og en fra praksisfellesskapet innstilte deretter A som nr. 1. Hjemmelen ble 5. juli 2010 tildelt B. Hun var ikke nevnt i noen av innstillingene. I kommunens tildelingsvedtak fremgikk det bl.a.:
«Av søkere med lengst erfaring innen fysioterapi i tillegg til erfaring i samhandling/tverrfaglig samarbeid med andre fagtjenester i kommunen, er fysioterapeut B vurdert til å ha lengst ansiennitet. Hun har dokumentert opplæring i individuelle planer og har erfaring i tverrfaglig samarbeid med faglige instanser i kommunen, bl.a. deltatt på ansvarsgruppemøter, utarbeidet individuelle planer, koordinator for disse på systemnivå og i tillegg oppfølging og formidling av hjelpemidler.»
A og flere andre klaget på vedtaket, som ble opprettholdt av formannskapet i kommunen.
A brakte saken inn for ombudsmannen og anførte at kommunen hadde gjort feil både i saksbehandlingen og i kvalifikasjonsvurderingen. Hun fremhevet blant annet at det ikke ble gjennomført intervjuer av søkerne og at dagjeldende kommunehelsetjenestelov § 4-2 ikke ble fulgt. Om sine kvalifikasjoner skrev hun:
«Allmenn fysioterapi har jeg utført gjennom min praksis både i kommunehelsetjenesten i de tre kommunene og som privatpraktiserende. Det samme gjelder for grupper. Jeg har jobbet både med individuelle planer, med prosjekt Fysak, med smertegrupper, grupper for psykisk svake m.m. Dette inngår naturlig i jobben, uten at det ligger nedfelt i attester. Dette er informasjon som jeg naturlig ville ha gitt i et intervju. Dette vet de helsefaglige ledere i de tre kommunene, spesielt i Z kommune der jeg har jobbet mest.»
Etter at saksdokumentene var innhentet og gjennomgått, ble kommunen bedt om å besvare en del spørsmål. A kom med merknader til kommunens svar. På oppfordring herfra hadde kommunen deretter ytterligere kommentarer. Deler av innholdet i denne korrespondansen er omtalt nedenfor.
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«1. Rettslig utgangspunkt og ombudsmannens prøving
Kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 § 4-2, som gjaldt på tidspunktet for tildelingen, lød:
«Hvis en kommune ønsker en ny privatpraktiserende allmennlege, fysioterapeut eller jordmor, skal den kunngjøre at interesserte kan melde seg. Avtale skal inngås med den som er faglig best skikket.»
Det ligger en forutsetning i bestemmelsen om at det skal foretas en kvalifikasjonsvurdering av samtlige aktuelle søkere. I forarbeidene til loven er det lagt til grunn at slike tildelingsvedtak har likhetstrekk med tilsettingssaker og at det «skal foretas en samlet vurdering, hvor utdannelse, praksis og erfaring, tidligere virke og nåværende skikkethet m.v. teller med», jf. Ot.prp. nr. 66 (1981-82) side 34 annen spalte. Den samlede vurderingen må foretas i lys av innholdet i det aktuelle driftstilskuddet som er utlyst, jf. høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2009 s. 1319 avsnitt 53 (ref. HR-2009-2022-A).
Den nærmere vurderingen av hvem som alt i alt er best faglig skikket i forhold til de behov kommunen har definert i utlysningsteksten, er det vanskelig for meg å overprøve. Jeg kan imidlertid undersøke om saksbehandlingen har vært forsvarlig og om kommunens vurdering er i tråd med lovens krav, herunder om det er lagt vekt på saklige kriterier.
2.Saksbehandlingen – opplysningen av saken
Erfaring med samhandling og tverrfaglig samarbeid er begrunnelsen for tildelingsvedtaket. A hadde ikke opplyst i søknaden om slik erfaring, men hun skrev at hvis «X kommune trenger ytterligere dokumentasjoner ber jeg kommunen ta kontakt». Kommunen ble i brev herfra bedt om å svare på hvorfor A ikke ble gitt anledning til å redegjøre for sin kompetanse på dette området. Det ble også spurt om rådmannen innhentet opplysninger om hennes erfaring innen tverrfaglig samarbeid m.v. på bakgrunn av hennes arbeid som fysioterapeut i Z kommune fra 1997 til 2004. Kommunen svarte:
«Som i ansettelsessaker for øvrig påhviler det søkeren selv å fylle ut en fullstendig søknad, legge ved CV og dokumentasjon som kreves i utlysningsteksten.
