Ombudsmannen mottok i februar 2009 flere henvendelser fra en privatperson, som ba om at ombudsmannen undersøkte prosessen knyttet til tilsetting av rådmann i Farsund kommune. Det fremgikk at stillingen som rådmann ikke var blitt lyst ut, men at kommunestyret hadde truffet vedtak om å tilsette den personen som hadde fungert i stillingen.
Det ble besluttet å ta saken opp med Farsund kommune, som bl.a. ble bedt om å redegjøre nærmere for den vurderingen som lå bak beslutningen om ikke å lyse ut stillingen som rådmann. Det ble i denne forbindelse vist til det ombudsmannen tidligere hadde uttalt i en sak om tilsetting uten utlysning av rådmann i Tromsø kommune. Kommunen ble dessuten spurt om hensynet til kvalifikasjonsprinsippet og likhetsprinsippet ble tilstrekkelig ivaretatt gjennom den fremgangsmåte som ble valgt, og om hvilke saklige grunner som forelå for å unnlate å lyse ut rådmannsstillingen.
I Farsund kommunes svar til ombudsmannen viste kommunen til saksutredningen til Fylkesmannen i Vest-Agder i forbindelse med et krav om lovlighetskontroll av saken. I saksutredningen var det vist til et avsnitt i ombudsmannens uttalelse i saken om tilsetting av rådmann i Tromsø kommune, og trukket ut fire «argumenter for unntak» fra hovedregelen om utlysing av offentlige stillinger. Det fremgikk at kommunen hadde fraveket hovedregelen om utlysing, og at det var behovet for snarlig tilsetting som var utslagsgivende. I saksutredningen ble dette hensynet beskrevet slik:
«Forut for endringen som innebar ansettelse av ny rådmann, hadde tidligere rådmann vært sykemeldt i nær et år. Kommunen var derfor inne i en langvarig, uheldig og uavklart situasjon i forhold til rådmannsstillingen. Samtidig har kommunalsjef for helse og omsorg av personlige årsaker bedt om avløsning og denne stillingen er lyst ut. Den omorganisering vi nå har fått medfører en reduksjon fra fire til tre kommunalsjefer. På denne måten er endringene gjennomført uten kostnadsøkninger. Kommunen står overfor viktige utfordringer. Pleie- og omsorgssektoren er preget av store kostnadsoverskridelser. Pågående omlegginger berører mange driftsenheter og er til dels krevende organisatoriske prosesser. Internt i organisasjonen pågår et omfattende forbedringsarbeid. På denne bakgrunn mente ordføreren at det ville være uheldig om perioden med uavklart lederskap skulle strekkes enda lengre. En utlysingsprosess ville forsinke behovet for rask avklaring ytterligere. Ordfører kunne ikke ta det som en selvfølge at verken fungerende rådmann eller andre i organisasjonen ville inntre i en konstituert stilling i påvente av utlysing.»
Av andre momenter som ble tillagt vekt, ble nevnt besparelser, gode kvalifikasjoner hos den som ble ansatt og en helhetlig og god løsning ved at det samtidig ble gjort endringer i ledernivået, og at en tidligere rådmann ble tilbudt stilling i rådmannens stab.
Etter en fornyet vurdering, og sett i lys av ombudsmannens uttalelse i saken om tilsetting av rådmann i Tromsø kommune, var det etter kommunens syn «grunn til å hevde at det er lagt for stor vekt på det ene unntaksmomentet; behovet for snarlig tilsetting».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det er i dag den klare hovedregelen at ledige stillinger i kommunalforvaltningen skal lyses ut offentlig. Dette må gjelde selv om slik utlysing ikke reguleres uttrykkelig i lovverket. Jeg viser ellers til den generelle redegjørelsen om dette i min uttalelse i saken om tilsetting uten utlysning av rådmann i Tromsø kommune (Somb-2008-20).
Den nevnte uttalelsen synes å ha vært sentral ved kommunens vurdering av rettmessigheten av å unnlate å lyse ut stillingen som rådmann. Innledningsvis har jeg funnet grunn til å komme med noen merknader om kommunens forståelse av premissene og det rettslige grunnlaget som uttalelsen bygget på.
