I avsluttende brev til Statens innkrevingssentral uttalte jeg:
Klageren ble i kraft av stilling som styreleder i et aksjeselskap, gjort solidarisk ansvarlig for forsinkelsesgebyr på kr. 44 720, jf. regnskapsloven 17. juli 1998 nr. 56 § 8-3 annet ledd, jf. første ledd. Han søkte om ettergivelse av gebyret jf. bestemmelsens tredje ledd. I Statens innkrevingssentrals vedtak 9. november 2012 ble det konkludert med at det ikke var grunnlag for ettergivelse på bakgrunn av at innsendingsplikten ikke var overholdt som følge av forhold utenfor den regnskapspliktiges kontroll. Det ble ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere ettergivelse grunnet svak økonomi, da klageren ikke hadde innsendt dokumentasjon for å underbygge dette. Klageren ba om en ny vurdering og sendte inn etterspurt dokumentasjon. Statens innkrevingssentral vurderte saken på nytt. I brev 15. januar 2013 ble det lagt til grunn at klageren ikke hadde «varig nedsatt betalingsevne» og forsinkelsesgebyret ble ikke ettergitt.
I brev herfra 26. april 2013 ble Statens innkrevingssentrals vurdering av regnskapsloven § 8-3 tredje ledd andre alternativ, om «særlige rimelighetsgrunner» som tilsier ettergivelse, tatt opp. På bakgrunn av Statens innkrevingssentrals henvisning i brev 15. januar 2013 til klageren om at «forvaltningspraksis har etablert et krav om varig sterkt nedsatt betalingsevne der en solidaritetsansvarlig anmoder om ettergivelse på grunn av sin økonomiske situasjon», ble det bedt om en nærmere redegjørelse for hva denne praksisen går ut på og en konkret henvisning til hvor denne praksisen fremgår. Særlig ble det bedt om en nærmere redegjørelse for gjeldende rutiner for utredning og begrunnelse av vedtak når det gjelder kravet til varighet, om det forelå retningslinjer for hva som var ansett som «varig» i denne sammenheng og hvordan beregningene blir gjort. Det ble videre stilt spørsmål om det blir foretatt konkrete beregninger av betalingsevnen, basert på oppgitte eller simulerte tall, og om dette ble gjort i denne saken.
Statens innkrevingssentral viste i brev 27. mai 2013 til at det var Finanstilsynets (tidligere Kredittilsynet) og egen praksis det var henvist til. Kredittilsynets og SIs avslagsprosent i disse sakene lå på 90 %. Det forelå imidlertid tilfeller der klageren hadde fått medhold med grunnlag i sin økonomiske situasjon. SI mente det var «riktig å si at forvaltningspraksis har etablert et krav om sterkt nedsatt betalingsevne der en solidaransvarlig anmoder om ettergivelse på grunn av sin økonomiske situasjon». At den nedsatte betalingsevnen måtte være «varig» innebar ifølge SI, «at den økonomiske situasjonen sannsynligvis er langvarig, for eksempel som følge av at man er blitt ufør». SI hadde i denne sammenheng «sett hen til praktiseringen av varighetskriteriet som benyttes ved behandling av gjeldsordning. Der legger SI til grunn at en skyldner bør være ute av stand til å dekke sine forpliktelser i et perspektiv på omtrent 10 år». Det ble videre opplyst at SI som klageinstans ikke benytter samme strenge varighetskriterium, men at det legges til grunn at varig må innebære en lengre periode enn tre til fem år. Kortvarige og forbigående betalingsvansker, som for eksempel arbeidsledighet, ville i alminnelighet ikke oppfylle varighetskriteriet etter denne bestemmelsen. Avslutningsvis ble det vist til at klageren de siste tre år hadde hatt inntekt langt over gjennomsnittet, og at han derfor ikke ble ansett for å være varig betalingsudyktig, selv om årsinntekten det siste året var lavere enn foregående år. Det fantes «ingen konkrete beregninger av betalingsevnen, kun en vurdering at situasjonen er forbigående».
Som vedlegg fulgte utskrift fra notater etter telefonsamtaler med klageren og to eksempler fra praksis i form av vedtak fattet i 2009 og 2011.
Kopi av brevet ble oversendt klageren, som ikke har kommet med merknader. Ifølge regnskapsloven § 8-3 tredje ledd kan forsinkelsesgebyr ettergis dersom «det blir gjort sannsynlig at innsendingsplikten ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den regnskapspliktige kontroll eller dersom særlige rimelighetsgrunner tilsier det».