…
Ut fra det A skrev i sin søknad samt at hun ikke hadde vedlagt noen CV, kunne ikke kommunen se at det skulle mangle opplysninger søker hadde og som kunne være relevant. Dersom hun hadde kompetanse hun mente kunne være relevant i forhold til utlysningsteksten, burde søker selv ha nevnt dette. Det er ikke rimelig å kreve at kommunen skulle gå aktivt ut til søkerne og spørre om de ikke hadde andre kurs eller annen praksis enn hva de har oppgitt. I utlysningsteksten var det bedt om at ”Søknad vedlagt CV, kopier av vitnemål samt referanser sendes”. Det vises til at det var 9 søkere og at kommunen i så fall måtte ha gjort tilsvarende for alle søkerne.»
I en tildelingsprosess som dette må utgangspunktet være at søkerne har ansvar for å presentere seg selv og den kompetansen de har som er relevant for tilskuddet. Kommunen har ingen ubetinget plikt til å innkalle søkerne til intervju eller innhente referanser. Det er imidlertid et krav at kommunen sikrer seg et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for det vedtaket som skal treffes. Dette følger av forvaltningsloven § 17, der det fremgår at kommunen må «påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». Denne bestemmelsen får anvendelse også i tildelingssaker.
Kommunehelsetjenesteloven § 4-2 krevde som nevnt at avtale skal inngås med den som er «faglig best skikket». Dette kan etter omstendighetene innebære at kommunen, der det kan være grunn til å tro at en aktuell søker har relevante kvalifikasjoner som ikke eksplisitt er nevnt i søknaden, må gjøre enkelte undersøkelser for å bringe dette på det rene. Slike undersøkelser kan typisk være et intervju eller innhenting av referanser, noe som for øvrig er vanlig både i tilsettingssaker og i saker om tildeling av driftstilskudd.
Det fremgår av kommunens redegjørelse at intervjuer ikke ble gjennomført fordi «kommunen vurderte å ha god kjennskap til kompetanse og samarbeid i praksisfellesskapet til søkere som var aktuelle til denne driftshjemmelen». Samtidig gir både redegjørelsen hit og saksdokumentene inntrykk av at det utelukkende har blitt lagt vekt på informasjon som fremkom uttrykkelig i søknadspapirene. Dette er lite tillitvekkende. B hadde dessuten ikke (norsk) erfaring med praksisfellesskap, og jeg er ikke kjent med om tilsettingsmyndigheten eller samarbeidsutvalget hadde kjennskap til henne som fagperson. Dette fremkommer ikke noe sted. Hennes erfaring som kommunefysioterapeut var knyttet til en annen kommune.
X kommune har flere ganger fremhevet at As søknad var knapp og ufullstendig. Dette må imidlertid ses på bakgrunn av at hennes erfaring knyttet seg til de samarbeidende kommunene, dels som ansatt fysioterapeut, og dels som privatpraktiserende i … fysioterapi. Hun synes å ha hatt den oppfatning at besluttende myndighet, gjennom samarbeidsutvalget, ville være godt kjent med hennes kompetanse. En søknad fra en «ekstern» søker må kunne forventes å være mer utfyllende enn en søknad fra en fysioterapeut som kommunen (de tre … kommunene) kjenner fra før. Dette synes ikke X kommune å ha tatt høyde for. Ansvaret legges utelukkende på A.