I uttalelsen er det nevnt at det finnes unntak fra hovedregelen om offentlig utlysing. Utenfor de lov- eller tariffbaserte unntakstilfellene, må en eventuell adgang til å unnlate utlysing av ledige stillinger i kommunalforvaltningen bero på en konkret vurdering der flere momenter kan være relevante. Kommunen synes å ha tolket dette som at de momentene som er nevnt representerer alternative unntakstilfeller, og at dersom ett av disse er oppfylt vil det være adgang til å unnlate å lyse ut en ledig stilling. Slik kan ikke min uttalelse tolkes. Det må, som nevnt, foretas en konkret helhetsvurdering der også stillingens karakter og hvilket nivå den ligger på er av sentral betydning. Det skal generelt mer til for å unnlate ekstern utlysing jo høyere stilling det er tale om, fordi hensynene bak hovedregelen om ekstern utlysing særlig gjør seg gjeldende ved ledende stillinger. Dessuten synes kommunen helt å ha oversett at jeg samtidig «holder det åpent om det kan tenkes tilfeller hvor det er rettslig adgang til å unnlate ekstern utlysing av denne typen topplederstillinger». Jeg antar at dersom det overhodet eksisterer en adgang til å unnlate utlysing av rådmannsstillinger, må det foreligge helt ekstraordinære omstendigheter utenfor kommunens kontroll og ansvar.
De lovfestede og ulovfestede reglene om saksbehandlingen ved tilsettinger i offentlig stilling, tar i første rekke sikte på å sikre kvalifikasjonsprinsippet og likebehandlingsprinsippet. Oppfyllelsen av reglene er imidlertid også viktig i seg selv. En lojal oppfølging av saksbehandlingsreglene er viktig for at borgerne skal ha tillit til de tilsettingsvedtakene forvaltningen treffer og til de personene som blir tilsatt i offentlige stillinger.
Når det gjelder den konkrete saken, synes kommunens beslutning om å unnlate utlysing å ha sammenheng med en intern omorganisering. Antallet kommunalsjefstillinger skulle reduseres fra fire til tre. En av dem som innehadde kommunalsjefstilling hadde fungert i rådmannsstillingen i nær ett år mens rådmannen var sykmeldt. Kommunen har pekt på at den hadde hatt en uavklart situasjon i den perioden rådmannen var sykmeldt, og at det var nødvendig med en rask avklaring av lederskapet. Det er dessuten vist til at løsningen samlet sett var god, både fordi den som ble tilsatt var godt kvalifisert og fordi det samtidig ble gjort endringer i ledernivået.
Det faktiske grunnlaget og de vurderinger som lå til grunn for beslutningen om ikke å lyse ut rådmannsstillingen kan jeg vanskelig overprøve. Den som ble tilsatt synes dessuten å ha vært godt kvalifisert for stillingen, og ville under enhver omstendighet ha vært en aktuell kandidat. De grunner kommunen har gitt for å unnlate utlysing knytter seg imidlertid utelukkende til forhold som ligger innenfor kommunens kontroll og ansvar, og kunne følgelig neppe berettige at man fravek hovedregelen for tilsettinger i offentlige stillinger. Jeg har derfor kommet til at det er begrunnet tvil til om det var adgang til å unnlate å lyse ut den ledige stillingen som rådmann i Farsund kommune.
Kommunen har i sin saksutredning til Fylkesmannen i Vest-Agder antydet at det ble lagt for stor vekt på behovet for snarlig tilsetting. Jeg er usikker på om dette innebærer at kommunen selv har erkjent at det ikke var adgang til å unnlate å lyse ut stillingen. Uansett forutsetter jeg at kommunen ved fremtidige tilsettinger merker seg mine synspunkter om adgangen til å unnlate utlysing av offentlige stillinger generelt og rådmannsstillingen spesielt.
Mitt syn på utlysingsspørsmålet er prinsipielt forankret og påvirker selvsagt ikke rettsstillingen til den som ble tilsatt som rådmann.»