Saken gjelder avslag på begjæring om innsyn i en rapport fra tre rådgivere som har bistått regjeringen ved utnevning av ny justitiarius i Høyesterett.
Norsk Redaktørforening v/Nils E. Øy ba om innsyn i rapporten ved henvendelse 8. januar 2016 til Justis- og beredskapsdepartementet. Begjæringen ble avslått av departementet 14. januar 2016 med følgende begrunnelse:
Rådgivernes rapport er unntatt offentlighet etter offentleglova § 25 første ledd, som på vanlig måte i tilsettingssaker.
Vi har forståelse for at det er stor offentlig interesse rundt embetet og rådgivernes rapport. Vi har derfor også foretatt en vurdering av meroffentlighet jf. offentleglova
§ 11. Det foreligger et reelt og saklig grunnlag for å nekte innsyn i rapporten. Behovet for unntak av rapporten veier etter vårt syn tyngre enn de prinsipielle og konkrete hensynene som taler for innsyn i dag. Søkernes generelle forventinger om fortrolighet og allmenne personvernhensyn er forhold vi har vektlagt. Selv om det er klart at slike utnevnelser ikke skjer ofte, viser vi også til den betydning meroffentlighet her vil kunne ha for fremtidige utnevnelser. At det ikke gis innsyn i rapporten er også i tråd med hvordan søknader, referat fra intervju og vurderinger av søkerne til andre ledende stillinger i det offentlige behandles.
Tilsvarende avslag var gitt 5. januar 2006 på innsynsbegjæring samme dag fra Alf Bjarne Johnsen i VG. Også innsynsbegjæring 14. januar 2016 fra Vidar Ystad ble avslått av departementet, ved avgjørelse 14. januar 2016 med samme begrunnelse som nevnt ovenfor.
Alf Bjarne Johnsen, VG, klaget til ombudsmannen 13. januar 2016 over innsynsnektelsen. Vidar Ystad, på vegne av Dag og Tid, framsatte klage 14. januar. Norsk Redaktørforening v/Nils E. Øy klaget 17. januar.
Ved beslutning 21. januar 2016 av Stortingets presidentskap ble undertegnede, lagdommer Øystein Hermansen, oppnevnt som setteombudsmann for å behandle klagene vedrørende departementets avslag på innsyn i rapporten.
*
I klagene til ombudsmannen er det vist til at utnevning av høyesterettsjustitiarius er en sak av særlig stor offentlig interesse, og det anføres at det bør utvises meroffentlighet i så stor grad som mulig. Klagerne mener at departementets begrunnelse for avslag ikke er holdbar. Konsekvensen av departementets standpunkt er at prosessen ved utnevning av justitiarius blir mer lukket enn for vanlige dommerstillinger.
Det er fra klagerne blant annet vist til uttalelser i Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) punkt 8.9.10 flg., i forbindelse med endringer av domstollovens regler for utnevning av dommere (oppfølgingen av Domstolkommisjonens utredning). Også den betydelige utvikling de senere år i retning av økt innsyn er trukket fram.
Alf Bjarne Johnsen, VG, har i klagen dessuten vist til EMK artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19.
Vidar Ystad har blant annet framholdt at den omstendighet at regjeringen etter lovforarbeidene står noe friere ved utnevning av justitiarius enn ved utnevning i andre dommerstillinger, ikke kan bety at tilsettingsprosessen skal være mindre åpen og transparent enn ved utnevning av andre dommere. Han har videre framholdt:
Med den prosedyren Justisdepartementet nå har lagt opp til for justitiariusjobben blir konsekvensen nettopp mindre innsyn og transparens. Ingen skal få vite korleis dei tre som har vurdert søkarane, har resonnert og vurdert kandidatane.
Det inneber at ein ikkje kan sjå bort frå at reine politiske vurderingar og prioriteringar blir avgjerande for regjeringa sitt val. Ålmenta får då ikkje vite kva regjeringa har lagt vekt på i positiv og negativ lei.
Justis- og beredskapsdepartementet har kommet med bemerkninger til klagene, og framholdt i brev 1. februar 2016 blant annet:
Setteombudsmannen viser til at saken særlig reiser spørsmål om meroffentlighet etter offentleglova § 11. Bestemmelsen gir ikke noen rettslig plikt for forvaltningen til å gi innsyn i et dokument eller opplysninger, men forvaltningen er pålagt å vurdere meroffentlighet. Vi har foretatt en grundig vurdering av meroffentlighet og det er i avslagene opplyst at dette er vurdert. Vi vil i det følgende gjøre rede for vårt syn på dette spørsmålet.
Dette er en tilsettingssak. Rapporten inneholder vurderinger av en slik karakter at det er nødvendig å nekte innsyn, det foreligger et reelt og saklig unntaksbehov. Allmennheten kan ikke får innsyn i de konkrete vurderingene av søkernes egnethet og uegnethet, styrker og svakheter, referansenes meninger og rådgivningsgruppens syn på de ulike kandidatene til embetet. Vi viser videre til at å nekte innsyn i rapporten også er i tråd med hvordan Innstillingsrådets vurderinger av søkere til domstolene, herunder alminnelige dommerstillinger i Høyesterett, behandles.
Meroffentlighet vil være ødeleggende for fremtidige rekrutteringsprosesser. Innsyn i en slik rapport vil for det første kunne ha betydning for kandidaters ønske om å søke på et slikt embete i fremtiden. For det andre må vi sikre en utnevningsprosess som ligger til rette for at referansepersoner også i fremtiden uttaler seg ærlig om den enkelte søker og at rådgiverne kan utarbeide en fullstendig og uforbeholden rapport, noe som er av avgjørende betydning for at regjeringen skal få et best mulig beslutningsgrunnlag. Det er denne gang valgt en utnevnelsesprosess som er åpnere og om sikrer større grad av notoritet enn det som har vært gjort tidligere. Vi kan ikke utelukke at innsyn i rådgivernes rapport i fremtiden kan føre til en dreining tilbake til mer uformelle og lukkede prosesser.