Jeg har merket meg at den delen av Bs erfaring med tverrfaglig arbeid, samhandling og individuelle planer som kommunen har fremhevet, skriver seg fra hennes arbeid som kommunefysioterapeut – en stilling hun på søknadstidspunktet hadde hatt under tre år. På bakgrunn av As vesentlig lengre praksis som kommunefysioterapeut, ville det være naturlig å spørre om ikke hun hadde tilsvarende arbeidsoppgaver som B. Er det slik at tilsatte fysioterapeuter (i alle fall i mindre kommuner) kan forventes å ha sammenlignbare arbeidsoppgaver, og at tverrfaglig arbeid er blant disse? A har i alle fall hevdet at arbeid med blant annet individuelle planer «inngår naturlig i jobben». Attesten som A hadde fremlagt fra arbeidsforholdet i Z kommune var svært knapp og ga lite informasjon om hvilke oppgaver hun hadde utført. Tildelingsmyndigheten hadde etter mitt syn klar oppfordring til å undersøke dette nærmere, for eksempel ved å innhente referanser eller spørre A direkte. Å anta at hun ikke hadde erfaring med tverrfaglig arbeid mv. bare fordi det ikke uttrykkelig var nevnt i søknaden, fremstår som klart uforsvarlig.
A opplyste derimot i sin søknad at hun holdt på med en masterutdanning i manuellterapi. I rådmannens saksutredning til formannskapet het det:
«Spesialkompetanse vil … ikke bli vurdert, da utlysningsteksten etterspør søker som kan gi allmenn fysioterapi.»
Rådmannen forutsatte altså at videreutdanning var uten betydning for utøvelsen av allmenn fysioterapi. På spørsmål herfra har X kommune opplyst at kommunens «behov til denne driftshjemmelen er ikke spesialkompetanse, men allmenn fysioterapi som skal bidra til å ”ta ned” lange ventelister». I ovennevnte dom (Rt. 2009 s. 1319), som også gjaldt tildeling av avtalehjemmel til fysioterapeut etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2, viste Høyesterett til en fagkyndig uttalelse om at manuellterapi ikke nødvendigvis innebærer en spesialisering, og at manuellterapeuter også kan innlemme manuellterapien i sin generelle fysioterapipraksis. Det var en feil forståelse og uriktig vurdering av utdanningen at denne ikke ble hensyntatt i saken fordi kommunen søkte etter generalister. Jeg forstår dommen slik at en manuellterapeututdanning ikke uten videre kan ses bort i fra ved vurdering av søkernes generelle kompetanse, selv om kommunen ikke ønsker en spesialist, men en som kan drive allmenn fysioterapi. Betydningen av As videreutdanning burde derfor også ha vært avklart nærmere.
Jeg nevner videre at Bs søknad også var relativt tynn, og at hun, i likhet med A, forventet en samtale (et intervju). Innholdet i hennes praksis er i liten grad utdypet og dokumentert. Dette gjelder særlig hennes svært korte erfaring med privat praksis gjennom et opphold i Spania, se nedenfor.
Utlysningsteksten nevnte for øvrig også personlig egnethet og gode samarbeidsevner. Disse sidene synes heller ikke å ha blitt belyst nærmere. Tildelingsmyndigheten kjente A, men synes ikke å ha foretatt undersøkelser omkring Bs samarbeidsevner mv.
Tildelingssaken har samlet sett ikke vært tilstrekkelig opplyst, og kommunen har begått en klar saksbehandlingsfeil ved å unnlate å innhente nærmere opplysninger om As erfaring og kompetanse.
Jeg har ikke grunnlag for å slå fast om feilen har hatt betydning for resultatet i tildelingssaken. Det ser ut til at det har hatt betydning for rådmannens tildeling (vedtaket i første instans). Kommunen har pekt på at et intervju ikke ville endret tildelingsvedtaket, også sett hen til de opplysningene som er kommet frem i ettertid og ved klagebehandlingen. Jeg har merket meg at A i klagen på tildelingsvedtaket ga enkelte opplysninger om sin kompetanse, men at klageinstansen ikke fant dette avgjørende. Det er noe uklart om A kjente til rådmannens begrunnelse for tildelingsvedtaket da hun skrev klagen, slik at hun hadde mulighet for å «spisse» den og gi nødvendige opplysninger. I korrespondansen med ombudsmannens kontor skriver hun at hun har arbeidet «tverrfaglig med lege, helsesøster og psykiatrisk sykepleier», og at hun har jobbet med «individuell plan, ansvarsgrupper, sykehjem, hjelpemidler med mer». Noen av disse opplysningene synes ikke å ha fremkommet tidligere. Jeg stiller meg derfor spørrende til kommunens nokså bastante konklusjon.
