I det avsluttende brevet skrev ombudsmannen blant annet:
I mange år har ordningen i eiendomskattesaker som kjent vært at det ikke ble gitt sakskostnadsdekning selv om et eiendomskattetakstvedtak ble endret til gunst for klageren eller parten. Dette var en konsekvens av at forvaltningsloven etter eigedomsskattelova § 31 ikke gjaldt for behandlingen av saker etter loven. Etter en lovendring 22. juni 2012 nr. 44 ble dette endret slik at utgangspunktet nå er at forvaltningsloven, med unntak for enkelte særregler, kommer til anvendelse, jf. eigedomsskattelova § 29 første ledd. Hva gjelder krav på sakskostnadsdekning følger det nå av særregelen i eigedomsskattelova § 29 sjette ledd jf. ligningsloven § 9-11 nr. 1, at skattyter kan tilkjennes helt eller delvis dekning av sakskostnader når et eiendomsskattevedtak endres til gunst for skattyteren. Det er oppstilt ytterligere vilkår i § 9-11 nr. 4 som lyder: «Sakskostnader skal bare tilkjennes når kostnadene er vesentlige, pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv».
Klagenemnda uttalte at det «ikke [var] naturlig å dekke sakskostnadene». Det antas at klagenemnda med dette siktet til at vilkåret om det ville være urimelig at eiendomsselskapet måtte dekke sakskostnadene selv, ikke var oppfylt.
Begrunnelsen for dette var at klagenemnda mente at den opprinnelige eiendomsskattetaksten fra 2005 ikke var feil, men at det var opplysninger i klagen om utløp av leiekontrakt i juni 2013, at lokalene nå sto tomme og omlegging av hovedveien, som var grunnen til at taksten ble satt ned og da med virkning fra skatteåret 2014. Overfor kommunen ble det imidlertid fra eiendomsselskapets advokat anført at da klagenemnda satte ned eiendomsskattetaksten til kr 7 690 320 som tilsvarte den kapitaliserte verdien i taksten fra 2005, så lå det en innrømmelse i dette om at taksten i 2005 skulle ha vært satt til kapitalisert verdi og ikke en verdi som lå nærmere teknisk verdi. I taksten fra 2005 var kapitalisert verdi, som nevnt, satt til kr 7 690 320, teknisk verdi til kr 11 295 000, mens eiendomsskattetaksten ble satt til kr 10 500 000.
Det står ikke eksplisitt i ligningsloven § 9-11 nr. 4 at sakskostnader kun tilkjennes i de sakene der staten, eller her kommunen, har gjort en feil i det opprinnelige vedtaket. I Skattedirektoratets veileder til bestemmelsen (F20.05.2009 nr. 556) er det imidlertid uttrykt at «[d]et er særlig når ligningsmyndighetene har begått feil, at det kan virke urimelig at skattyteren selv skal dekke kostnadene ved endringssaken.»
Adgangen til å kreve kommunen for sakskostnader i eiendomsskattesaker ble som nevnt innført ved lovendring i 2012 til eigedomsskattelova og trådte i kraft fra og med skatteåret 2013. I forarbeidene til endringsloven til eigedomsskattelova uttrykte Finansdepartementet at «eigedomsskatten kan vere i ei særstilling på same måte som likningsforvaltninga, av di utskrivinga av eigedomsskatt er massevedtak» og at det derfor var behov for «å kunne endre vurderingar og skjønet undervegs utan at det er knytta opp til at kommunen har gjort feil». Departementet mente at det vil være «uheldig dersom kommunane må dekkje sakskostnader utan omsyn til om endringa kjem som følgje av at kommunen har gjort feil eller ikkje», se Prop.112 L (2011-2012) punkt 3.5.8. På denne bakgrunn og etter innspillene som var innkommet i høringsrunden foreslo Finansdepartementet derfor at ligningslovens sakskostnadsregel i § 9-11 skulle gjelde og ikke forvaltningsloven § 36 som opprinnelig var foreslått.
En eiendomsskattetakst skal i utgangspunktet gjelde i 10 år, jf. eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd. I tiden mellom de alminnelige takseringene kan det oppstå forhold som gjør at omsetningsverdien på eiendommen blir vesentlig endret, og som gjør at kommunen endrer eiendomsskattegrunnlaget enten etter klage i medhold av eigedomsskattelova § 19 eller etter omtaksering i medhold av § 8 A-3 femte eller sjette ledd (tidligere byskatteloven 18. august 1911 nr. 9 § 4 fjerde ledd). Sakskostnadsreglene vil, så langt ombudsmannen kan se, ikke gjelde ved omtaksering. Fra skatteåret 2013 ble det innført en årlig klageadgang på eiendomsskatteverdien (§ 19 første ledd siste punktum). Dersom det ikke skulle foretas en vurdering av om kommunen hadde gjort en feil i den opprinnelige eiendomsskattetakseringen, ville det da kunne bli avgjørende for om en fikk dekket sakskostnader etter endret takst hvorvidt innsigelsene var fremsatt i en klage eller en begjæring om omtaksering.
Mye kan tale for at det skal foreligge spesielle forhold før kommunen blir ansvarlig for sakskostnader i eiendomsskattesaker der det ikke blir funnet feil ved det opprinnelige eiendomsskattevedtaket, men eiendomsskattetaksten likevel blir endret. I alle fall vil nok endrede faktiske omstendigheter eller andre forhold utenfor kommunens kontroll – på samme måte som etter forvaltningsloven § 36 – i alminnelighet tilsi at det ikke foreligger ansvar for sakskostnadsdekning selv om eiendomsskattetakstgrunnlaget reduseres.
Gjennomgangen av saken her tyder på at det var endringer i kontraktsforhold og omlegging av hovedveien som var grunnen til at eiendomsskattetaksten ble satt ned av klagenemnda i 2014.
Generelt vil kapitalisert verdi (eiendommens antatte evne til økonomisk avkastning) av en næringseiendom gi en god veiledning for å finne eiendomsskattetaksten, jf. eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd jf. § 8 A-3 første ledd. Imidlertid kan det være konkrete forhold ved eiendommens beliggenhet eller beskaffenhet eller leiekontrakter på eiendommen som tilsier en annen markedsverdi. I taksten for 2009, da det gjensto ca. 4 år av leiekontrakten med en matvarekjede, ble nåverdien av leiekontrakten vurdert til kr x. Nåverdien av leiekontrakten ble lagt til den kapitaliserte verdien for å komme frem til eiendommens markedsverdi. Ombudsmannen har ikke informasjon om hvordan leiemarkedet for næringseiendommer var i 2005, men det er ikke usannsynlig at nåverdien av den samme leiekontrakten og som da skulle løpe i ytterligere 8 år, var rundt det dobbelte i 2005 av hva den var i 2009. Med den rettslige kontrollen som foretas her, ligger det ikke til rette for en nærmere overprøving av den sakkyndige takstnemndas faglige vurdering av eiendommens verdi i 2005.
Det foreligger ikke informasjon om at taksten ble påklaget i 2005, og heller ikke informasjon om at den snevrere adgangen til å kreve omtaksering ble benyttet i årene mellom 2005 og 2014.
…
Etter dette er det ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot klagenemndas avslag på kravet om sakskostnader og tilbakebetaling.