Det ligger i sakens natur – som en tilsettingssak – at det foretas personsensitive vurderinger. Det er nødvendig at man ved ansettelser kan foreta vurderinger av den enkelte som ikke skal ut i offentligheten. Dette må også gjelde for embetet som justitiarius i Høyesterett, et embete hvor det er særlig viktig at rette person utnevnes. Vi mener det må være viktigere at regjeringen kan fatte sin beslutning basert på et, så langt det går, riktig og sannferdig grunnlag, enn at allmennheten gis innsyn og utnevnelsen skjer basert på mer forbeholdne råd. Vi vil understreke at det ikke foretas noen rangering av kandidatene i rapporten. Utgangspunktet er at regjeringen står noe friere enn ved andre dommerutnevnelser, jf. Ot.prp.nr. 44 (2000-2001) side 105.
Vi har forståelse for at allmennheten og media ønsker innsyn i rapporten som gjelder lederen av vår høyeste domstol. Vi er videre enige at det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende, da dette gjelder et meget viktig embete i det norske samfunn. Det er et moment for meroffentlighet at dette er en sak av stor allmenn interesse. Samtidig har vi likevel kommet frem til at hensynene for å unnta rapporten veier tyngre enn hensynet til det offentliges innsyn.
Vi har også vurdert om det bør gis innsyn i deler av rapporten. I rapporten er de konkrete og sensitive vurderingene av søkernes egnethet, styrker, svakheter, referansenes meninger og rådgivningsgruppens syn på de ulike kandidatene dels flettet sammen med andre typer opplysninger, herunder forhold som er offentlig kjent. Etter vårt syn bør rapporten uansett i sin helhet på prinsipielt grunnlag unntas offentlighet.
Det er åpenbart at enkelte avsnitt i rapporten inneholder opplysninger som er kjent allerede og som det ikke i seg selv vil være noe til hinder for å gi innsyn i. Det vil uansett ikke være disse opplysninger som allmennheten vil ha interesse av. Dersom enkelte deler av rapporten gis ut, kan dette gi et misvisende bilde av de ulike søkerne. Dette er allmennheten ikke tjent med. Vi har derfor konkludert med at det derfor heller ikke vil være riktig å gi ut deler av rapporten.
I brev 10. februar 2016 har Justis- og beredskapsdepartementet kommentert spørsmålet om innsynsrett i forhold til internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Departementets syn er at EMK artikkel 10 og SP artikkel 19 ikke gir pressen noen rett til innsyn i rådgivernes rapport. Departementet har framholdt blant annet:
EMK artikkel 10 er således gitt anvendelse i saker der pressen ber om innsyn i saker av allmenn interesse, ved opplysninger som allerede foreligger hos myndighetene. Det må foretas en konkret vurdering om bestemmelsen kommer til anvendelse for denne saken.
I denne saken er det pressens innsyn i en rapport som er utarbeidet i en tilsettingssak som er til vurdering. Vi kan ikke se at det finnes praksis fra EMD som gir anvisning på en positiv plikt til å gi innsyn i opplysninger av denne type. Det er også grunn til å nevne at mange av sakene hvor EMD har kommet til at det foreligger et brudd på myndighetenes positive plikt har vært saker hvor klager først fikk et lovlig krav på innsyn etter nasjonale regler eller rettslig pålegg, som likevel ikke ble etterkommet. Dette er en nokså annen situasjon enn foreliggende sak.
Departementet har videre vist til uttalelser i lovforarbeidene om utnevningsprosessen for justitiarius (Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) punkt 8.9.12 og NOU 1999: 19 punkt 7.5.4), og har videre framholdt:
Rådgivernes rapport inneholder ingen rangering, men vurderingene i den vil på samme måte som en innstilling i praksis kunne innskrenke den frihet som regjeringen skal ha.
Dersom det av EMK artikkel 10 skulle utledes en rett for pressen til innsyn i rapporten, vil det således ikke bare innebære at fortrolige opplysninger røpes, men langt på vei også gripe inn i den ordning for utnevnelse av justitiarius som er forutsatt i forarbeidene. På bakgrunn av foreliggende praksis må det kunne fastslås at å utlede en slik rett ville innebære en mer dynamisk tolkning av konvensjonen enn det som er lagt til grunn av Høyesterett. Vi er videre av den oppfatning at det må være spillerom for å foreta en avveining mellom hensynet til åpenhet og fortrolighet ved utnevnelsen av et så viktig embete. Vi viser i den forbindelse til at søkerlisten, hvem som er rådgivere, rådgivernes mandat og en beskrivelse av hvordan de har jobbet er offentlig.
Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på om nektelse av innsyn i rapporten må anses som et inngrep etter EMK artikkel 10 nr. 1. Under enhver omstendighet mener vi at nektelse av innsyn må anses rettmessig fordi det faller inn under inngrepskriteriene i EMK artikkel 10 nr. 2.
[…]
Avveiningen av sakens store samfunnsmessige betydning sett opp mot hva som begrunner unntak fra innsyn, er etter vårt syn langt på vei den samme i den meroffentlighetsvurderingen vi har foretatt og den nødvendighetsvurderingen som følger av EMK artikkel 10 nr. 2. I vår drøftelse av meroffentlighet har vårt utgangspunkt vært at dette er et embete av meget stor samfunnsinteresse, men vi har likevel kommet til at hensynene til å unnta veier tyngre, og at unntaket er nødvendig.
Grunnleggende sett er regjeringens ønske om å få utnevnt den beste søkeren begrunnelsen for unntaket. Dette er et tvingende samfunnsmessig behov. Å sikre at søkere og referanser kommer med ærlige uttalelser i fremtidige utnevnelsesprosesser er meget viktig. Det vises til alminnelige forventninger om fortrolighet i en slik prosess og hensynet til personvernet. Unntaket er nødvendig i et demokratisk samfunn.