3.Kvalifikasjonsvurderingen
Hvem som er «faglig best skikket» må avgjøres ut fra en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne, hvor de momentene som er fremhevet i utlysningen i utgangspunktet må tas i betraktning. Lang erfaring vil ofte veie tungt ved vurderingen av faglig egnethet, dersom erfaringen er relevant. Det er imidlertid klart at også andre momenter vil kunne tillegges avgjørende vekt, som for eksempel videreutdanning eller erfaring innen et spesielt felt.
I redegjørelsen hit har X kommune som nevnt vist til kommunenes behov for samhandling mellom ulike fagenheter på både individ- og systemnivå, herunder utarbeidelse av individuell plan og tverrfaglig tilnærming for å løse brukerens behov. Kommunen skriver:
«Utlysningsteksten signaliserte kommunens behov for kompetanse og erfaring da dette var mangelfullt og vanskelige å få samordnet innenfor tjenesten i alle tre kommuner. Det ble foretatt en totalvurdering av søkerne iht. dette og i å drive egen praksis og i samarbeid med andre i praksisfellesskap. Det var søkere med lengre erfaring enn B som privatpraktiserende fysioterapeut, men B ble vurdert til å ha bredere/mer dekkende kompetanse og erfaring i tverrfaglig samarbeid med andre fagtjenester i kommunene. Rådmannen hadde heller ikke fått noen negative tilbakemeldinger til Bs samarbeidsevner. Denne kompetansen og disse forholdene ble utslagsgivende ved totalvurderingen.»
Det fremgår av As søknad at hun var ferdig utdannet fysioterapeut i 1986 og hadde ca 9 års erfaring i privat praksis og ca syv års erfaring fra kommunal tjeneste. B var ferdig utdannet i 1999. Hun har i sin CV oppgitt erfaring som kommunefysioterapeut i under 3 år, samt fem års erfaring med rehabilitering fra sykehus og halvannet års arbeid ved kommunalt rehabiliteringssenter. Hennes erfaring med drift av privat praksis er bare kort tids arbeid i Spania med trygderefusjonsavtale (perioden oktober-desember 2007).
A hadde altså vesentlig lengre fysioterapierfaring enn B. Betydningen av dette synes ikke å ha vært nærmere vurdert av kommunen. Jeg har heller ikke funnet spor av en vurdering av Bs svært begrensede erfaring med å drive egen praksis, selv om kommunen, som det fremgår av sitatet over, hevder å ha foretatt en «totalvurdering». Det er ukjent om hun overhodet hadde noen erfaring «i samarbeid med andre i praksisfellesskap». Hennes samarbeidsevner ble etter det jeg skjønner heller ikke nærmere undersøkt.
As erfaring med tverrfaglig arbeid synes som nevnt tidligere å ha vært ukjent for rådmannen på tildelingstidspunktet og er dårlig belyst for klageorganet. Hun kan ikke vise til kurs i individuelle planer, men Bs to dokumenterte kurs på dette området har vært av begrenset varighet (2 dager hver) og kan vanskelig sees på som spesialkompetanse av særlig vekt. Bs styrke synes å ligge i erfaring med rehabilitering, men dette er ikke omtalt i sakens dokumenter eller i korrespondansen i ombudsmannssaken.
Videre knytter det seg usikkerhet til om As videreutdanning som manuellterapeut burde ha vært tillagt vekt ved kvalifikasjonsvurderingen. Det er imidlertid nærliggende å anta at dette måtte være relevant for saken.
