Felles landbruksnemnd for kommunene Ørland og Bjugn gav aksjeselskapet A (klageren) konsesjon for erverv av eiendommen X i Ørland kommune. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag omgjorde imidlertid vedtaket av eget tiltak, og avslo konsesjonssøknaden. Avslaget ble påklaget til Statens Landbruksforvaltnings (heretter SLF), men klagen ble ikke tatt til følge.
I henvendelsen til ombudsmannen ble det anført at SLF ikke hadde foretatt en konkret og reell vurdering av de relevante hensynene i saken. Det ble anført at alle de forhold som etter konsesjonsloven § 9 første ledd, som skal tillegges særlig vekt, trekker i favør av å gi konsesjon til søker. Det var videre klagerens oppfatning at vedtaket fra SLF utelukkende var begrunnet i et generelt ønske om at landbrukseiendommer i størst mulig grad skal eies av fysiske personer, og at dette hensynet ikke har kommet til uttrykk i lovteksten som et hensyn som skal tillegges særlig vekt. På denne bakgrunn ble det anført at SLF hadde foretatt en feilaktig skjønnsutøvelse i vurderingen av konsesjonssøknaden. Det ble også anført at det ikke var grunnlag for omgjøring i medhold av forvaltningsloven 10. februar 1967 § 35 tredje ledd. Dette fordi de offentlige interessene ikke var sterke nok til å begrunne omgjøring når disse ble holdt opp mot ulempene.
I det avsluttende brevet til klageren skrev jeg blant annet:
«Hvorvidt en konsesjonssøknad skal innvilges, vil bero på en konkret og individuell skjønnsmessig vurdering. Konsesjonsloven § 9 første ledd oppstiller, som sagt, forhold som skal tillegges særlig betydning, men det kan også trekkes inn andre hensyn enn de som fremkommer av denne bestemmelsen, se konsesjonsloven § 1 der lovens formål er angitt.
Av konsesjonsloven § 9 tredje ledd fremkommer det at det «kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar». Fra merknadene til konsesjonsloven § 9 i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) s. 84 hitsettes følgende:
«Det er et landbrukspolitisk mål at landbrukseiendommer i størst mulig grad eies av fysiske personer som i størst mulig grad bebor og driver sine eiendommer. For at det ikke skal være tvil om at det også kan gis konsesjon til et selskap med begrenset ansvar er det utrykkelig sagt i bestemmelsen.»
I rundskriv M-2/2009 fra Landbruks- og matdepartementet om konsesjon og boplikt fremkommer det følgende på side 28 om forhold av betydning for om konsesjon skal gis når det gjelder selskaper med begrenset ansvar:
«§ 9 tredje ledd åpner likevel for at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar dersom dette byr på fordeler i forhold til tradisjonelle eierformer. Dette kan for eksempel være tilfelle i saker der det er behov for å utnytte ressursene gjennom felles tiltak.»
SLF har i vedtaket vist til at det skal være en «reell mulighet» for at selskaper med begrenset ansvar skal kunne få konsesjon. Det er videre vist til at en konsesjonssøknad ikke kan avslås kun under henvisning til det landbrukspolitiske målet om at landbrukseiendommer bør eies av fysiske personer. Det synes her som om at SLF har tatt et riktig utgangspunkt for sin vurdering.