VG og Norsk Redaktørforening har kommet med tilleggsbemerkninger ved brev 13. februar 2016 fra advokat Jon Wessel-Aas. Det anføres blant annet:
Det kan nemlig ikke være tvilsomt at klagernes innsynskrav i vår sak i utgangspunktet omfattes av EMK artikkel 10 (og SP artikkel 19, jf nærmere om dette nedenfor). Som Høyesteretts flertall kom til i nevnte kjennelse [Rt. 2015 side 1467], må EMDs praksis i dag forstås slik at informasjonskrav omfattes av artikkel 10, når følgende kriterier foreligger:
- Det dreier seg om informasjon som har offentlig interesse
- Informasjonen beror hos en offentlig myndighet
- Informasjonen allerede foreligger
- Den som krever innsyn er pressen eller andre med tilsvarende funksjon
Advokat Wessel-Aas viser videre til avsnittene 47-63 i Rt. 2015 side 1467, med videre henvisning til relevant EMD-praksis og Rt. 2013 side 374. Han viser videre til Høyesteretts bemerkninger i avsnitt 63 i førstnevnte avgjørelse om forholdet til SP artikkel 19, og fortsetter:
Det kan etter dette ikke være tvil om at det gjelder et konvensjonsvernet innsynskrav etter både EMK og SP – i alle fall når grunnvilkårene som er listet opp i kulepunkter ovenfor, er oppfylt. Det minnes om at det som var oppe til avgjørelse i Høyesterett, var spørsmålet om dette også gjaldt med hensyn til straffesaksdokumenter noe som i så fall ville kreve at straffeprosesslovens løsning måtte settes til side (hvilket også ble resultatet).
I vår sak dreier det seg om et dokument i forvaltningen, der det også følger av Grunnloven § 100 femte ledd at borgerne skal ha innsyn, og at eventuelle begrensinger må fremgå av lov og kunne begrunnes som nødvendige av hensyn til personvern eller andre tungtveiende grunner, se St meld nr 26 (2003-2004) pkt 6.6. Det er altså heller ikke etter Grunnloven nok at det finnes en formell hjemmel i offentleglova § 25 til å unnta rapporten offentlighet; nektelse må i tillegg begrunnes som nødvendig av tungtveiende grunner. Disse må avveies mot de prosesser som vernet av er begrunnet i: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. Grunnloven § 100 annet ledd.
Spørsmålet i vår sak, om man foreløpig tar utgangspunkt i EMK, er derfor om departementets nektelse av å gi pressen innsyn i rapporten er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til av departementets anførte hensyn. Med andre ord om det foreligger tvingende samfunnsmessige behov som gjør det nødvendig å nekte offentlighet om vurderingene som skal danne beslutningsgrunnlaget for den utøvende makts utnevnelse av lederen for den dømmende makts øverste instans; høyesterettsjustitiarius.
[…]
At det dreier seg om utnevnelse av en embetsdommer aktualiserer både Grunnloven
§ 95, EMK artikkel 6 og SP artikkel 14. Samtlige bestemmelser inneholder en plikt for staten til å sikre domstolenes og dommernes uavhengighet.
Denne forpliktelsen omfatter blant annet krav til hvordan dommere utnevnes og til åpenhet om og i selve utnevnelsesprosessen. Med hensyn til EMK er dette kommet klart til uttrykk i offisielle dokumenter avgitt av konvensjonsorganene.
Advokat Wessel-Aas viser herunder til Europarådet, Ministerrådets anbefaling, Recommendation CM/Rec (2010)12 on judges: independence, efficiency and responsibilities, avsnitt 44-48. Særlig viser han til avsnitt 46 og 47:
The authority taking decisions on the selection and career of judges should be independent of the executive and legislative powers. With a view to guaranteeing its independence, at least half of the members of the authority should be judges chosen by their peers.
However, where the constitutional or other legal provisions prescribe that the head of state, the government or other legislative power take decisions concerning the selection and career og judges, an independent and competent authority drawn in substantial part from the judiciary (without prejudice to the rules applicable to councils for the judiciary contained in Chapter IV) should be authorized to make recommendations or express opinions which the relevant appointing authority follows in practice.
Advokat Wessel-Aas fortsetter:
Den ordningen vi har valgt for utnevnelse av høyesterettsjustitiarius, er således ikke en gang i tråd med unntaksregelen i Europarådets anbefaling. Hele begrunnelsen for de prinsippene som er nedfelt i anbefalingen, som er utpensling av kravet til domstolenes og dommernes uavhengighet etter EMK artikkel 6, er å motvirke at utnevnelse av dommere skal skje ut fra politiske eller andre utenforliggende motiver.
Det vises videre til at tilsvarende prinsipper er nedfelt i anbefalinger også fra andre internasjonale organer. Videre framholdes:
Det hører selvsagt ikke hjemme i denne saken å angripe selve den ordningen som er valgt i Norge for utnevnelse av høyesterettsjustitiarius. Poenget med å fremheve at den ikke er i tråd med de prinsipper og anbefalinger som er referert ovenfor, er at de krav til åpenhet og transparens som uansett stilles til prosessene ved utnevnelser av dommere, gjør seg gjeldende med desto større styrke når selve utnevnelsesordningen bryter med de krav som er satt nettopp til å sikre uavhengighet.
Dessuten er det vist til rapport til FNs generalforsamling i 2009 fra FNs spesialrapportør på dommeres og advokaters uavhengighet og til European Network of Councils for the Judiciary, 2009, som begge understreker at utvelgelsesprosessen skal være åpen og transparent. Videre framholdes:
I nødvendighetsvurderingen etter EMK artikkel 10, vil det med dette utgangspunktet – der også artikkel 6 aktualiseres – neppe aksepteres at man nekter pressen innsyn i vår saks rapport. Tvert om, vil som nevnt det forhold at selve utvelgelsesprosessen fraviker fra både Europarådets og andre internasjonale organers anbefalinger, med styrke tale for at dette kompenseres ved å gi offentligheten fullt innsyn i det beslutningsgrunnlaget som den utøvende makt v/Justisministeren foretar utnevnelsen på.
De argumenter som departementet har anført for at det foreligger angivelig tvingende samfunnsmessige behov for å nekte innsyn, fremstår alle som lite overbevisende og dels i direkte motstrid med så vel de hensyn som bærer de anbefalingene som er gjennomgått ovenfor, jf EMK artikkel 6 og Grunnloven § 95, som de hensyn som begrunner ytringsfriheten, jf. EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100.