Om adgangen til å ettergi gebyr av rimelighetsgrunner uttales det i forarbeidene, Ot. prp. nr. 52 (1997-1998) side 205 at det bør være en «snever adgang», men at reglene «bør åpne for ettergivelse i tilfeller der dette fremstår som det klart rimeligste f.eks. på grunn av «særlig vanskelig sosial eller økonomisk situasjon». Det fremgår av ovennevnte redegjørelse at SI ved tolkningen av uttrykket «særlige rimelighetsgrunner» både har sett hen til «praktiseringen av varighetskriteriet som benyttes ved behandling av gjeldsordning», samtidig som det uttales at SI ikke benytter «samme strenge varighetskriterium, men legger til grunn at varig må innebære en lengre periode enn tre til fem år». Dette kan tolkes slik at man ved vurderingen av om en skyldner «har en varig sterkt nedsatt betalingsevne» legger til grunn de samme momentene som ved vurderingene av de økonomiske vilkårene i gjeldsordningsloven § 1-3 første ledd. I så fall skal det foretas en helhetsvurdering av skyldnerens økonomi, og for klagerens tilfelle ville det innebære en mer konkret og bredere vurdering enn den SI har foretatt. Ved praktiseringen av vilkåret etter gjeldsordningsloven er skyldnerens samlede gjeldsforpliktelser et sentralt moment, og som hovedregel må det foretas konkrete utregninger for å komme frem til om skyldneren er varig ute av stand til å dekke sine gjeldsforpliktelser.
Klageren har opplyst å ha stor gjeldsbyrde, blant annet i form av kredittkortgjeld, noe han mener det må tas hensyn til ved vurderingen av hans økonomiske situasjon. Videre forsørger han et barn, og har opplyst at hans samboer omskoleres grunnet sykdom. SI synes i vedtaket 15. januar 2013 å ha foretatt en relativt snever vurdering av klagerens betalingsevne, der hans gjeldsforpliktelser ikke er vektlagt som relevant. Av fremlagt notat fra telefonsamtale 21. november 2011 med klageren fremgår det også at saksbehandler opplyste til klageren at SI «ikke hadde anledning til å hensynta annen gjeld med mindre det er bidrag osv» og som svar på klagerens uenighet rundt dette at de «forholdt oss til de rammene [de] hadde».
Regnskapslovens bestemmelser om ettergivelse inneholder, så langt jeg kan se, ingen henvisning til gjeldsordningslovens bestemmelser.
Det fremstår, etter dette, som uklart på hvilken måte SI mener å ha sett «hen til praktiseringen av varighetskriteriet ved behandling av gjeldsordning», da det i praksis synes å ha blitt foretatt en snevrere vurdering av klagerens økonomiske situasjon i denne konkrete saken enn det gjeldsordningsloven forutsetter. Det kan det også være gode grunner til å gjøre, men begrunnelsen må i så fall fremgå av vedtaket, og beslutningen må bygge på en konsekvent praksis.
Statens innkrevingssentral har blant annet begrunnet avgjørelsen ut fra gjeldende forvaltningspraksis. For at forvaltningspraksis skal kunne tillegges vekt som rettskilde må denne være fast, konsekvent og i tråd med øvrige rettskilder. Statens innkrevingssentral har lagt frem to vedtak som nærmere illustrasjon for forvaltningspraksisen vedtaket i denne saken bygger på. I det ene vedtaket, fattet 13. oktober 1999 av Kredittilsynet, fremgår det av siste avsnitt på side 2 at Kredittilsynet hadde etterspurt dokumentasjon for skyldnerens gjeld. Jeg har vanskelig for å se at det var nødvendig dersom øvrig gjeld ikke var relevant for vurderingen av om det forelå «særlige rimelighetsgrunner» i den saken. Heller ikke av det andre fremlagte eksempelet, vedtak fattet 14. mars 2011 av SI, fremgår det klart hva som skal til for at ettergivelse skal kunne innvilges. Jeg kan vanskelig se at det er redegjort for en klar og konsekvent praksis for behandlingen av søknader om ettergivelse etter regnskapsloven § 8-3 tredje ledd andre alternativ, og spørsmålet herfra om det foreligger skriftlige retningslinjer for praktisering av ettergivelse er ikke besvart.
Jeg finner etter dette at det foreligger begrunnet tvil om forhold av betydning for saken, jf. sivilombudsmannsloven § 10. Statens innkrevingssentral bes i lys av ovennevnte om å foreta en fornyet vurdering av klagerens søknad. Jeg har med dette ikke ment å gi føringer for resultatet av den fornyede vurderingen.
Mitt generelle inntrykk fra behandlingen av saker om ettergivelse av innkrevingsgebyr er at praksis er streng. De beløp det er tale om i disse saker kan bli betydelige. For vanlige borgere vil i mange tilfeller en gebyrileggelse innebære et følbart inngrep i en fra før belastet privat økonomi. Det bør derfor overveies å utarbeide retningslinjer som kan sikre en fast og lik praktisering av regnskapslovens § 8-3 tredje ledd. Som ansvarlig departement for slike saker orienteres Finansdepartementet om saken ved kopi av dette brevet. Statens innkrevingssentral har i vedtak 15. januar 2013 oppfordret personer med «alvorlige gjeldsproblemer… til å anmode om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven». Det bemerkes i denne sammenheng at flere vilkår må være oppfylt for å åpne for offentlige gjeldsforhandlinger, blant annet må skyldnere ha forsøkt å komme frem til en løsning med sine kreditorer på egen hånd. I fremtidige og lignende saker bør Statens innkrevingssentral vurdere om det kan være mer formålstjenlig å vise til den kommunale økonomiske rådgivningstjenesten for videre veiledning, eventuelt Navs økonomiske rådgivningstelefon 800 GJELD.