Som grunnlag for å avslå konsesjonssøknaden heter det i SLFs vedtak:
«Det avgjørende etter vårt syn er at hvis konsesjon gis, vil det ikke være noen kontrollmuligheter ved et eventuelt senere salg av aksjer. Aksjene kan derfor lett selges til personer uten tilknytning til driften av eiendommen, eller til personer/selskaper som ønsker aksjene som en ren kapitalplassering. Eiendommen har et godt landbruksmessig ressursgrunnlag, med 503 daa dyrket mark og 280 daa produktiv skog. Bortsett fra den store og kapitalkrevende bygningsmassen, må eiendommen anses som en tradisjonell landbrukseiendom som kan gi grunnlag for bosetting og drift. Aksjeselskapsformen vil innebære at landbruksmyndighetene ikke får vurdert samfunnsinteressene knyttet til saken, når aksjene i selskapet eventuelt skifter eier, jf at erverv av aksjer ikke er underlagt konsesjonsplikt. Det er heller ikke praktisk gjennomførbart eventuelt å sette vilkår som avskjærer muligheten til å avhende aksjer i selskapet, jf Fylkesmannens vurdering av dette. Statens landbruksforvaltning mener disse forhold i avgjørende grad taler mot å gi konsesjon til [klager].»
SLF ble i brev herfra 8. august 2012 bedt om å utdype det rettslige grunnlaget for å avslå konsesjonssøknaden. Siktemålet med disse spørsmålene var å vurdere om det var grunnlag for ytterligere undersøkelser.
Landbruksforvaltningen ble bedt om å utdype nærmere «hvilke ’forhold’ som ’i avgjørende grad’ har talt mot å gi konsesjon til [klager]». Videre ble SLF bed om å kommentere din anførsel om at det avgjørende for å avslå konsesjon hadde vært et «generelt ønske om å unngå at gården eies av et aksjeselskap». SLF svarte i brev 9. september 2012. Det ble vist til at det var to forhold som i avgjørende grad hadde talt mot å gi konsesjon til [klager]:
«Det ene er ressursgrunnlaget. [Eiendommen] har et godt landbruksmessig produksjonsgrunnlag, med 502 daa dyrka mark og 280 daa produktiv skog, som kan gi grunnlag for bosetting og drift. Det andre forholdet er det landbrukspolitiske målet om at landbrukseiendommer i størst mulig utstrekning bør eies av privatpersoner. Personlig eierskap sikrer at konsesjonsmyndighetene kan føre kontroll ved senere overdragelser, bl.a. i forhold til boplikt. Eies eiendommen av et aksjeselskap, vil aksjene i selskapet kunne omsettes uten noen kontroll.»
Under henvisning til dom inntatt i Rt. 2012 s. 18 skrev SLF videre:
«Etter Høyesteretts syn kan en søknad avslås så lenge de hensyn som søkes ivaretatt ligger innenfor lovens formål om samfunnsgagnlige eier- og bruksforhold. SLF mener det politiske målet om størst mulig personlig eierskap til landbrukseiendommer, faller inn under lovens formål.»
I brev 18. oktober 2012 opprettholdt [klageren] sitt tidligere standpunkt.
Så vidt jeg kan se, må det legges til grunn at SLF har foretatt en konkret og individuell vurdering av konsesjonssøknaden i den foreliggende saken. Landbruksforvaltningen har vurdert det slik at «selskapets erverv isolert sett ikke kommer i strid med de momenter» som fremkommer av konsesjonslovens § 9 første ledd. Videre synes SLF å ha vært oppmerksom på de anførsler som [klageren] har anført vedrørende hvorfor aksjeselskapsformen vil by på flere fordeler enn den personlige eierformen.
Med den redegjørelsen som landbruksforvaltningen nå har gitt, synes det ikke å være grunn for meg til å sette i verk ytterligere undersøkelser av saken. Den nærmere avveiningen av de hensynene som gjør seg gjeldende, vil måtte bero på et konkret skjønn som jeg vil ha begrensede muligheter for å etterprøve. Således kan jeg ikke gå inn i rent landbruksfaglige vurderinger eller vurderinger av mer politisk art.
Spørsmålet om omgjøring i medhold av forvaltningsloven § 35 tredje ledd må avgjøres etter en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering. SLF synes å ha vurdert de relevante forholdene i saken, herunder hvordan de ulemper som en omgjøring vil medføre, skal vektes opp mot offentlige interesser. Heller ikke på dette punkt har jeg funnet grunnlag for å foreta videre undersøkelser.»