Det bemerkes i den sammenheng at både utviklingen i EMDs praksis om informasjonskrav etter artikkel 10 og utviklingen av de nærmere krav til dommerutnevnelser som er referert til ovenfor, har kommet etter vedtagelsen av de relevante norske lovbestemmelsene i henholdsvis offentleglova og domstolloven. Temaet er derfor heller ikke problematisert i de forarbeider som departementet har vist til i sine innlegg i klagesaken. Den løsning som følger av EMK og Grunnloven skal uansett gå foran i tilfeller av motstrid, men når offentleglova jo åpner for meroffentlighet, kommer heller ikke motstridspørsmålet på spissen. Innsyn kan gis uten å måtte sette til side noen norsk lovbestemmelse.
Avslutningsvis nevnes at departementets argument om at eventuelle referansepersoner hvis synspunkter er referert i rapporten, må beskyttes mot innsyn, fordi det ellers vil være vanskelig å få sannferdige referanser i fremtiden, svikter allerede ved at søkerne til embetet, de vurderte kandidater, selv vil ha krav på innsyn i rapporten. Det er dessuten generelt et ugyldig argument i et demokrati at offentlighet og innsyn i rettspleien, forvaltningen og andre sektorer hvor personer skal forklare seg sannferdig som ledd i prosesser og saksbehandling, skulle undergrave de samme prosessene. I så fall ville det tale for å lukke både rettspleien og mange andre prosesser der åpenhet er regelen i dag.
Også Vidar Ystad (for Dag og Tid) har kommet med tilleggsmerknader til departementets brev 10. februar 2016. I brev 14. februar 2016 framholder han blant annet:
Eg meiner departementet feiltolkar merknadene frå domstolkommisjonen, NOU 1999: 19 punkt 7.5.4, som departementet siterer frå. At regjeringa skal stå noko friare ved utnemning av justitiarius er ikkje mynta på hemmeleghald av prosessen, men friare når det gjeld vekting av kriterie ein legg vekt på ved val. Regjeringa er då ikkje bunden av rangeringa frå innstillingsrådet som ved utnemning til andre dommarstillingar.
Justisministeren har likevel oppretta eit slags innstillingsråd som gjer at han får same informasjon som for andre dommarstillingar, men alt frå dette rådet er hemmeleg. Gjennom oppretting av dette innstillingsrådet har justisministeren sjølv brote føresetnadane for opplegget med frikopling for justitiariusstilling frå den vanlege prosessen med vurdering og rangering frå innstillingsrådet. Rangeringane herfrå er som kjent offentlege.
[…]
Det hemmeleghaldet departementet nå argumenterer for kan difor i seg sjølv verke til å undergrave Høgsterett sin posisjon og autoritet ved at ingen opplysningar om søkjarane må kome ut. Kva er det som er så infamerande at det ikkje toler dagslys? Kva slags opplysningar kan råke omdømet til referansane?
[…]
Å nytte omsynet til demokratiet for å grunngje hemmeleghald kring tilsetjing i embetsstilling er lite vellykka.
Setteombudsmannens syn på saken
Grunnloven § 100 femte ledd lyder:
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensynet til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Domstolloven § 55 i første ledd bestemmer at offentleglova gjelder for utnevning av faste og midlertidige dommere. Etter offentleglova § 3 er hovedregelen at det er innsynsrett i saksdokumenter i offentlig virksomhet. For tilsettingssaker er det likevel gjort unntak i offentleglova § 25. Første ledd i § 25 lyder:
Det kan gjerast unntak frå innsyn for dokument i sak om tilsetjing eller forfremjing i offentleg interesse.
Paragraf 25 andre ledd bestemmer at unntaket fra offentlighet normalt ikke gjelder søkerlister. I denne saken er ingen av søkerne unntatt fra offentlighet.
Selv om det gjelder unntak for innsyn i tilsettingssaker, skal det vurderes meroffentlighet, jf. offentleglova § 11, som lyder:
Når det er høve til å gjere unntak frå innsyn, skal organet likevel vurdere å gi heilt eller delvis innsyn. Organet bør gi innsyn dersom omsynet til offentleg innsyn veg tyngre enn behovet for unntak.
Saken reiser først og fremst spørsmål om departementet har gjort en forsvarlig vurdering av meroffentlighet etter offentleglova § 11. Det framgår av departementets avslag og bemerkninger i brevet 1. februar 2016 at det har vurdert meroffentlighet. Den konkrete avveiningen av de hensyn som tilsier at dokumentet skal unntas offentlighet på den ene siden, og allmennhetens behov for innsyn på den annen, er skjønnsmessig. Det følger av sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd at ombudsmannen har begrenset kompetanse når det gjelder slike skjønnsmessige vurderinger, og bare kan gi uttrykk for kritikk dersom det hefter feil ved skjønnet, for eksempel ved at det blir lagt vekt på utenforliggende eller usaklige hensyn, eller vedtaket framstår som «klart urimelig».
Saken reiser også spørsmål om et rettslig krav på innsyn i opplysninger som foreligger hos myndighetene, og som har stor allmenn interesse, kan forankres i internasjonale menneskerettighetsbestemmelser om ytringsfrihet. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.
*
Dokumentet som det kreves innsyn i, er en rapport fra tre rådgivere som regjeringen ba om bistand fra til å vurdere hvem som er aktuelle kandidater til å utnevnes som ny justitiarius i Høyesterett. Rådgiverne er assisterende departementsråd i Justis- og beredskapsdepartementet Anne K. Herse, advokatforeningens leder, advokat Erik Keiserud og sorenskriver Yngve Svendsen. Justis- og beredskapsministeren bemerket i oppnevningsbrevet 28. september 2015 blant annet:
I Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) er det uttalt at regjeringen ved utnevnelsen av høyesterettsjustitiarius bør stå noe friere enn ved andre dommerutnevnelser. Stillingen som justitiarius i Høyesterett står i en særstilling. Det er derfor besluttet å bruke rådgivere til å bistå med gjennomføring av intervjuer og annet arbeid i naturlig sammenheng med dette, herunder også innhenting av den informasjon det er behov for. Jeg ønsker en skriftlig vurdering av kandidatenes formelle og reelle kompetanse, med fokus på faglig dyktighet, kandidatenes lederegenskaper samt deres syn på Høyesteretts rettspolitiske rolle. Kandidatene skal ikke rangeres.