Kommunen må ha et visst skjønnsrom med hensyn til vektingen av de ulike relevante momentene i en tildelingssak, ut fra kommunale prioriteringer og behov. Dette er mindre egnet for prøving herfra. Jeg kan ikke kritisere kommunen for å legge vesentlig vekt på kompetanse innen «tverrfaglig samarbeid med andre fagtjenester i kommunen». Det er imidlertid ikke foretatt en tilfredsstillende sammenlignende vurdering av aktuelle kandidater, og det er tvilsomt om alle relevante momenter er tatt i betraktning. Samlet sett fremstår det som usikkert om B er best kvalifisert ut i fra kommunens prioriteringer.
4.Har kommunen lagt vekt på utenforliggende hensyn?
Det fremgår av saksdokumentene at tildelingen ble diskutert mellom representanter for de tre kommunene og for praksisfellesskapet … fysioterapi i e-korrespondanse i tiden mellom innstillingen fra samarbeidsutvalget og tildelingen. Av X kommunes saksutredning fremgår det at rådmennene i Z og Y kommune anbefalte at avtalehjemmelen ble tildelt B. E-korrespondansen viser at Y kommune ville vurdere å inndra ledige hjemler til fordel for kommunal tilsetting dersom B ikke ble tildelt hjemmelen. Det fremgikk også at Z kommune skal ha sendt et skriftlig forhåndsvarsel om oppsigelse av samarbeidsavtalen mellom de tre kommunene. Rådmannen i Y kommune opplyste i et e-brev 1. juli 2010 til X kommune at Y kommune ville gå «i spann med Z» hvis en annen løsning enn den han skisserte ble valgt. Han ba om at «40 % driftstilskudd tildeles B…». I en tidligere e-post til adressater i Z kommune, sendt etter at innstilling fra samarbeidsutvalget forelå, omtalte han et møte der det ble «redegjort for disposisjoner [i] Y kommune som måtte påvirke tilsettingsprosessen og framtidig spesialistkompetanse i tjenesten». Han kunne på det tidspunktet ikke få «verifisert om tilsetting i tråd med tilråding fra samarbeidsutvalget vil stille Y kommune i forlegenhet».
X kommune ble herfra bedt om å gi en nærmere redegjørelse for den prosessen som fant sted forut for tildelingen. Særlig ble det bedt redegjort nærmere for Y kommunes henvisning til sine «disposisjoner». Det ble spurt om denne kommunen i sin kontakt med B eller med hennes samboer, som skal ha blitt tilbudt jobb i kommunen, på noe vis hadde gitt tilsagn om at B skulle få tilskuddet. Det kunne se ut til at familien på fem personer ville flytte til Y dersom hun fikk driftstilskudd.
I svarbrevet fremgikk det at Y kommune var blitt bedt om å uttale seg, men at dette ikke var gjort, samt at daværende rådmann er gått av med pensjon. Uttalelse fra Z kommune var vedlagt. X kommune skrev deretter:
«Det sentrale for X kommune som administrerende kommune var og er at opplysningene som fremkommer av e-postkorrespondansen mellom kommunene, mulighet for inndragning av tilskuddet og/eller hensynet til samarbeidet med Y og Z kommuner ikke hadde avgjørende betydning for tildelingsvedtaket.
…
Men det var ingen tvil om at fra særlig Ys side, men også fra Zs side, ble lagt press på X opp mot avgjørelsen i denne tildelingssaken. Det sentrale må imidlertid være om dette presset førte til en annen avgjørelse i tildelingssaken enn hva som var faglig og saklig riktig.
Nettopp fordi det var et slikt press opp mot avgjørelsen, var det viktig for X å både bringe frem synspunktene fra Y og Z, samt å presisere at dette imidlertid ikke var utslagsgivende for vedtaket. Det vises til at man valgte åpenhet om e-postkorrespondansen ved at den som korrekt er ble journalført inn i saken.
Det vises her også til at dette var inntatt i saksfremlegget til formannskapet i X ….»
I uttalelsen fra Z kommune het det:
«Z kommune varslet i brev av 21.6.2010 oppsigelse av samarbeidsavtalen. Bakgrunnen var store problemer over lang tid med å få utført de offentlige tjenester i sykehjemmet som felles fysioterapitjeneste er tilpliktet. …. Vårt forhåndsvarsel om oppsigelse av samarbeidsavtalen har således ingen ting å gjøre med den pågående behandling av klage på tildeling av hjemmel.»