Rådgiverne avga sin rapport 18. desember 2015. I oversendelsesbrevet samme dag til regjeringen v/Justis- og beredskapsministeren ble det gitt en kort redegjørelse for rådgivernes arbeid, en redegjørelse for sentrale krav for embetet som justitiarius samt en oversikt over hva rapporten inneholder. Om de sentrale kvalifikasjonskrav er det bemerket blant annet:
Embetet som justitiarius i Høyesterett er tredelt: (i) som dommer, (ii) som øverste leder og (iii) med et særlig ansvar for domstolens representasjon utad.
Det er et absolutt krav for å kunne inneha embetet som justitiarius at vedkommende er en fremragende jurist og befinner seg i det juridiske toppsjiktet. Dette er også avgjørende for at justitiarius skal ha den nødvendige autoritet og respekt, både innad i Høyesterett og utad.
Justitiarius vil alltid være rettsformann i de sakene han/hun deltar i. Rettsformannen har et særlig ansvar for sakene fra start til slutt. Dette fordrer stor arbeidskapasitet, gode samarbeidsevner og evnen til å være lydhør for andres synspunkter, samt evnen til å gi tilbakemelding på en konstruktiv måte. Kravene til rettsformannen er således sammensatt: man må være solid på det faglige, men også ha evne til å lede arbeidet på en god og konstruktiv måte. Kravene til rettsformannen er således sammensatt: man må være solid på det faglige, men også ha evne til å lede arbeidet på en god og konstruktiv måte og skape en god atmosfære, både i retten og under rådslagningen.
Dommerdelen av embetet må anses som den klart viktigste. Men samtidig vektlegges ledselsesdelen i økende grad som en faktor av stor betydning for at domstolen skal kunne fungere optimalt. Det er meget viktig at justitiarius er samlende, men samtidig må vedkommende evne å ta upopulære beslutninger når det er nødvendig. Det ligger også til leder å sørge for at institusjonen holder tritt med samfunnets utvikling og om nødvendig ta initiativ til og gjennomføre endringer og reformer i domstolen for å ta høyde for dette. En annen utfordring er å sørge for at Høyesterett fremstår som en attraktiv arbeidsplass og på denne måte legge til rette for god rekruttering.
Representasjon utad kommer i tillegg, og dette er arbeid som gjerne må utføres utenfor vanlig arbeidstid. Det ligger til justitiarius å opptre på vegne av Høyesterett på en god måte. Det er grunn til å tro at graden av internasjonal representasjon vil øke fremover. Det er også av stor betydning at Høyesterett er en åpen institusjon, noe som blant annet innebærer god kontakt med mediene og samfunnet for øvrig.
Avslutningsvis er det i oversendelsesbrevet uttalt:
Vi har i henhold til vårt mandat ikke rangert søkerne, men det er søkt gitt en grundig beskrivelse av de forhold som er trukket frem i oppdraget fra regjeringen, dvs med fokus på faglig dyktighet, kandidatenes lederegenskaper, samt deres syn på Høyesteretts rettspolitiske rolle. Avslutningsvis foretar vi en samlet vurdering av hver enkelt søker. […]
Departementet har gitt mediene innsyn i oppnevningsbrevet og i oversendelsesbrevet fra rådgiverne til departementet.
*
Domstolloven inneholder nærmere regler for saksbehandlingen ved utnevning av dommere. Det vises til §§ 55 a flg., som ble tilføyd ved lov 15. juni 2001, på bakgrunn av Domstolkommisjonens utredning 20. april 1999, NOU 1999: 19. Lovproposisjonen er Ot.prp. nr. 44 (2000-2001). Det er herunder bestemt at Innstillingsrådet for dommere skal avgi innstilling i forbindelse med dommerutnevning. Innstillingsrådet skal gi en begrunnet innstilling av tre kvalifiserte søkere, jf. § 55 b tredje ledd. Innstillingsrådets innstilling uten begrunnelse er offentlig, jf. § 55 i tredje ledd første punktum.
Innstillingsrådets praksis er i tråd med dette at begrunnelsen for innstillingen ikke offentliggjøres. Det vises for så vidt til følgende bemerkninger side 69–70 i praksis-/policynotat fra Innstillingsrådet (som er offentliggjort på Domstoladministrasjonens hjemmeside):
Bl.a. i pressen og blant forskere har det vært etterlyst innsyn i Innstillingsrådets begrunnelse når det gjelder innstillinger til Høyesterett. Domstolloven gjør imidlertid intet unntak for disse innstillinger og økt innsyn krever i så fall lovendring. Innstillingsrådets begrunnelse vil ofte inneholde henvisninger til referanseuttalelser. Større innsynsadgang vil derfor kunne influere på hvor åpne og relevante referanseuttalelsene blir, og vil kanskje i neste omgang også influere på hvem som ønsker å gå igjennom søkeprosessen. Avveininger her vil måtte gjøres av lovgiver.
Jeg nevner for øvrig at domstolloven § 55 i andre ledd bestemmer hva offentlige søkerlister til dommerstillinger skal inneholde: Søkernes navn og alder og fullstendige opplysninger om deres utdannelse og praksis i offentlig og privat virksomhet. Offentlige søkerlister til dommerstillinger inneholder således flere opplysninger enn ved offentlige søkerlister til andre stillinger, jf. offentleglova § 25 andre ledd andre punktum om innholdet av offentlige søkerlister.
Innsyn ut over dette i saker om dommerutnevninger vil bero på en vurdering av meroffentlighet etter offentleglova § 11. I forarbeidene til bestemmelsene i domstolloven §§ 55 a flg. gis det uttrykk for tilbakeholdenhet med innsyn i slike saker ut over det som er lovbestemt. I Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) side 104 annen spalte uttales det om innsyn i utvidete søkerlister:
I forarbeidene [til offentlighetsloven 1970] gis det uttrykk for at det relativt sjelden vil være aktuelt å utvise meroffentlighet for disse opplysningene. Justisdepartementet legger til grunn at det for ordinære dommerstillinger sjelden vil være aktuelt å utvise meroffentlighet på dette området. Unntak vil kunne gjelde enkelte særlig sentrale domstollederstillinger og eventuelt søkerlister til ledige dommerembeter i Høyesterett.
Og i samme proposisjon side 105 første spalte heter det:
I forhold til de uttalelser som domstolleder forutsettes å gi i forbindelse med saker om dommerutnevnelser ved den domstol vedkommende leder, bør det ikke utvises meroffentlighet for disse opplysningene. Det samme må gjelde i forhold til den uttalelse høyesterettsjustitiarius er forutsatt å avgi i forbindelse med stilling som høyesterettsdommer, samt uttalelser avgitt av referansepersoner som er kontaktet i løpet av forberedelsen av saken.
Når det gjelder uttalelsene fra høyesterettsjustitiarius ved ledige embeter som høyesterettsdommer, jf. domstolloven § 55 b fjerde ledd, har justitiarius siden 2010 offentliggjort sin vurdering av de mest aktuelle søkerne, jf. ovennevnte praksis-/policynotat side 69.
*
Bestemmelsene i domstolloven § 55 b om at Innstillingsrådet behandler saker om dommerutnevninger, gjelder ikke for utnevning av høyesterettsjustitiarius, jf. siste ledd i § 55 b. Om bakgrunnen for dette heter det i Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) punkt 8.9.12 (side 105 andre spalte):
Når det gjelder stillingen som justitiarius i Høyesterett, står denne i en særstilling. Det bør tas hensyn til stillingens spesielle karakter. Etter Justisdepartementets vurdering bør regjeringen her stå noe friere enn i forhold til andre dommerutnevnelser. Det er derfor ikke naturlig at stillingen som høyesterettsjustitiarius behandles av Innstillingsrådet. Det er i disse sakene vanlig at det foretas direkte konsultasjoner mellom regjeringen og Stortinget, før regjeringen treffer sin avgjørelse. Når det gjelder spørsmålet om Høyesterett selv skal uttale seg i forhold til spørsmålet om utnevnelse av justitiarius, antar Justisdepartementet at det bør være opp til Høyesteretts vurdering i det enkelte tilfelle.
På bakgrunn av opplysninger som nåværende stortingspresident Olemic Thommesen har gitt til pressen (Aftenposten 2. februar 2016), må det imidlertid antas at praksis har vært at Stortinget eller Stortingets organer ikke har vært konsultert. Det vises til følgende bemerkninger:
Etter det jeg kan se, har konsultasjonene det her siktes til vært uformelle avklaringer med representanter for partigrupper på Stortinget. Slike uformelle politiske drøftelser er ikke uvanlig i saker hvor regjeringen har behov for å sondere terrenget eller sikre seg politisk støtte før viktige beslutninger tas.
Skillet som vår statsordning setter mellom statsmaktene, tilsier at Stortinget eller Stortingets organer ikke bør involveres formelt i utnevnelsen av høyesterettsjustitiarius. Dette er regjeringens ansvar.
Presidentskapet kommer derfor ikke til å gi innspill vedrørende den forestående utnevnelsen, noe justisministeren er innforstått med.
Det må konstateres at det ikke er gitt særskilte regler om prosessen ved utnevning av justitiarius. Det er heller ikke gitt spesielle regler for offentlig innsyn i prosessen.
Det kan synes som et paradoks at det er mindre innsyn ved utnevning av høyesterettsjustitiarius enn ved utnevning av andre dommere, herunder dommere i Høyesterett. Dette må imidlertid ses på bakgrunn av at saksbehandlingsreglene er annerledes for justitiariusutnevning enn for andre dommerutnevninger, jf. ovenfor. I nærværende sak foreligger ingen rangering av søkerne fra rådgivernes side, slik at det ikke er aktuelt å gi innsyn tilsvarende som i saker der Innstillingsrådet har behandlet saken og avgitt innstilling. Og Innstillingsrådets begrunnelse for sine innstillinger gis det som nevnt ikke innsyn i.
Ved spørsmålet om det bør gis innsyn i rapporten 18. desember 2015 fra de tre rådgiverne må det legges vekt på at det til embetet som justitiarius i Høyesterett knytter seg en særlig offentlig interesse. Det gjelder den øverste dommerstillingen i landet, og således lederen for en av statsmaktene. Utnevningen kan få stor betydning for den videre utvikling av Høyesterett og domstolenes dømmende og rettsskapende virksomhet, og for Høyesteretts forhold til de øvrige statsmaktene. Utnevningen er bare indirekte gjenstand for demokratisk kontroll, og den er ikke tidsmessig begrenset. Jeg er også enig med advokat Wessel-Aas i at hensynet til justitiarius’ og domstolenes tillit og uavhengighet trekker i retning av åpenhet rundt utnevningen. Offentlig debatt omkring en slik sentral stilling er dessuten viktig. Det vises i denne forbindelse også til at det er av allmenn interesse å få innsyn i hvilke hensyn som faktisk tillegges vekt ved slike utnevninger. Rapporten som det er krevd innsyn i, vil være et sentralt grunnlagsdokument for utnevningen.
Søkere til embete som høyesterettsjustitiarius må være forberedt på at allmennheten gis innsyn også i personlige opplysninger som i andre tilfeller ikke offentliggjøres. Det gjelder som nevnt et meget viktig embete i det norske samfunnet, og allmennhetens behov for å få innsyn i prosessen er sterkt. Innsynsspørsmålet må likevel avveies i forhold til andre hensyn.
Departementet har i sin begrunnelse blant annet framholdt at rapporten inneholder vurderinger av en slik karakter at de ikke bør komme ut. Rapporten inneholder vurderinger av konkrete personers kvalifikasjoner og personlige egenskaper. Den gjengir også referanser og overordnetes vurderinger av søkernes egenskaper og egnethet. Disse delene av rapporten er åpenbart skrevet under forutsetning av at vurderingene ikke vil bli offentliggjort. Etter mitt syn er dette svært fortrolige opplysninger, av en art som kan være egnet til å skade søkernes omdømme om de kommer ut. Jeg mener således at det er saklig av departementet å tillegge dette vekt når meroffentlighet skal vurderes.