Det fremgår altså klart av e-postutvekslingen at Y og Z kommuner ønsket å tildele hjemmelen til B og at det ble utøvet et press. Uttalelser fra Y kommune gir inntrykk av at det var andre hensyn enn faglig best skikkethet som var avgjørende for ønsket om tildeling. Jeg har ikke kommet til bunns i disse forholdene, men har registrert at X kommune i brev hit har opplyst at e-brevene av utenforstående kan oppfattes som «skarpere» enn det de involverte la i det.
Sett i sammenheng med at det i diskusjonen ikke fremkommer noen henvisninger til eller vurderinger av faglige kvalifikasjoner hos søkerne, fremstår det i alle fall som om Y kommune har forsøkt å påvirke X kommune til å foreta en tildeling på grunnlag av andre kriterier enn de loven oppstiller. Jeg har ikke grunnlag for å fastslå at X kommune har lagt vekt på utenforliggende hensyn, for eksempel hensynet til bosetting eller godt samarbeid mellom de tre kommunene. X kommune har imidlertid ikke i sine brev hit overbevist meg om at det kun er tatt hensyn til kvalifikasjoner. Det hefter derfor en viss usikkerhet rundt spørsmålet.
5.Kommunens oppfølging av ombudsmannssaken
X kommune ble i brev herfra 5. mai 2011 bedt om å gi en redegjørelse for enkelte sider av saken innen fire uker. Det ble sendt purrebrev til kommunen, der ny frist ble satt. X kommune opplyste at svar ikke kunne påregnes før 19. august 2011 på grunn av sykefravær og ferieavvikling. Senere opplyste kommunen at ombudsmannens henvendelse på grunn av ferieavvikling først ville bli besvart ultimo september 2011. Kommunens svar på spørsmålene ble imidlertid først mottatt 19. oktober 2011 (brev datert 7. oktober 2011). Det tok altså over fem måneder før kommunen besvarte forespørselen herfra.
Jeg har merket meg kommunens forklaring på den lange tidsbruken. Ferieavvikling og sykefravær kan imidlertid ikke forsvare en så lang forsinkelse. Stortinget har i ombudsmannens instruks 19. februar 1980 § 6 annet ledd bestemt at ombudsmannen kan sette frist for å etterkomme pålegg om å gi opplysninger. De frister som settes skal overholdes. Stortinget har for øvrig på generelt grunnlag uttalt at henvendelser fra ombudsmannen skal prioriteres høyt. X kommune bes merke seg dette.
6.Oppsummering
Kommunen har valgt å tildele driftstilskuddet til en søker med vesentlig kortere erfaring enn A fra både kommunal og privat sektor. Avgjørende vekt ble lagt på erfaring med tverrfaglig samarbeid, uten at det ble foretatt undersøkelser av As erfaring og kompetanse på dette feltet. As kompetanse innen manuellterapi ble ikke vurdert, selv om dette kunne ha betydning for totalvurderingen av hennes faglige skikkethet. Bs kvalifikasjoner, blant annet erfaring med privat drift, ble heller ikke nærmere belyst. Saken var i sum for dårlig opplyst, noe som er en klar saksbehandlingsfeil. Det ble, blant annet derfor, ikke foretatt noen tilfredsstillende sammenlignende vurdering. Det fremstår også som noe usikkert om tildelingsmyndigheten tok utenforliggende hensyn.
Om saksbehandlingsfeil og den utilfredsstillende vurderingen har resultert i at A ble forbigått, har jeg ikke grunnlag for å uttale meg sikkert om. Jeg må nøye meg med å be kommunen om å merke seg mine synspunkter.
X kommune har i brev hit skrevet: «Erfaringene i denne saken har … ført til at … intervjupraksis nå er innført». Kommunen ser nå ut til å innse betydningen av god opplysning av slike saker, som er svært viktige for mange fysioterapeuter som driver privat praksis. Jeg finner i denne situasjonen å la saken bero med disse merknadene.
X kommune bes også om å gjøre uttalelsen kjent for Y kommune og Z kommune».