Departementet skriver også at meroffentlighet vil være ødeleggende for framtidige rekrutteringsprosesser. Om dette er korrekt, vil avhenge av hvilke prosedyrer som vil bli fulgt for framtiden. Jeg er imidlertid enig med departementet i at offentliggjøring av slike rapporter kan gjøre det vanskeligere å få utarbeidet fullstendige og uforbeholdne rapporter fra rådgivere ved tilsvarende utnevninger i framtiden, og at det således er en fare for at beslutningsgrunnlaget for regjeringen da blir svakere. Som departementet skriver, kan det heller ikke utelukkes at innsyn i rapporten i framtiden kan føre til dreining tilbake til mer uformelle og lukkede prosesser.
Overfor skjønnsmessige avgjørelser er ombudsmannens kompetanse, som tidligere nevnt, begrenset. Jeg er kommet til at departementet har lagt vekt på saklige hensyn når innsynsbegjæringene er avslått, og at det ikke er rettslig grunnlag for å kritisere departementets avgjørelse om ikke å utvise meroffentlighet i dette tilfellet. Den omstendighet at offentlighetsprinsippet de senere år har gjennomgått en utvikling i retning av økt innsyn, kan ikke tilsi en annen konklusjon.
Jeg bemerker for øvrig at jeg heller ikke finner rettslig grunnlag for å kritisere at ikke deler av rapporten er offentliggjort. I den forbindelse nøyer jeg meg med å vise til departementets bemerkninger avslutningsvis i dets brev 1. februar 2016, som jeg ikke har avgjørende innvendinger mot.
*
Tilbake står spørsmålet om rett til innsyn i medhold av internasjonale menneskerettighetsbestemmelser.
Alf Bjarne Johnsen har i sin klage vist til at retten til innsyn i informasjon som har offentlig interesse, er vernet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. De to bestemmelsene er innholdsmessig nokså like, og det et lite som tilsier at vurderingen i saken her vil være vesentlig forskjellig etter de to bestemmelsene.
Jeg vil derfor i det følgende vurdere spørsmålet om rett til innsyn i lys av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 (slik det ble gjort også i Rt. 2015 side 1467 avsnitt 45, jf. også mindretallets votum i avsnitt 132 til 134). Bestemmelsen lyder slik i norsk oversettelse:
Art 10. Ytringsfrihet
- Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
- Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.
Spørsmålet om rett til innsyn i dokumenter eller opplysninger som foreligger hos myndighetene kan forankres i EMK artikkel 10, var oppe i Rt. 2013 side 374 (Treholt-kjennelsen). Etter å ha gjennomgått EMDs noe sprikende praksis vedrørende dette, uttalte førstvoterende i avsnitt 49:
[…] Jeg minner særlig om uttalelsen i Tarsasag-saken [dom fra EMD 14. april 2009 (sak nr. 2005/37374)] om at «the Court has recently advanced towards a broader interpretation of the notion of ‘freedom to receive information’ … and thereby towards the recognition of a right of access to information». Praksis gir imidlertid ikke holdepunkter for å trekke den slutning at slik «right of access» gjelder generelt. Derimot mener jeg at den i alle fall gir grunnlag for å konkludere med at pressens krav om innsyn i saker som har stor allmenn interesse, etter omstendighetene kan falle inn under artikkel 10 nr. 1.
Dette er fulgt opp i Rt. 2015 side 1467 (NRK-kjennelsen), i avsnitt 46–63. Kjennelsen ble avsagt under dissens 3–2. Etter en ny, grundig gjennomgåelse av EMDs praksis på dette området, synes flertallet å legge til grunn at pressens rett til innsyn i foreliggende informasjon i saker som har stor offentlig interesse, i prinsippet kan være vernet etter EMK artikkel 10. Det gis imidlertid uttrykk for en viss tvil knyttet til dette, jf. uttalelsene i avsnitt 62–63:
(62) Både dissensavgjørelsen i storkammersaken fra 1998 Guerra mfl. mot Italia [EMDs sak nr. 1989/14967], som jeg tidligere har omtalt, og dissensavgjørelsen i Guseva-saken viser at det har vært uenighet i EMD om rekkevidden av informasjonsfriheten i artikkel 10. Det siste ordet er neppe sagt, og det ville vært ønskelig med en avklaring fra EMD i storkammer av hvor langt en positiv forpliktelse til å gi pressen tilgang til foreliggende informasjon eventuelt rekker. Også partene i vår sak synes å være enige om at artikkel 10 ikke kan forstås som en generell offentlighetsregel ved siden av nasjonalstatenes internrettslige regler om innsyn.
(63) Selv om ingen av avgjørelsene om pressens innsynsrett er avsagt av EMD i storkammer, er den foreliggende avdelingspraksis etter min mening tilstrekkelig omfattende og konsistent til at den må legges til grunn ved vurderingen av pressens innsynskrav. […]
Videre heter det i avsnitt 65:
Som det fremgår av Treholtkjennelsen avsnitt 53, må innsynsspørsmålet etter artikkel 10 nr. 1 vurderes etter følgende anvisning:
«Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon på tilfredsstillende måte. Spørsmålet må imidlertid vurderes konkret i den enkelte sak.»
Det er grunn til å nevne at i NRK-kjennelsen kom Høyesteretts mindretall på to dommere – i avsnitt 119 – til at «Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis ikke gir grunnlag for en rett for pressen til innsyn etter artikkel 10 ut over spesielle tilfelle, jf. Treholtkjennelsen avsnitt 49».
Slik jeg ser det, må det ut fra dette legges til grunn at spørsmålet om pressens innsynsrett er vernet etter EMK art. 10, avhenger av sakens art og om den har stor allmenn eller samfunnsmessig interesse. Hvorvidt bestemmelsen gir pressen et rettskrav på innsyn, beror altså på en konkret vurdering.
Etter mitt syn er det mye som taler for at innsynskravet i saken her i prinsippet er vernet av EMK artikkel 10. Som nevnt gjelder saken utnevning av lederen for en av de tre statsmaktene, og det er betydelig offentlig interesse knyttet til innholdet av rådgivernes rapport.
Som det framgår av sitatene fra Høyesteretts kjennelser gjengitt ovenfor, er det imidlertid betydelig tvil knyttet til i hvilken utstrekning rett til innsyn i foreliggende informasjon er vernet av EMK artikkel 10. Dette kan ikke sies å være endelig avklart.
Jeg finner uansett ikke grunn til å ta stilling til om retten til innsyn i det konkrete dokumentet i saken her er vernet etter EMK, idet jeg mener at unntaksbestemmelsene i EMK artikkel 10 nr. 2 under enhver omstendighet gir grunnlag for å nekte innsyn i dokumentet. Det følger av bestemmelsen at ytringsfriheten kan undergis begrensninger forutsatt at disse er «foreskrevet ved lov» og er «nødvendige i et demokratisk samfunn» for å ivareta bestemte hensyn. Avslaget på innsyn har som nevnt hjemmel i offentleglova § 25. Etter mitt syn ivaretar det legitime hensyn som å «verne andres omdømme» og «forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet». Spørsmålet er om avslaget på innsyn er «nødvendig» for å ivareta slike hensyn. I dette ligger det blant annet et krav om proporsjonalitet, jf. Rt. 2015 side 1467 avsnitt 76 og Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter (3. utgave 2011) side 252.
Dette innebærer at den betydelige offentlige interessen i å få innsyn i dokumentet, må veies mot hensyn som tilsier at opplysninger i dokumentet ikke blir offentlig tilgjengelige.
Rapporten inneholder som tidligere nevnt vurderinger av konkrete personers kvalifikasjoner og personlige egenskaper, og den gjengir andres vurderinger av søkernes egenskaper og egnethet. Etter mitt syn taler både hensynet til å forebygge at slike svært fortrolige opplysninger kommer ut, og hensynet til å verne søkernes omdømme, med tyngde for at opplysningene ikke offentliggjøres.
Departementets avslag på innsyn i rapporten er begrunnet blant annet med hensynet til søkernes personvern, og at sensitive opplysninger om deres egnethet, styrker og svakheter ikke skal komme ut. På bakgrunn av de konkrete opplysningene i rapporten er jeg enig i at disse hensynene er tilstrekkelig tungtveiende til at avslaget ikke innebærer noe uforholdsmessig inngrep i en eventuell innsynsrett etter EMK artikkel 10 nr. 1, selv tatt i betraktning den betydelige offentlige interesse som er knyttet til innholdet i rapporten.
Jeg viser for øvrig til det jeg har bemerket om meroffentlighetsvurderingen etter offentleglova § 11, som også er relevant ved vurderingen av proporsjonalitetskravet etter EMK artikkel 10 nr. 2.
Etter mitt syn vil heller ikke bestemmelsen om rett til innsyn i offentlige dokumenter i Grunnloven § 100 femte ledd, som det er vist til i brevet 13. februar 2016 fra advokat Wessel-Aas, i saken her gi grunnlag for noen videre innsynsrett enn det som følger av EMK artikkel 10. Grunnloven § 100 femte ledd gir hjemmel for lovbestemmelser som begrenser innsynsretten blant annet av hensyn til personvern. Slike bestemmelser er gitt i offentleglova. De skrankene som følger av grunnlovsbestemmelsen, som advokat Wessel-Aas har vist til, legger ikke snevrere rammer på tolkningen og anvendelsen av reglene enn det som følger av EMK artikkel 10 nr. 2. Det er heller ikke anført av advokat Wessel-Aas.
Jeg kan heller ikke se at bestemmelser om dommeres og domstolenes uavhengighet, jf. Grunnloven § 95, EMK artikkel 6 og SP artikkel 14, som advokat Wessel-Aas har vist til, gir grunnlag for en annen vurdering av dette. Bestemmelsene, og de rekommandasjoner som det også er vist til i Wessel-Aas’ brev, tilsier imidlertid at det legges stor vekt på åpenhet og demokratisk kontroll ved valg av prosedyre for utnevnelse av høyesterettsjustitiarius.
Etter dette må jeg konkludere med at det ikke er grunnlag for å kritisere departementets standpunkt om at innsyn i rapporten ikke kan kreves med hjemmel i internasjonale menneskerettighetsbestemmelser.
*
Avslutningsvis bemerkes at det etter mitt syn er behov for å vurdere regelverket og rutinene for behandlingen av saker om utnevning av høyesterettsjustitiarius, med sikte på å etablere prosedyrer som sikrer allmennheten en videre rett til innsyn enn i dag. Etter mitt syn gir det liten mening at det er mindre offentlighet knyttet til utnevning av høyesterettsjustitiarius sammenlignet med ordinære dommerutnevninger. Det vises herunder til mine bemerkninger ovenfor om den betydelige offentlige interesse som er knyttet til utnevning av justitiarius i Høyesterett, en svært sentral stilling i det norske samfunnet. Det bør da være åpenhet om hvilke hensyn som tillegges vekt i prosessen. At utnevning skjer på en måte som ikke gir grunnlag for tvil knyttet til om den bygger på saklige kriterier, er viktig også av hensyn til den tillit og uavhengighet som denne stillingen er avhengig av.
Det vil være mulig å finne fram til løsninger som ivaretar dette hensyn, samtidig som det tas hensyn til blant annet behovet for å holde tilbake personsensitive opplysninger og å sikre en forsvarlig utnevningsprosess. En mulighet er at det utarbeides en rangering av søkerne som tilsvarer innstillingsrådets innstillinger, og at denne rangeringen offentliggjøres.
Jeg kan ikke se at en slik løsning vil innskrenke den frihet som regjeringen er forutsatt å skulle ha ved utnevning av justitiarius. Det vises til at allmennheten vil være kjent med at regjeringen står noe friere ved utnevning av justitiarius enn ved utnevning i andre dommerstillinger, og at det således da kan være fullt akseptabelt å utnevne en annen enn den som er rangert høyest.
Jeg ber på denne bakgrunn Justis- og beredskapsdepartementet ta initiativ til en slik gjennomgang av rutinene for utnevningsprosessen. Jeg går ut fra at departementet i denne forbindelse også vil vurdere mer grunnleggende endringer av prosessen, jf. i den forbindelse det som er framholdt fra klagerne i saken.
*
Saken er med dette avsluttet fra setteombudsmannens side.